Jammehs mange sjansespill

Etterspillet etter presidentvalget i Gambia 1. desember ble akkurat så intenst som forventet. Etter først å ha godtatt nederlaget 2. desember, snudde Jammeh 180 grader alt uka etter og annullerte valgresultatet. Deretter fulgte en serie av juridiske krumspring.

Jammeh hevdet nå at han ikke hadde annullert valgresultatet, men påklaget det til Gambias høyesterett. Denne rettsinstansen har imidlertid ikke fungert siden mai 2015, etter at flere dommere ble oppsagt. Retten kunne ikke møtes før i mai i år, og Jammeh hevdet at spørsmålet om maktovertakelse måtte vente til da.

Det finnes ikke noe holdepunkt for en slik utsettelse i den gambiske grunnloven. Jammeh var, og er, i sin fulle rett til å prøve valgresultatet juridisk, slik opposisjonen gjorde etter valgene i både 2006 og 2011, men slik etterskuddsvis rettsprøving skal ikke sette grunnloven til side og hindre maktskifte – slik de heller ikke gjorde da opposisjonen fremmet sak tidligere.

Jammehs mandat utløp 18. januar, og den nyvalgte presidenten Adama Barrow skulle innsettes med edsavleggelse 19. januar. Det internasjonale samfunn, ved FN, Den afrikanske union og den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS, sto samlet og ba Jammeh om å respektere grunnloven og tre til side. Han nektet. Dermed var nedtellingen i gang.

Jammeh spilte høyt. Ecowas var tydelige og signaliserte at de ville sikre den demokratiske prosessen i Gambia «med alle midler». De mobiliserte en «Ecowas Standby Force» (ESF) under ledelse av Senegal, med ytterligere militære bidrag fra Nigeria, Togo, Ghana og Mali. Meklingsforsøk i regi av lederen for Ecowas, Liberias president Ellen Johnson Sirleaf, samt av Nigerias president Buhari og Ghanas nylig avgåtte president Mahama, førte ikke til noen løsning innen fristen. Dermed rykket Ecowas’ tropper fram til Gambias grenser, fra nord og fra sør. Saken ble også fremmet for FNs sikkerhetsråd, som presiserte at forespørsler om militær bistand fra en legitim regjering ikke krever Sikkerhetsrådets mandat. Dermed ble Adama Barrow tatt i ed på Gambias ambassade i Dakar i nabolandet Senegal 19. januar. Tre timer senere rullet de første militære kjøretøyene over Gambias grenser.

Denne handlekraften fra Ecowas må ses i lys av en tydelig demokratisk tendens i Vest-Afrika i senere år. Den politiske ledelsen i landene som presset på for militær støtte i Gambia – Nigeria, Ghana, Liberia og Senegal – ønsket å vise autoritære ledere at folkets stemme må respekteres. Prosessen har stor symbolverdi, og utfallet av Gambias politiske krise vil få konsekvenser for demokratiets framtid i regionen. Saken har preget nyhetsbildet over hele det afrikanske kontinentet.

Lørdag 21. januar bøyde Jammeh av, etter et nytt meklingsforsøk fra Mauritanias president Aziz og Guineas president Condé. Jammeh forlot presidentpalasset og landet. Han fikk opphold i Ekvatorial-Guinea, et land som ikke er med i Ecowas, og heller ikke er med i samarbeidet rundt Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som Jammeh kan ha fryktet utlevering til.

Et annet, potensielt ødeleggende og langt mer langvarig sjansespill enn de siste ukenes triksing med Gambias rettsapparat og med Ecowas, har vært Jammehs gjentatte bruk av begrepet “stamme” i politikken. Jammehs varemerke var blitt å styre gjennom splittelse, og han gjorde identitetsproblematikk, spesielt etnisitet og religion, relevant i politikken på en måte den ikke hadde vært i Gambia tidligere.

Gambiere har vært vant til Jammehs forutsigbare uforutsigbarhet. Blant hans mange utspill var kunngjøringen av Gambia som en islamsk stat, erklært med et ensidig presidentdekret i 2015. Jammehs vri på etnisitet har vært å anklage medlemmer av landets største etniske gruppe, mandinka, for «tribalisme». I gjentatte angrep på mandinkaene framstilte han kritikk mot sitt dekretstyre og mot menneskerettighetssituasjonen som en etnisk utfordring. Han truet mandinkaene med utryddelse (“Jeg vil drepe dere som maur, og ingenting vil komme ut av det.”) I juni 2016 talte han på et folkemøte i Tallinding og hevdet at “siden 1994 har alle bråkmakere vært mandinkaer. Hvis dere ikke oppfører dere vil jeg begrave dere under ni fot jord.” Talen førte til fordømmelse fra FNs spesialrådgiver mot folkemord.

Jammehs utpeking av mandinkaene var delvis knyttet til hans forgjengers etnisitet. Dawda Jawara var president i Gambia fra uavhengigheten i 1965 til han ble avsatt av Jammeh i et kupp i 1994. Mandinkaene utgjør om lag 40 prosent av den gambiske befolkningen. Men identitet knyttet til “stamme” har normalt ikke vært et grunnlag for kollektiv handling i landet. Faktisk har etnisitet i Gambia langt fra vært en så kategorisk merkelapp for personlig tilhørighet som tallene – og de jevnlige prosentsatsene man hører hva fordeling på etniske grupper angår – kan gi inntrykk av.

Tre år i Gambia har lært meg at spørsmål om “opprinnelse” alltid utløser historier om migrasjon, endring og utveksling: “Vi som har Kebbeh til etternavn var fulbe da vi bodde i Senegal for fem generasjoner siden, men nå er vi wolof,” “Familiene som heter Cham til etternavn er wolof eller mandinka nå, men opprinnelig var de fulbe fra Futa Toro,” eller “Faren min er mandinka, men jeg flyttet til min serahuli-bestemor og ble oppdratt av henne. Så jeg er vel serahuli nå,” og så videre.

Når gambiere snakker om sin bakgrunn i etniske ordelag, viser historiene de forteller at det finnes lag på lag av sosial integrasjon på tvers av tradisjoner og språklige forskjeller. Ekteskap på tvers av etniske grenser er mer en regel enn et unntak. Sosiale integreringsmekanismer knyttet til «stamme» er synlige overalt, i oppfatninger om likeverdige etternavn (Juawara og Mbow, Willan og Fofana, Tunkara og Kanteh, Nyang og Sanyang) og i humor.

Jammeh var kjent for en anti-vestlig retorikk. Derfor er det ikke så rent lite ironisk at Jammehs vri på tribalisme gjenspeiler kolonialistiske teknikker for splitt og hersk. Britene opererte med et skille mellom den lille kolonien i dagens urbane Banjul (og Kombo St. Mary’s) og de resterende rurale områdene i Gambia som utgjorde protektoratet. Administrative stillinger var plassert i kolonien og var dominert av urbane wolof og aku. Tidligere president Jawara representerte som mandinka en politisk stemme fra landsbygda. Mandinko var det mest utbredte språket på landsbygda, en demografisk virkelighet som også kom tydelig til uttrykk i Jawaras politiske parti. Men regjeringen hans spilte ikke på mandinka-dominans. I stedet var Jawaras strategi for å beholde politisk legitimitet å rekruttere politiske nykommere fra alle etniske grupper inn i regjeringskontorene. Denne strategien var utpreget i en slik grad at den var kjent som upopulær blant mange av de eldre partimedlemmene som hadde vært med i frigjøringsbevegelsen.

Jammehs retorikk utløste rykter om at han favoriserte sin egen etniske minoritet, jola, for eksempel gjennom fordeling av utviklingsressurser til sine egne sørlige områder. Det er vanskelig å få disse ryktene bekreftet, eller å skille dem fra Jammehs overordnede strategi om å belønne dem som er lojale, uavhengig av etnisitet.

Det forekommer også utbredt spekulasjon om at han ønsket jolaer i regjeringsposisjoner, og om at det finnes en væpnet “Jola-milits” i sørlige områder av landet, som grenser mot Casamance i Senegal, hvor det finnes en Jola-separatistbevegelse. Disse spekulasjonene gir næring til en frykt for et framtidig opprør fra en «Jolabevegelse» som var lojal mot Jammeh, noe som kan gi et sammenhengende konfliktområde på tvers av Gambias sørlige grense mot Senegal.

De siste dagenes militære operasjoner i sør ser ikke ut til å ha avdekket storstilt mobilisering fra geriljagrupper definert ut fra jola-tilhørighet. Detaljene i dette gjenstår å se. Det figurerer historier om angrep fra jola mot to mandinkalandsbyer i sør i forbindelse med Ecowas-intervensjonen, men dokumentasjon på disse hendelsene mangler. Det ser imidlertid ut til at noen jola i sør bekymrer seg for diskriminering i en stat uten Jammeh, og at de frykter at sinnet over fortidens overgrep skal rettes mot dem.

Hva angår det brede flertallet av gambiere ser det ikke ut til at retorikken om “stamme” har virket overbevisende. I dag er sosiale medier pepret av slagord som går imot Jammehs vri: “Min stamme er Gambia”, “Tribalisme har ingen plass i vår nasjon” og “Til helvete med tribalisme” – den siste versjonen er også en subtil henvisning til Jammehs svar til FNs daværende generalsekretær Ban Ki-moon, da sistnevnte kritiserte menneskerettighetsbrudd i Gambia (“Dra til helvete”). Uansett, ethvert forsøk på å forstå dynamikken i krisen i Gambia må ta i betraktning at landets president de siste to tiårene har brukt “stamme” i offentlig diskurs.

Barrow vant valget, men Jammeh fikk nesten 40 prosent av stemmene på landsbygda. Forsøk på gjenforening må ta for seg den utbredte bruken av etniske stereotyper, om mandinka, jola, om gambiere i utlandet, og alle grupper som har vært gjenstand for ærekrenkelse. Dette må bli helt sentralt i den sannhets- og forsoningsprosessen som Adama Barrow har lovet skal komme. Den mest akutte oppgaven for den nye regjeringen er å gjøre noe med mangelen på økonomiske muligheter og rettigheter. Det vil svekke den viktigste grobunnen for demagoger som søker makt gjennom å framstille velbegrunnet politisk misnøye som stammekonflikter.