Til tross for at både Guinea og Mali har opplevd kupp de siste månedene, ville det være feil å se det som starten på en ny trend med militære maktovertakelser i Vest-Afrika. Kun en håndfull stater opplever gjentakende ustabilitet. Den virkelige og bekymringsfulle trenden er snarere at regionen konsekvent unngår å ta tak i forholdene som utløser statskupp i utgangspunktet.
Etter avsettelsen av president Alpha Condé i Guinea 5. september, gikk landene i De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) til handling. De ba om at det skulle avholdes valg innen seks måneder og insisterte på at juntalederne ikke får stille. De krevde at Condé umiddelbart skulle løslates fra varetekt, og truet med økonomiske sanksjoner mot kuppmakerne. Den 3. november holdt partiet til Condè, Rassemblement du peuple de Guinée (RPG), sin første pressekonferanse etter kuppet. De ba om at Condè ble løslatt, og begrunnet det med hans høye alder.
Under denne skjøre overgangen kunne Guineas myndigheter også ha prioritert spørsmål som ledere har en tendens til å skyve til side, som pressefrihet, tilgang til offentlig informasjon, antikorrupsjonstiltak, samt seksuell og kjønnsbasert vold.
Bortsett fra at Guinea kanskje trenger nærmere tolv måneder i stedet for seks for å forberede en meningsfull overgang, er disse kravene kloke. Og sammen med Den afrikanske union (AU) er ECOWAS et av få organer som har en viss innflytelse over Guinea. Nettopp derfor er det ekstra frustrerende at de først kom med sine fordømmelser og anbefalinger etter at landet hadde brutt sammen, og ikke da det kokte.
Da han kom til makten i 2010 etter en periode med brutalt militærdiktatur, hadde Condé opprinnelig vært en kraft for positiv endring. Men med årene ble styret hans preget av økende korrupsjon og autoritarisme. Alle valgene som har blitt holdt etter at han tiltrådte har vært omstridte, ettersom han har gått inn for å undergrave maktfordelingprinsippet. I 2018 forbød Condé gateprotester, samtidig som han innledet et åpenlyst konstitusjonelt krumpspring for å kunne stille for en tredje periode, gjennom å endre landets grunnlov. I oktober 2020 gjennomførte Condés administrasjon et klart uredelig valg hvor han ble offisielt gjenvalgt med 59,5 prosent av stemmene. Til tross for mangelen på integritet og inkludering, anså ECOWAS og AU valget som «lovlig» og sa at gjennomføringen var «transparent».
For mange guineanere var dette dråpen. Selv om militæret var langt fra uskyldig i de siste stadiene av Condes regjeringstid, og ofte skjøt med skarpt på demonstranter, var det ikke overraskende at juntaens ankomst til hovedstaden Conakry i september ble møtt av jublende folkemengder.
Hva nå?
Det burde kanskje ikke være noen overraskelse at en organisasjon som inkluderer ledere som president Alassane Ouattara, som har forlenget sin regjeringstid i Elfenbenskysten på tilsvarende vis, ville holde seg taus om Condés handlinger. Men ECOWAS’ feiltrinn er også systemiske, og det trengs interne reformer for at organisasjonen skal kunne slå alarm når demokratiet blir angrepet. Guinea har sitt eget dynamiske sivilsamfunn, og ECOWAS og AU må være langt mer proaktive for å forsvare disse gruppenes rettigheter og friheter så vi ikke havner i en lignende krise igjen. De to afrikanske regionale organene lider av et alvorlig troverdighetsproblem, men det er ikke umulig å endre på.
I første omgang bør ECOWAS og AU opprette en overvåkningskomité basert i Guinea for å holde oppsyn med overgangen og jevnlig rapportere om fremdriften. Leder for kuppet, oberst Mamady Doumbouya, har allerede kunngjort sine intensjoner om å danne en inkluderende regjering og gå i dialog med politiske, religiøse og næringslivsledere, samt diplomater, sivilsamfunn og andre interessenter. Utarbeidelsen av en ny grunnlov er avgjørende, men da trengs det innspill fra hele det guinesiske samfunnet, og det må gjøres riktig. En overvåkningskomité fra ECOWAS og AU ville sendt et sterkt budskap om solidaritet og gitt Guineas sivilsamfunn en sterkere følelse av sikkerhet i denne prosessen.
Med en slik internasjonal støtte kunne sivilsamfunnsgrupper også ha utarbeidet og lagt fram et realistisk veikart for reformer som er utviklet demokratisk og organisk, i stedet for å bli pålagt vilkårlig utenfra. Den militære ledelsen ville bli tvunget til å lytte til disse anbefalingene i tide, og ved avvik eller forsinkelser kunne den regionale overvåkningsgruppen umiddelbart meldt sin bekymring på høyeste hold. Under denne skjøre overgangen kunne Guineas myndigheter også ha prioritert spørsmål som ledere har en tendens til å skyve til side, som pressefrihet, tilgang til offentlig informasjon, antikorrupsjonstiltak, samt seksuell og kjønnsbasert vold. Landets nåværende ledelse har selvsagt ikke mandat, men komiteer fra en rekke ulike bakgrunner og lokalsamfunn kan få i oppgave å utforme forslag og lovforslag om disse viktige spørsmålene.
Etter å ha unnlatt å handle da Condé undergravde sivilsamfunnet og folks rettigheter og friheter, har regionale maktmeglere nå muligheten til å støtte disse gruppene og sakene under overgangen. De må være forsiktige med å ikke gi junaten unødig anerkjennelse, men samtidig påta seg noe av skylden for at den har kommet til makten.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i African Arguments
