Afrika.no Meny

Statens vold i Sør-Afrika

Politiet oppløser demonstrasjon i Sør Afrika. Foto: NTB-Scanpix/HELGE MIKALSEN/VG

Mer enn 26 år inn i demokratiet forblir politivold et ukontrollert problem.

2020 ble året da en bølge av protest skylte gjennom samfunn over hele verden. I flere land ble det satt søkelys på politiets gjentatte voldsbruk mot sårbare grupper, som minoriteter, mennesker i fattigdom og mennesker med en seksuell orientering eller kjønnsuttrykk avvikende fra majoritetens. Blant landene var Nigeria, Brasil, India, USA, Frankrike, Uganda, Sør-Afrika.

I Sør-Afrika har flere faktorer, som dårlig kultur innad i politiet, mangel på politisk vilje til å gjennomføre reformer og manglede vilje til å ta et oppgjør med politiets voldshistorikk fra apartheid og kolonistyret, oppretholdt politivold som et vedvarende problem. Dette vitner om at myndighetene ikke har lært av Marikana-massakren i 2012.

Dette er et resultat av at staten ikke har ikke har evnet å få politisektoren til å kvitte seg med gamle, velintegrerte voldsmønstre som deler av det sør-afrikanske samfunnet har måttet lide under. Mer bekymringsverdig er det faktum at videreføringen av politivold vitner om at Sør-Afrika som stat er på vei mot å implementere organiserte former for undertrykkelse.

Marikana massakren

Marikana-massakren, som fant sted 16. August 2012, resulterte at 36 streikende gruvearbeidere ble skutt og drept av den sørafrikanske polititjenesten (SAPS). Ti mennesker ble også drept i sammenstøt dagen i forveien, deriblant tre gruvearbeidere, to politifolk, og tre sikkerhetsvakter. Streiken, som startet 9. August 2012, begynte da bergborerne som jobbet ved Lomin platiniumgruve, bestemte seg for å stanse boringen i protest mot lav lønn. (Gruven, som på den tiden var eid av et britisk selskap , er siden kjøpt opp av Sibayne Stillwater.)

Dagen massakren fant sted, hadde gruveledelsen tilkalt politiet i håp om å få en slutt på streiken. Vel fremme omringet politiet gruvearbeiderne i det steinete området hvor de streikende oppholdt seg. Gruvearbeiderne bestemte seg for å forlate området, og begynte å bevege seg sakte mot politiet – som sto like ved utgangen.

I det de streikende sakte nærmet seg politiet – som befant seg foran den eneste utgangen arbeiderne hadde, et sted som nå går under navnet ”åsted en” – fyrte politiet av en skuddsalve som i løpet av 10 sekunder drepte 17 mennesker. Drapene fikk internasjonal oppmerksomhet. Noe som imidlertid er mindre kjent, er at politiet de neste 20 minuttene fortsatte å følge etter de overlevende gruvearbeiderne og endte opp med å drepe 17 til – også dem som overga seg. Området de siste 17 gruvearbeiderne ble funnet drept, omtales i dag som ”åsted to”. Hendelsen etterlot også 78 gruvearbeidere med alvorlige skader, noe som kom frem etter en utredning foretatt av Farlan Commission of Inquiry.

Til dags dato er ingen av politibetjentene blitt tiltalt for drapene i Marikana, men fem av dem står tiltalt for å ha vært involvert i dødsvold før Marikana-massakeren. I 2018 ble en en granskningsrapport utabreidet etter anbefaliner fra Farlankommisjonen ferdigstilt. . En rekke hendelser i politiet, også etter 2012, viser tydelig at vold og overgrep utført av politifolk stadig er en utfordring, noe som igjen understreker viktigheten av rapporten og anbefalingene den kommer med. Rapporten er imidlertid ikke lagt fram offentlig, og det er fremdeles uklart når dette vil skje

Spenningen mellom demonstranter og politiet eskalerer ofte fordi politiet motsetter seg demonstrantenes ønske om å forhandle, eller legge til rette for at de kan samles fredelig.

I 2015 og 2016 ble Sør Afrika grepet av en landsomfattende studentbevegelse, også kjent som #FeesMustFall-bevegelsen. Protestene, som startet i oktober 2015, startet som en protest mot den kommende økningen i studentavgift på landets universiteter. Dette ville resultert i at mange fattige, svarte studenter ville bli økonomisk skadelidende, og ikke hatt råd til å fullføre studiene sine og bevegelsen ble hyllet for å sette søkelys på dette. Dekolonisering av pensum, fokus på diskriminering på bakgrunn av kjønn og hudfarge, samt bedre forhold for universitetsansatte var andre krav bevegelsen stilte.

Det som startet med fredlige demonstrasjoner, eskalerte raskt til voldelige kamper mellom politi og studenter. Universitetene hyret politi og private sikkerhetsselskaper til å håndtere demonstrasjonene. Campusene ble sikret, og politiet tok i bruk sjokkgranater, vannkanoner, tåregass og gummikuler mot demonstranter, også de som ikke utgjorde noen trussel. Dette resulterte i alvorlige øyeskader, brannskader, og skader fra gummikuler ble for mange av demonstrantene.

Thembelihle

Fattige og marginaliserte samfunn i Sør-Afrika blir stadig gjenstand for politiets brutalitet. Befolkningen i Thembelihle, et lite tettsted sør for Johannesburg, er et av dem. I likhet med mange andre, har befolkningen Thembelihle tydd til protestaksjoner etter årelange forsøk på å få gehør hos lokale myndigheter. I 2015 tok innbyggerne til gatene for å protestere mot dårlige sosioøkonomiske forhold, og mangel på grunnleggende tjenester – de krevde tilgang til bolig, elektrisitet og sanitære fasiliteter.

Politiet svarte med å sende tungt bevæpnede politifolk fra flere styrker inn i området. For å få bukt med demonstrantene, tok politiet i bruk tåregass, sjokkgranater og gummikuler. Flere av demonstrantene ble skadet. Spenningen mellom demonstranter og politiet eskalerer ofte fordi politiet motsetter seg demonstrantenes ønske om å forhandle, eller legge til rette for at de kan samles fredelig. Siden har det kommet frem at politiet gikk fra dør til dør på jakt etter folk som var med i demonstrasjonene. Samfunnsledelsens forsøk på å organisere fredlige demonstrasjoner som er i tråd med Regulation of Gatherings Act av 1993 mislykkes fordi forsøkene på å organisere demonstrasjoner avfeies som ”ulovlige”. I Thembelihle har samfunnsledere opplevd trakassering og arrestasjoner på falskt grunnlag. Eksempler som dette dette gir grunn til bekymring når det gjelder myndighetenes stadig voldelige respons på sivil motstand.

Eksempler som dette dette gir grunn til bekymring når det gjelder myndighetenes stadig voldelige respons på sivil motstand.

Siden Marikanamassakeren I 2012 har politiet fortsatt å respondere voldelig på markeringer der grupper er samlet, noe ganger med dødelig utfall. Ifølge to Viewfinder’s analyser har politiet, siden 2012, begått 70 drap på streikere og demonstranter. På tross av politiets plikt til å fasillitere fredige protester og beskytte forsamlingsretten, har Sør Afrika vært vitne til en voldsutøvelse fra politiet som legger tydelige begrensninger på retten og muligheten til motstand. Politiets rolle har blitt stadig mer uttalt, ettersom de utgjør grensesnittet mellom sivile demonstranter på den ene siden, og lokale myndigheter,arbeidsgivere, og universiteter på den andre. Politiet motarbeider jevnlig retten til å protestere gjennom misbruk av makt, våpen og strafferettssystemet med mål om å avskrekke demonstranter, og gjøre protester til en mindre attraktiv aksjonsform. Dette er også tydelig gennom den målrettetede bruken av vold og trakkasering, samt vranglesningen av Regulation of Gatherings Act fra 1993.

Politivold i Sør Afrika er ikke noe nytt – det er en vidreføring av en uløst fortid. Den pågående politivolden i fargede samfunn, resonerer med undertrykkende politiske praksiser, karrakterisert av undertrykkelse og overgrep fra politiet, under apartheid. Gjennom tiår med koloni- og apartheidstyre, vold utøvd mot fargede i Sør Afrika. Og den gang som nå, er det fremdeles fattige og fargede som blir offer for politivold. Mer enn 26 år inn i demokratiet forblir problemet med politivold ukontrollert. Mens deler av dette har å gjøre med den nedarvede politivolden fra tidligere politiske praksiser, kan den manglende anerkjennelsen av politivold – som for eksempel i Marinkana – bare forstås som dårlig og unnvikende lederskap og politisk vilje.

På tross av et sterkt lovverk som fremmer menneskerettigheter i Sør Afrika opplever mange marginaliserte, fattige og fargede at politiet krenker retten til å protestere, retten til likhet og retten til privatliv. Dette er bare noen eksempler på hvor grundig politiet i Sør Afrika har feilet når det gjelder til å reformere seg selv. Måten de behandler fattige og fargede på, har satt søkelys på den farlige rollen politiet spiller når det gjelder å slå ned på myndighetskritiske bevegelser.

Disse betraktes som en tussel for sosiale, økonomiske, og politiske situasjonen i Sør-Afrika. Dette er også et bevis på hvordan staten har mislykkes i å begrense den overdrevne bruken av politimakt, og i å få bukt med politiets voldsmønstere som stammer fra apartheid og kolonistyret. Den vedvarende politivolden videreføres fordi lovgivingsreformer så langt ikke har klart å kvitte seg med de diskriminerende politipraksisene fra denne tiden.

Sør Afrikas sterke rammeverk for menneskerettigheter er imponerende, men de mangler fremdeles en reform for å få bukt med diskriminerende politipraksiser. Politibrutalitet i Sør Afrika må bli problematisert. Ofrene for politivold må bli anerkjent og få rettferdighet. Ladet trenger et lederskap som tar det å oppretholde kjerneverdiene i den sør afrikanske grunnloven- verdighet, likhet og frihet – på alvor. Den manglende forståelsen av at politivold er et fundamentalt brudd på disse verdiene, vitner om manglende vilje til å lære av fortiden. Med dette risikerer vi å forårsake permanent skade på det stadig mer delikate forholdet mellom staten og Sør-Afrikas befolkning.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Film

Aktivisme i politivoldens tid

Den kenyanske dokumentarfilmen Softie, som kom ut i 2020 med Covid-19-pandemien, Black Lives Matter-bevegelsen og SARS - kampanjen i Nigeria som bakteppe, konfronterer oss med de harde realitetene i politiets brutalitet.

Ytrings- og pressefrihet

Okkuperte Vest-Sahara: Journalister under press

I okkuperte Vest-Sahara stjeler marokkansk politi telefonene til kvinnelige journalister og aktivister på jakt etter bilder som kan ødelegge ryktet deres. I slutten av november brøt det ut i nye krigshandlinger, etter 29 år med våpenhvile og alvorlige overgrep mot journalister.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.