En førkolonial afrikansk sivilisasjon

At Afrika var et «uoppdaget» kontinent uten historie eller sivilisasjon var selvfølgelig ikke sant.

Men ideen om at Europa hadde en plikt til å sivilisere Afrika kunne bare framstå som logisk hvis man gikk ut fra at det ikke fantes noen sivilisasjon der fra før. Tanken om Afrika som «det sorte fastland» ble dermed dyrket og spredt.

Tanken om at kolonimaktene kom for å redde «det afrikanske folket» slo etterhvert rot som ideologien bak den europeiske koloniseringen. Afrikanere skulle blant annet reddes fra arabiske slavehandlere – dette til tross for at europeere hadde drevet en langt mer brutal slavehandel bare noen tiår før. De skulle føres inn i «lyset fra en kristen gud» og de skulle «siviliseres».

En av de mange tragediene ved kolonialiseringen av Afrika var at de europeiske kolonimaktene brant ned mange av de store byene på kontinentet, og knuste de eksisterende statene. På begynnelsen av 1900-tallet var dermed spor etter mange av de sivilisasjonene som hadde eksistert i Afrika forsvunnet, og innbyggerne var innlemmet i kolonistater.

Ideen om Afrika som «det mørke fastland» henger fortsatt igjen. Det er fortsatt liten bevissthet, både i Europa og i mye av resten av verden, om de mange store statene som fantes i Afrika. En viktig del av avkoloniseringen av allmenn tankegang om Afrika er at den rike historien Afrika hadde før kolonitiden blir anerkjent og framhevet.

En av de større og mer kjente statene som fantes før kolonitiden var Kongeriket Kongo (1390 - 1914). Dette var en stat som på sin høyde strakte seg over store deler av Sentral-Afrika.

Det er ikke så mye vi vet med sikkerhet om de første 100 årene til kongeriket Kongo. Mye av det vi vet er fra muntlige overleverte klanhistorier og fra litt som ble skrevet av portugiserne på slutten av 1400-tallet. Kongeriket lå i den sørlige delen av dagens Kongo (DRC) og i det nordlige Angola. Dette området ble dypt preget av kolonial okkupasjon, borgerkrig og stridigheter, og det har derfor vært veldig få muligheter for arkeologiske utgravninger i området.

Tidspunktet for kongerikets stiftelse er vanskelig å plassere nøyaktig, men den mytiske starten på staten Kongo blir ofte satt til 1390. Ifølge lokale historiefortellinger var det da Nima a Nzima, lederen av et folk som het Mpemba Kasi, giftet seg med Luqueni Luansanze av Mbata. Deres ekteskap førte til at de to gruppene ble slått sammen. Deres sønn Lukeni lua Nimi var den som først tok tittelen konge (Mutinù) av Kongo.

Kongo vokste raskt i både areal og befolkning, og i 1490 anslår historikere at det bodde rundt 3 millioner mennesker i riket. Mye av den tidlige veksten skjedde ved hjelp av bygging av allianser med nabostater. Kongeriket var den første tiden på mange måter en føderasjon av stater. Selv om de forskjellige provinsene hadde noe autonomi, lå kjernen til rikets makt i hovedstaden Mbanza Kongo.

Mbanza Kongo, som senere skiftet navn til São Salvador, var kilden til makt og velstand for kongene av Kongo. Byen ble bygd opp rundt kongens palass, som i seg selv var på størrelse med en vanlig by i resten av kongeriket. Tallet på innbyggere i byen varierte mellom 30.000 og 60.000, avhengig av om det var fred eller krig i landet. Innenfor palassveggene var det en stor borggård, og en egen bolig for dronningen og hennes hoff. Resten av husene i byen var mye mindre. De var laget av tre og kunne nokså enkelt settes opp og tas ned.

Det kongolesiske samfunnet var veldig hierarkisk og stratifisert. Det var tre klasser: adelige, borgere og slaver, som alle hadde forskjellige levestandarder og arbeidsoppgaver. Adelige bodde i Mbanza Kongo, med mindre de styrte en av provinshovedstadene. Adelen hadde som oppgave å velge en ny konge fra den kongelige slekten ved den gamle kongens død. Rådet som valgte kongen var satt sammen av tolv medlemmer, og fire av disse måtte være kvinner. Rundt 16.000 slaver utgjorde den kongelige garde, som var den eneste stående hæren i landet. Slaver var folk fra nabostater som hadde blitt fanget i krig. Noen ganger kunne også kriminelle bli gjort til slaver. De jobbet i husholdningene til de adelige.

I 1482 møtte Kongos daværende konge, Nzinga a Nkuwu, portugisiske «oppdagere» for første gang. Dette var også Nkuwus første møte med portugisernes religion, katolisismen. Fire hundre år før Berlinkonferansen som delte opp Afrika, hadde europeere altså første kontakt med en av Afrikas store sivilisasjoner.

Det er ingen som vet helt hva grunnen var, men åtte år etter møtet med portugiserne konverterte kongen til katolisismen. Han tok også det portugisiske navnet João. Hva vanlige folk syntes om katolisismen vet vi ikke, men de fleste av adelen valgte å konvertere til den nye religionen og tok portugisiske navn. Noen historiske kilder mener at Kong Nkuwu gikk bort fra kristendommen før han døde. Men hans sønn Afonso konverterte også til kristendommen, og under hans styre befestet religionen seg i hele landet.

Den kristendommen som ble landets ledende religion var blandet med religionen som fantes i området fra før. Den eksisterte parallelt med en mengde forskjellige kongolesiske religioner og trosretninger. En av grunnene til at katolisismen ble tatt så godt imot og raskt assimilert i det kongolesiske samfunnet var at portugiserne ikke kom til Kongo som erobrere. Kongeriket var for militært sterkt, så portugiserne satset på handel istedenfor militær erobring. Katolisismen her ble ikke det verktøyet for kolonialismen som den ble mange andre steder i Sør-Amerika og Afrika.

Den delen av handelen som Portugal var mest interessert i var slavehandelen. På starten av 1500-tallet erobret Kongo flere av nabostatene, og var ofte konflikt med Ndongo-kongeriket i sør. Dette gjorde at Kongo hadde mange slaver, som ble solgt til Portugal i bytte mot våpen og andre forbruksvarer. Slavehandelen ble en av de viktigste redskapene Kongo hadde for å opprettholde sitt fordelaktige forhold til Portugal. Men portugiserne begynte å kidnappe kongolesiske borgere og ta dem til slaver, i tillegg til slavene de fikk kjøpt av kongoleserne, som var krigsfanger og kriminelle. Dette gjorde at kongen mistet legitimitet hos folket sitt. Med trusler og løsepenger klarte kongen å få tilbake de kidnappede borgerne før de ble transportert over Atlanterhavet – en god illustrasjon på hvor sterkt og mektig Kongo var på denne tiden.

Utover 1600- og 1700-tallet kom representanter for flere europeiske kolonimakter til den afrikanske vestkysten. Det var stor konkurranse om innflytelsen i kystområdene rundt Kongo, spesielt mellom Nederland og Portugal. For å kjøpe seg godvilje og våpen hos europeerne begynte kongeriket å selge et større antall slaver til europeerne. Strategisk sett hjalp dette Kongo på kort sikt, men det svekket også kongens legitimitet. Kongo var på denne tiden veldig presset av portugisiske militære angrep og slaveraid, og opplevde også store interne stridigheter.

På 1600-tallet ble den større byen Soyo, som lå nord for kongens by, rik på slavehandel. Kongo fikk dermed et alternativt maktsenter til São Salvador. Hertugene av Soyo var i nesten konstant konflikt med kongene av Kongo. Samtidig var den kongelige slekten opptatt med en dynastisk strid mellom to grener av slekten. Etter at kong António I ble drept av portugiserne i slaget ved Mbwila oppsto det stridigheter om hvem som var den neste i arverekken. To forskjellige hus, Kimpanzu og Kinlaza, oppsto innenfor kongeslekten. Disse var ofte i konflikt ved tronskifte. Dette var også en periode med invasjoner fra områder lenger øst i Afrika. Et folk som ble kalt Jaga invaderte kongeriket og plyndret og skapte mye ødeleggelse.

Invasjoner fra Portugal og den destruktive effekten av slavehandel tærte på Kongos makt og utstrekning. Det er diskutert blant historikere hvorfor Kongo gikk inn i en nedgangsperiode. Men det er sikkert at kongens makt var avhengig av São Salvadors prestisje. Når byen ble mindre viktig, ble kongens makt mindre, og han hadde færre muligheter til innflytelse over deler av kongeriket. I perioden etter 1718 ble regionale klaner mektigere enn kongen, og de neste hundre årene valgte disse klanene hvem som skulle bli den neste kongen.

Etter 1840 begynte Storbritannia å slå ned på den transatlantiske slavehandelen, etter at de hadde innført forbud mot slavehandel i 1807. Dette gjorde at kongen og adelen i Kongo ikke lenger kunne tjene på denne handelen. De forsøkte seg på handel med elfenben og gummi i stedet, men begge disse industriene var spredt og trengte ikke store hærer og en sentralisert makt, slik slavehandelen gjorde. Dette viste seg å bli avgjørende for Kongos skjebne. Riket falt sammen, og under Berlin-konferansen i 1884-85 bestemte de europeiske kolonimaktene hva som skulle skje med Kongo, uten at noen kongolesiske representanter var til stede. Da ble Kongo delt mellom Portugal og Belgia. Tidlig på 1900-tallet ble så restene av Kongo-kongeriket innlemmet i Portugal sin koloni Angola.