Afrika.no Meny
Kongeriket Kongo:

En førkolonial afrikansk sivilisasjon

Mbanza Kongo, hovedstad i Kongedømmet Kongo. I 1482 møtte Kongos daværende konge, Nzinga a Nkuwu, portugisiske «oppdagere» for første gang.

Ideen om Afrika som et vilt og utemmet sted var nødvendig for å begrunne den systematiske koloniseringen av Afrika. Afrikanske førkoloniale sivilisasjoner, som kongeriket Kongo, passet ikke inn i dette bildet.

På begynnelsen av 1800-tallet begynte forberedelsene til den europeiske kolonialiseringen av Afrika for fullt. Fram til da hadde koloniseringen vært begrenset til mindre områder ved kysten. Nå skulle hele kontinentet bli annektert.

Men Europa hadde et ideologisk problem. Med opplysningstiden hadde fornuft, rasjonalisme og humanisme blitt framtredende ideer i flere av de store kolonimaktene, som Frankrike og England. En voldelig erobring av et kontinent og utnytting av dets befolkning stemte dårlig med opplysningstidens idealer. Men hva hvis europeerne koloniserte Afrika, ikke for å utnytte afrikanere, men for å hjelpe dem?

Som en begrunnelse for erobringen av Afrika, oppsto dermed ideen om kontinentet som et vilt og utemmet sted – et sted fullt av farlige og eksotiske dyr og ville folk uten sivilisasjon. Denne feilaktige framstillingen så helt bort fra kunnskapen europeerne allerede hadde om Afrika, som var basert på omfattende handelsforbindelser helt fra 1500-tallet av.

Fire hundre år før Berlinkonferansen som delte opp Afrika, hadde europeere altså første kontakt med en av Afrikas store sivilisasjoner

At Afrika var et «uoppdaget» kontinent uten historie eller sivilisasjon var selvfølgelig ikke sant.

Men ideen om at Europa hadde en plikt til å sivilisere Afrika kunne bare framstå som logisk hvis man gikk ut fra at det ikke fantes noen sivilisasjon der fra før. Tanken om Afrika som «det sorte fastland» ble dermed dyrket og spredt.

Tanken om at kolonimaktene kom for å redde «det afrikanske folket» slo etterhvert rot som ideologien bak den europeiske koloniseringen. Afrikanere skulle blant annet reddes fra arabiske slavehandlere – dette til tross for at europeere hadde drevet en langt mer brutal slavehandel bare noen tiår før. De skulle føres inn i «lyset fra en kristen gud» og de skulle «siviliseres».

En av de mange tragediene ved kolonialiseringen av Afrika var at de europeiske kolonimaktene brant ned mange av de store byene på kontinentet, og knuste de eksisterende statene. På begynnelsen av 1900-tallet var dermed spor etter mange av de sivilisasjonene som hadde eksistert i Afrika forsvunnet, og innbyggerne var innlemmet i kolonistater.

Ideen om Afrika som «det mørke fastland» henger fortsatt igjen. Det er fortsatt liten bevissthet, både i Europa og i mye av resten av verden, om de mange store statene som fantes i Afrika. En viktig del av avkoloniseringen av allmenn tankegang om Afrika er at den rike historien Afrika hadde før kolonitiden blir anerkjent og framhevet.

Sentral-Afrika: Et kongerike blir til

En av de større og mer kjente statene som fantes før kolonitiden var Kongeriket Kongo (1390 - 1914). Dette var en stat som på sin høyde strakte seg over store deler av Sentral-Afrika.

Det er ikke så mye vi vet med sikkerhet om de første 100 årene til kongeriket Kongo. Mye av det vi vet er fra muntlige overleverte klanhistorier og fra litt som ble skrevet av portugiserne på slutten av 1400-tallet. Kongeriket lå i den sørlige delen av dagens Kongo (DRC) og i det nordlige Angola. Dette området ble dypt preget av kolonial okkupasjon, borgerkrig og stridigheter, og det har derfor vært veldig få muligheter for arkeologiske utgravninger i området.

Tidspunktet for kongerikets stiftelse er vanskelig å plassere nøyaktig, men den mytiske starten på staten Kongo blir ofte satt til 1390. Ifølge lokale historiefortellinger var det da Nima a Nzima, lederen av et folk som het Mpemba Kasi, giftet seg med Luqueni Luansanze av Mbata. Deres ekteskap førte til at de to gruppene ble slått sammen. Deres sønn Lukeni lua Nimi var den som først tok tittelen konge (Mutinù) av Kongo.

Kongo vokste raskt i både areal og befolkning, og i 1490 anslår historikere at det bodde rundt 3 millioner mennesker i riket. Mye av den tidlige veksten skjedde ved hjelp av bygging av allianser med nabostater. Kongeriket var den første tiden på mange måter en føderasjon av stater. Selv om de forskjellige provinsene hadde noe autonomi, lå kjernen til rikets makt i hovedstaden Mbanza Kongo.

Foto: Unesco

Mbanza Kongo ligger i dag innenfor Angolas grenser. Ruinene står på Unescos verdensarvliste. Bildet viser ruinene av byens katedral. Foto: Unesco

Mbanza Kongo, som senere skiftet navn til São Salvador, var kilden til makt og velstand for kongene av Kongo. Byen ble bygd opp rundt kongens palass, som i seg selv var på størrelse med en vanlig by i resten av kongeriket. Tallet på innbyggere i byen varierte mellom 30.000 og 60.000, avhengig av om det var fred eller krig i landet. Innenfor palassveggene var det en stor borggård, og en egen bolig for dronningen og hennes hoff. Resten av husene i byen var mye mindre. De var laget av tre og kunne nokså enkelt settes opp og tas ned.

Det kongolesiske samfunnet var veldig hierarkisk og stratifisert. Det var tre klasser: adelige, borgere og slaver, som alle hadde forskjellige levestandarder og arbeidsoppgaver. Adelige bodde i Mbanza Kongo, med mindre de styrte en av provinshovedstadene. Adelen hadde som oppgave å velge en ny konge fra den kongelige slekten ved den gamle kongens død. Rådet som valgte kongen var satt sammen av tolv medlemmer, og fire av disse måtte være kvinner. Rundt 16.000 slaver utgjorde den kongelige garde, som var den eneste stående hæren i landet. Slaver var folk fra nabostater som hadde blitt fanget i krig. Noen ganger kunne også kriminelle bli gjort til slaver. De jobbet i husholdningene til de adelige.

Et katolsk rike

I 1482 møtte Kongos daværende konge, Nzinga a Nkuwu, portugisiske «oppdagere» for første gang. Dette var også Nkuwus første møte med portugisernes religion, katolisismen. Fire hundre år før Berlinkonferansen som delte opp Afrika, hadde europeere altså første kontakt med en av Afrikas store sivilisasjoner.

Det er ingen som vet helt hva grunnen var, men åtte år etter møtet med portugiserne konverterte kongen til katolisismen. Han tok også det portugisiske navnet João. Hva vanlige folk syntes om katolisismen vet vi ikke, men de fleste av adelen valgte å konvertere til den nye religionen og tok portugisiske navn. Noen historiske kilder mener at Kong Nkuwu gikk bort fra kristendommen før han døde. Men hans sønn Afonso konverterte også til kristendommen, og under hans styre befestet religionen seg i hele landet.

Den delen av handelen som Portugal var mest interessert i var slavehandelen

Den kristendommen som ble landets ledende religion var blandet med religionen som fantes i området fra før. Den eksisterte parallelt med en mengde forskjellige kongolesiske religioner og trosretninger. En av grunnene til at katolisismen ble tatt så godt imot og raskt assimilert i det kongolesiske samfunnet var at portugiserne ikke kom til Kongo som erobrere. Kongeriket var for militært sterkt, så portugiserne satset på handel istedenfor militær erobring. Katolisismen her ble ikke det verktøyet for kolonialismen som den ble mange andre steder i Sør-Amerika og Afrika.

Den delen av handelen som Portugal var mest interessert i var slavehandelen. På starten av 1500-tallet erobret Kongo flere av nabostatene, og var ofte konflikt med Ndongo-kongeriket i sør. Dette gjorde at Kongo hadde mange slaver, som ble solgt til Portugal i bytte mot våpen og andre forbruksvarer. Slavehandelen ble en av de viktigste redskapene Kongo hadde for å opprettholde sitt fordelaktige forhold til Portugal. Men portugiserne begynte å kidnappe kongolesiske borgere og ta dem til slaver, i tillegg til slavene de fikk kjøpt av kongoleserne, som var krigsfanger og kriminelle. Dette gjorde at kongen mistet legitimitet hos folket sitt. Med trusler og løsepenger klarte kongen å få tilbake de kidnappede borgerne før de ble transportert over Atlanterhavet – en god illustrasjon på hvor sterkt og mektig Kongo var på denne tiden.

Undergangen: Flere slaver

Utover 1600- og 1700-tallet kom representanter for flere europeiske kolonimakter til den afrikanske vestkysten. Det var stor konkurranse om innflytelsen i kystområdene rundt Kongo, spesielt mellom Nederland og Portugal. For å kjøpe seg godvilje og våpen hos europeerne begynte kongeriket å selge et større antall slaver til europeerne. Strategisk sett hjalp dette Kongo på kort sikt, men det svekket også kongens legitimitet. Kongo var på denne tiden veldig presset av portugisiske militære angrep og slaveraid, og opplevde også store interne stridigheter.

På 1600-tallet ble den større byen Soyo, som lå nord for kongens by, rik på slavehandel. Kongo fikk dermed et alternativt maktsenter til São Salvador. Hertugene av Soyo var i nesten konstant konflikt med kongene av Kongo. Samtidig var den kongelige slekten opptatt med en dynastisk strid mellom to grener av slekten. Etter at kong António I ble drept av portugiserne i slaget ved Mbwila oppsto det stridigheter om hvem som var den neste i arverekken. To forskjellige hus, Kimpanzu og Kinlaza, oppsto innenfor kongeslekten. Disse var ofte i konflikt ved tronskifte. Dette var også en periode med invasjoner fra områder lenger øst i Afrika. Et folk som ble kalt Jaga invaderte kongeriket og plyndret og skapte mye ødeleggelse.

Under Berlin-konferansen i 1884-85 bestemte de europeiske kolonimaktene hva som skulle skje med Kongo, uten at noen kongolesiske representanter var til stede

Invasjoner fra Portugal og den destruktive effekten av slavehandel tærte på Kongos makt og utstrekning. Det er diskutert blant historikere hvorfor Kongo gikk inn i en nedgangsperiode. Men det er sikkert at kongens makt var avhengig av São Salvadors prestisje. Når byen ble mindre viktig, ble kongens makt mindre, og han hadde færre muligheter til innflytelse over deler av kongeriket. I perioden etter 1718 ble regionale klaner mektigere enn kongen, og de neste hundre årene valgte disse klanene hvem som skulle bli den neste kongen.

Etter 1840 begynte Storbritannia å slå ned på den transatlantiske slavehandelen, etter at de hadde innført forbud mot slavehandel i 1807. Dette gjorde at kongen og adelen i Kongo ikke lenger kunne tjene på denne handelen. De forsøkte seg på handel med elfenben og gummi i stedet, men begge disse industriene var spredt og trengte ikke store hærer og en sentralisert makt, slik slavehandelen gjorde. Dette viste seg å bli avgjørende for Kongos skjebne. Riket falt sammen, og under Berlin-konferansen i 1884-85 bestemte de europeiske kolonimaktene hva som skulle skje med Kongo, uten at noen kongolesiske representanter var til stede. Da ble Kongo delt mellom Portugal og Belgia. Tidlig på 1900-tallet ble så restene av Kongo-kongeriket innlemmet i Portugal sin koloni Angola.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Flere aktuelle artikler

AFRIPOD

Afrikansk historietime: Dronning Nzinga

Bli bedre kjent med Dronning Nzinga som kriget mot den portugisiske invasjonen, forsvarte sitt folk mot slaveri, og hadde et harem bestående av 60 mannlige konkubiner.

Debatten om hvithetsstudier: Avsluttende svarinnlegg

Nei, du er ikke rasist, men du må vite hvordan hvithet virker

I min forrige tekst for Afrika.no hevder jeg ikke at hvite mennesker, i kraft av sin hudfarge, alltid egentlig er rasister. Jeg hevder at vi i den hvite gruppen gjør ting vi oppfatter som normale, hverdagslige og tilfeldige, men som likevel kan få rasistiske konsekvenser.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.