Den prisvinnende dokumentaren følger livet til Boniface Mwangi- en anerkjent fotojournalist, politiker og menneskerettighetsaktivist gjennom årene 2013 til 2018. Siden den kom ut, har filmen vunnet flere utmerkelser, blant en av juryprisene på Sundance filmfestival, beste dokumentar på Durban International Film Festival og beste film ved 22nd Encounters i Sør-Afrika. Den er også nominert til forskjellige priser internasjonalt. I følge regissør Sam Soko utviklet det som opprinnelig var tenkt å være en fem minutters dokumentarfilm som viser "personligheten" bak ansiktet til den flamboyante aktivisten Boniface Mwangi seg til en dypere historie om kjærlighet til land, og familie. Gjennom hele filmen stiller Boniface seg stadig spørsmålet: "Bør landet virkelig komme før familien, som jeg alltid har trodd?".
På tross av filmens suksess, har det vært vanskelig å oppnå høye seertall i Kenya, da regjeringen besluttet å sette aldersgrense på filmen til 18 år. Men mottakelsen fra de som har sett den har vært positiv og det er stor interesse fra diasporaen for at den skal være tilgjengelig fra en digital plattform. Dokumentaren ble vist i Norge under filmfestivalen Film fra sør i begynnelsen av desember i fjor, og kan nå ses her.
Filmen portretterer hvordan en ung familie i Kenya påvirkes av farens aktivisttilværelse. FOTO: Privat
Ettersom Bonifaces egen familie ble en uunngåelig del av prosjektet, er Njeri (Bonifaces kone) og deres tre små barn, som alle var under 10 år da filmen ble spilt inn, også sentrale personer i filmen. Da innspillingen av dokumentaren var i ferd med å avsluttes etter fire år, avslørte Boniface Mwangi, uventet for sin kone planen han hadde om å stille som medlem av parlamentets sete i sitt tidligere nabolag Starehe i Nairobi. Dette kom også som en overraskelse for filmteamet, men gjorde at Soko fikk muligheten til å fange opp og gi innsikt i korrupsjon, valgprosesser og stammeideologier i kenyansk politikk gjennom å dokumentere Bonifaces vei inn i politikken.
Intervjuet vårt foregår på zoom mens Soko er på en togreise i Kenya. Han høres jovial og avslappet ut til tross for den hektiske tidsplanen han har hatt med å promotere filmen. Soko forteller at det opprinnelige målet med prosjektet var å gjøre en kort fem minutters spillefilm, men prosjektet utviklet seg til å bli en del av en faktisk reise i livet til en aktivist. Dette var viktig for ham fordi han gjennom filmene han lager ønsker å starte viktige samtaler og være en katalysator for endring.
Regissør Sam Soko skulle i utgangspunktet lage en fem minutter lang spillefilm, men satt igjen med 800 timers opptak som til slutt ble dokumentarfilmen Softie. FOTO: Privat
Det var den arabiske våren som inspirerte Soko til å lage dokumentarfilmer i Afrika. Han ville engasjere seg i det sosial-politiske rom, og forteller at et mål for ham er å dekonstruere myten om helter i utviklingsland:
– Det er viktig å vise at de har flere sider, sier han og nevner Nelson Mandela som et eksempel – den sørafrikanske statsmannen som også var en familiemann til tross for at han var en nøkkelperson i kampen mot apartheid Sør-Afrika.
Utfordrende klima
Åpningsscenen til Softie starter med Boniface Mwangi snur seg mot en militær-tanks fra politiet, mens bevæpnet politi omgir aktivistene som slår dem med batonger. Skudd avfyres, og kaos oppstår. Nettopp denne typen sterke symbolske bilder er hvordan livet til Boniface er blitt portrettert på tvers av medieplattformene i Kenya - nemlig som en helt som konfronterer myndighetene når urettferdighet oppstår:
– Jeg har selv opplevd en god del av politiets brutalitet i Nairobi sentrum, fra filmutstyr som har blitt ødelagt, til en pistol som ble rettet mot filmteamet, og jeg har blitt arrestert. Det var også spesielt utfordrende for teamet når Boniface mottok drapstrusler fra ukjente folk midt i valgkampanje, sier Soko til Afrika.no.
Boniface tar aktivt i bruk symboler som visuelle elementer for å sende sterke meldinger gjennom sin aktivisme. Et eksempel på dette er når Boniface Mwangi bruker griser i en av demonstrasjonene utenfor Stortinget i Nairobi for å skildre grådigheten til kenyanske parlamentsmedlemmer. Gjennom dokumentaren blir vi også kjent med mer private sider av Bonifaces personlighet – som far og ektemann. Vi er vitne til familiens kamp når det stadig blir vanskeligere å forene kjærligheten til landet med kjærligheten i en ung familie. Dette krever nærvær, oppmerksomhet og kjærlighet fra en far hvis liv hele tiden er i fare på grunn av aktivisme. Dette kommer blant annet til syne når Boniface kommer hjem skadet fra en demonstrasjon og en av barna hans ber til Gud om at faren deres får en bedre jobb.
Bonifaces egen familie ble en sentral del av filmen. FOTO:Privat
Soko lykkes med å dekonstruere helten gjennom filmen, når dype intime øyeblikk avslører hvordan livet til en aktivist kan være dypt isolerende og ulykkelig. Til tross for mange arrestasjoner, vold fra politiet og et nesten dødelig angrep med en tåregassbeholder, representerer Boniface det kenyanske folket gjennom å være symbolet på en uredd borger i det offentlige rom. Men for Bonifaces familie er familiefarens aktivisme både utfordrende og emosjonell, og i det vesentlige blir filmen også en kjærlighetshistorie. Njeris historie er veldig overbevisende da hennes styrke, støtte og kjærlighet i vanskelige øyeblikk holder familien sammen. Soko nevner at filmen i hovedsak også er en feiring av Bonifaces kone - Njeri. Han forteller at dokumentaren fungerte som et viktig speil for familien. Soko filmet familien sammen og intervjuet dem hver for seg, slik at deres egne synspunkter kom frem. Familien selv fikk ikke se hverandres synspunkter og utfordringer for første gang da dokumentaren var ferdig.
På grunn av det ustabile miljøet med å filme dokumentaren med konstant politibrutalitet, trakassering og frykt for sikkerhet for filmteamet - forteller Soko at han er veldig glad for å ha fullført filmen og at han ikke planlegger på å delta i noen demonstrasjoner i Kenya i nær fremtid.
Boniface Mwangi har ofte møtt kampanjer på sosiale medier der hans aktivistiske innsats blir avvist som finansiert av utenlandske regjeringer og vestlige organisasjoner. Jeg spør Soko om hans syn på det, og svaret er klart og tydelig:
- Som filmteam holder vi oss til sannheten, sier Soko.
Faren ved aktivisme er åpenbar i dokumentaren - til tross for skader, traumer, frustrasjoner og risikoen Boniface tar gjennom å kjempe for rettighetene til sine medborgere, viser han et unikt pågangsmot i sin innsats mot urettferdigheten i det kenyanske samfunnet.
