Statskupp er sjeldne – vellykkede kupp er enda sjeldnere. Men da det 18. august ble kjent at soldater hadde tatt makten i Mali og tvunget president Ibrahim Boubacar Keita («IBK») til å gå av, kom det ikke som noen stor overraskelse. Avsettelsen av den demokratisk valgte lederen er et historisk øyeblikk for landet, men kuppet er det andre på bare ti år, og det fjerde siden uavhengigheten.
Malis aller første president, Modibo Keita, ble avsatt ved et kupp i 1968. Den neste, Moussa Traoré, møtte samme skjebne i 1991. Deretter fulgte en relativt stabil politisk periode, før også Amani Toumani Touré («ATT») ble kastet i 2012. Åtte år senere måtte IBK forlate presidentstolen på samme vis. Faktisk, om vi ser bort fra korte perioder med midlertidige statsledere, har Mali – som inntil ganske nylig ble holdt opp som et fyrtårn for demokrati i regionen – bare hatt én president som ikke har blitt fjernet med våpenmakt.
Det skjer stadig færre statskupp
i verden og bare 40 prosent av alle kuppforsøk er vellykkede. Hvorfor har Mali opplevd så mange?
En sosial kontrakt mellom folket og hæren
Den første delen av svaret ligger i den maliske hærens opprinnelse og rolle. I mange tidligere kolonier opprettet kolonimaktene sikkerhetsstyrker for å undertrykke motstand og beskytte koloniregimet. Når disse landene ble uavhengige, arvet de nye regjeringene vanligvis de eksisterende styrkene og bygde sine egne militærvesen på deres splitt og hersk-tradisjon.
Malis hær, derimot, ble først dannet i oktober 1960, da landet akkurat hadde fått sin uavhengighet. Uten eksterne fiender eller en historie med intern undertrykkelse, ble det nye militæret opprettet som en garantist for den unge nasjonens territoriale integritet og for å bevare fred og sikkerhet. I denne relativt fredelige tiden oppsto det en stilltiende sosial kontrakt mellom folket og hæren.
Denne sosiale kontrakten ble utnyttet første gang i 1968, etter at en dårlig bomullsesong hadde ført til økonomisk krise. Mens Mali slet og befolkningen ble stadig mer frustrert over president Keitas økonomiske styring, tok en gruppe unge offiserer makten i et statskupp med bred støtte i befolkningen. Traoré, kupplederen som ble president, klarte ikke å oppfylle kuppmakernes løfter. I stedet for den lovede overgangen til sivilt styre, ledet han en politistat som varte i 22 år. Kuppet var likevel en avgjørende hendelse i malisk politikk. Hæren hadde grepet direkte inn i den politiske sfæren, og oppfylt sin del av den sosiale kontrakten. Store deler av folket hadde dessuten hyllet den for det.
Maktovertakelsen i 1968 skapte presedens for kuppene i 1991, 2012 og nå 2020. I alle disse tilfellene har hæren gått inn for å fjerne en stadig mer upopulær president. Hver gang har parlamentet og rettsvesenet blitt sett som ute av stand til å holde den utøvende makten ansvarlig. Til tross for sin grunnlovsfestede rolle, har de manglet troverdighet og legitimitet. Det har vært bakgrunnen for at hæren har grepet inn, og hver gang har den oppfylt og ytterligere befestet det den oppfatter som sin politiske funksjon, nemlig å sørge for at regjeringen overholder sine forpliktelser.
Overdrevent sikkerhetsfokus
Det er ikke bare det maliske folket som har sett til hæren i vanskelige tider. Også vestlige giverland har ofte valgt å fokusere på Malis sikkerhetsutfordringer på bekostning av andre problemer knyttet til politisk styring og ansvarlighet.Til tross for IBKs økende upopularitet fortsatte for eksempel Frankrike og USA å behandle ham som en nøkkelpartner i deres innsats mot opprørsgruppene i regionen. EU Training Mission in Mali (EUTM) har jobbet med Malis væpnede styrker siden 2013, mens USA har sendt kommandosoldater for å støtte hæren.
Denne ensidige tilnærmingen har styrket både ubrukelige presidenter og væpnede soldater. Noen av soldatene mener deres rolle er å befri Mali for ledere uten kontakt med samfunnet. Det er ingen overraskelse at de som ledet kuppet 18. august alle tidligere har fått opplæring i amerikanske eller franske militærprogrammer. For eksempel har Pentagon bekreftet at oberst Assimi Goita, som ledet kuppet mot IBK, deltok i flere amerikanske militærprogrammer.
Lignende mønstre preger historien. Oberst Hamadou Sanogo, kuppleder mot ATT i 2012, fikk opplæring fra amerikanske marinesoldater. Mens ATT, som selv hadde ledet kuppet mot Traoré i 1991, ble trent opp av Frankrike og Sovjetunionen. Og Traoré, kuppleder mot Keita i 1968, var tidligere offiser i den franske hæren.
I løpet av de 60 årene som har gått siden uavhengigheten, har Mali opplevd fire statskupp. Alle har vært vellykkede, og alle har blitt ønsket velkommen av befolkningen. Dessverre har ingen av dem klart å oppfylle deres forhåpninger. Kuppet i 1968 førte til nesten 25 år med diktatur. 1991-kuppet innledet et relativt stabilt, men ineffektivt lederskap. Kuppet i 2012 medførte omfattende militære tap i nord. I alle disse tilfellene var det bare et spørsmål om tid før maliske soldater igjen ville føle behov for å gripe inn og starte den samme syklusen på ny.
Det gjenstår å se hvordan det nylige statskuppet (som er fordømt av både FN, EU, Den afrikanske union, og De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap red. anm) vil utvikle seg. Men det er betegnende at kuppet også denne gang skjedde etter store demonstrasjoner, at det angivelig er utført i folkets navn, og at det blir ledet av offiserer som kun har vage planer og uklare løfter om å gjeninnføre sivilt styre innen «rimelig tid».
Artikkelen sto først på trykk i African Arguments.
