Afrika.no Meny
Politivold i Kenya

Mødre, søstre, koner: Kenyanske kvinner leder kampen mot politibrutalitet

Foto: Patrick Meinhardt / The New Humanitarian

25 år gamle Wanjira Wanjiru er en av initiativtakerne til kvinnebevegelsen mot politivold. Foto: Patrick Meinhardt / The New Humanitarian

Konfrontasjonen ble fanget på film. Mens tre væpnede politimenn prøver å dra Wanjira Wanjiru vekk, klamrer hun seg til sidespeilet på en parkert bil og nekter å flytte seg.

«Ikke rør meg!» roper hun. «Hvorfor arresterer du meg?»

«Hvorfor protesterer du?» spør en av de hjelmkledde politimennene.

«Jeg protesterer fordi du dreper oss», svarer den 25 år gamle demonstranten mot politivold.

«Hvem dreper deg?»

«Dere i politiet! Dere dreper oss i nabolagene våre!»

Så, mens politifolkene trekker seg tilbake, roper Wanjira utfordrende, med knyttneven i været, det som nå har blitt en ikonisk formulering: «Når vi gir slipp på frykten, må de gi slipp på makten!»

Motstanden hennes under «Saba Saba»-protestene den dagen, avholdt 7. juli hvert år for å feire demokratibevegelsen som dukket opp i Kenya på 1990-tallet, ble et symbolsk øyeblikk i kenyanernes kamp mot politivold – et tema som nå er i verdens søkelys etter en rekke politiskytinger mot svarte amerikanere i USA.

Det som gjorde Wanjiras handling enda viktigere, var at det var en kvinne som uttrykte kjernen i det som historisk sett har vært en mannsstyrt kamp for reform – til tross for den høye prisen kvinner har betalt.

Volden har blitt betegnende for kenyansk politiarbeid. Det har vært en jevn økning i drap og forsvinninger knyttet til politiet det siste tiåret, der 2019 var det dødeligste året hittil med 144 antatte tilfeller, ifølge Missing Voices, en frivillig organisasjon som kartlegger politivold.

Politiet tyr rutinemessig til overdreven maktbruk og utenomrettslige drap for å opprettholde lov og orden, spesielt i de fattigste nabolagene, forteller flere menneskerettighetsgrupper til The New Humanitarian. Minst åtte personer ble drept i Kenyas uformelle bosetninger i løpet av årets første to måneder.

Og politiet har gjentatte ganger brukt skarp ammunisjon for å håndheve nedstengingen under Covid-19, noe som førte til at minst 15 personer ble drept mellom mars og begynnelsen av juni. Noen av ofrene kan ha blitt truffet av streifskudd, men andre ser ut til å ha vært utpekte mål.

Disse dødstallene er høyere enn i noe annet land i regionen, med bare Uganda i nærheten, hvor sikkerhetsstyrkene skal stå bak 12 drap knyttet til Covid-19.

«[Covid-19 er] en farlig tid», sier Irũngũ Houghton, administrerende direktør for Amnesty International Kenya. Portforbudet mellom skumring og daggry har blitt innført «uten at [politiets oppførsel] er underlagt tilsyn eller nøye overvåkning av media eller menneskerettsorganisasjoner», forteller han, og antyder dermed at overgrep nå kan gå under radaren deres.

Kvinner som mål

Menn blir gjerne framstilt som de eneste ofrene for politivold, men i realiteten involverer mer enn en tredjedel av antatte politidrap og forsvinninger kvinner, ifølge Missing Voices.

En av de mest omtalte sakene er fra i fjor og handler om Caroline Mwatha, som hadde vært aktiv i kampen mot utenrettslige drap før hun plutselig forsvant og ble funnet på et likhus noen dager senere.

Det finnes også en ekstra terror – den seksuelle volden politiet utøver mot kvinner.

«Det har vært mange seksuelle overgrep mot kvinner», sier Fatuma Mohamud Mohamed fra Kenyas Independent Policing Oversight Authority (IPOA), en lovpålagt vakthund. «Selv i trafikksaker ser vi at kvinner blir utsatt for seksuelle overgrep.»

Kenya nasjonale menneskerettighetskommisjon har anklaget sikkerhetsstyrkene for å stå bak mer enn halvparten av de registrerte tilfellene av seksuell vold under voldsbølgen etter valget i 2017.

Talsperson for det kenyanske politiet, Charles Owino, avslo vår forespørsel om å kommentere saken.

Som svar på volden og overgrepene etablerte Wanjira i fjor Women in Social Justice Centres Movement for å fremme kvinners rettigheter og politiske deltakelse.

«Det er et organisasjonsrom kun for kvinner, utenfor menns patriarkalske kontroll», sier hun.

Sentrene samler kvinnelige rettighetsaktivister fra noen av Nairobis fattigste nabolag, kvinner som altfor ofte kjenner noen personlig – en sønn, ektemann eller bror – som har vært utsatt for politivold.

Wanjira, født i Mathare, en av Kenyas største uformelle bosetninger, deler den opplevelsen. Storebroren hennes, Damason, er blant de minst 712 ungdommene fra områder med lav inntekt som antas å ha blitt drept siden 2007.

Damason var Wanjiras beskytter da hun vokste opp. På barneskolen sørget han for at hun hadde mat til lunsj og aldri gikk sulten. Og han fikk alltid en av vennene sine til å vente på bussholdeplassen for å møte henne og hjelpe henne med å krysse gaten etter skoletid.

Wanjira hadde forlatt Mathare for å gå på internatskole da hun hørte at Damason var drept i en antatt politiskyting. På likhuset så familien at kulen hadde gått inn gjennom bakhodet og ut av munnen hans – som en ren henrettelse. Han var 19 år gammel.

Damasons død fikk Wanjira til å grunnlegge menneskerettighetsgruppen Mathare Social Justice Centre, da hun selv bare var 19 år gammel.

Foto: Patrick Meinhardt / The New Humanitarian

Mødre som har opplevd å få sønnene sine drept av kenyansk politi samles i protest foran Kenyas parlament i Nairobi 9. juni 2020, iført masker med ofrenes navn. Foto: Patrick Meinhardt / The New Humanitarian

Organisering

Den brutale framferden til politiet skyldes «treningen de gjennomgår», sier Mohamed i IPOA. Hun mener de blir opplært til å tro at «fienden er de sivile». Noen politimenn har blitt beryktede drapsmenn – fryktet og æret – og opererer med tilsynelatende straffrihet.

Mama Victor bor i et skur med ett rom og jordgulv dypt inne i den snirklete labyrinten av smug som utgjør Mathare. For tre år siden mistet hun de to sønnene sine, 25-årige Bernard og 22-årige Victor, på samme dag.

Hun mistenker at de ble skutt av politiet da de gikk nedover gaten på vei hjem fra jobb og ble trukket med inn i en av de voldsomme protestene etter valget.

«Det var et vanskelig øyeblikk for det var ingen steder å gå. Det var bare meg. Jeg er bare en enke», sier Mama Victor. «Jeg var veldig, veldig sint, og lei meg.»

«Det var da jeg ble aktivist», sier hun. «For å begynne å forsvare de andre kvinnene.»

Med hjelp fra Mathare Social Justice Centre startet hun og flere kvinner i lokalsamfunnet Mothers of Victims and Survivors Network, for å gi styrke, trøst og mening til andre kvinner som har opplevd å få sine kjære drept av politiet.

Gruppen, som ble offisielt lansert i februar i år, støtter medlemmene når rettssakene deres mot politiet beveger seg gjennom domstolene – ofte frustrerende sakte – og dokumenterer nye ofre for politiets maktmisbruk.

Ut mot seksuell vold

Mama Victor sier seksuell vold fra politiet har vært et spesielt vanskelig område for medlemmene å ta tak i, ettersom de fleste ofrene frykter represalier hvis de rapporterer.

«Hvordan kan du fortelle dem det, ‘Jeg vil [rapportere en] sak til myndighetene, og det er myndighetene som voldtok barnet mitt?’ Så de flykter fra det. De [rapporterer] ikke. Vi har prøvd så mye», sier hun.

Mohamed sier at IPOA for øyeblikket behandler minst 16 tilfeller av seksuelle overgrepsanklager mot politibetjenter.

Politiet ser ut til å ta små skritt for å løse problemet. Generalinspektør i politiet, Hillary N. Mutyambai, deltar hver uke i Twitter-samtaler med innbyggerne, kalt #EngagetheIG, hvor det ofte blir reist bekymring om voldtekter og seksuell vold utført av politiet.

«Hva skal du gjøre for å løse alle de sakene vi ser med polititjenestemenn som voldtar? Å ha et skrivebord på en politistasjon kommer ikke til å endre på noe», lyder en slik tweet, skrevet av @policebrutalityKE 20. juli.

25 år gamle Faith Kasina fra Kayole, et røft nabolag herjet av gjenger og narkotika, ble seksuelt trakassert av en politimann under fjorårets Saba Saba-demonstrasjoner.

«[Politiet] kom ut for å slå oss, og da sa jeg: «Du kan ikke. Du kan ikke røre meg», sa Kasina. «Det var da han tok på brystet mitt og sa: ‘Vet du hva? Vi kan gjøre mot deg akkurat hva vi vil; vi kan gjøre hva vi vil.’ Og så begynte han å håne meg, kalle meg navn, og så tok de meg med seg.»

Kasina var med på å grunnlegge Kayole Community Justice Centre – den første lokale bevegelsen for sosial rettferdighet ledet av kvinner.

«Vår var den første», sier Kasina. «Og så innså de andre kvinnene der ute, spesielt unge jenter: ‘Forresten, vi kan faktisk bli med og snakke med én stemme.’»

«Jeg tror det som bringer [kvinner] sammen er vårt engasjement for dette. [Å sikre] at barnet jeg tar inn i denne [verden] ikke møter det samme livet jeg står overfor.»


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Ytrings- og pressefrihet

Okkuperte Vest-Sahara: Journalister under press

I okkuperte Vest-Sahara stjeler marokkansk politi telefonene til kvinnelige journalister og aktivister på jakt etter bilder som kan ødelegge ryktet deres. I slutten av november brøt det ut i nye krigshandlinger, etter 29 år med våpenhvile og alvorlige overgrep mot journalister.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.