Frigjør sine søstre fra slaveri

Egbon kom selv fra Nigeria til Italia for 15 år siden. Hun arbeidet på gata i både Genova og Brescia før hun ble sendt sørover til Palermo.

–Røde Kors hjalp meg ut av slaveriet. Jeg bestemte meg for å bli frivillig for å hjelpe andre jenter, men opplevde at organisasjonene ikke alltid strakk til. De har ikke erfart hva det innebærer å arbeide på gata. Derfor startet vi «Donne di Benin City», hvor kvinner som selv har vært offer for seksuell utnyttelse hjelper andre kvinner som blir holdt som sexslaver. I logoen vår er det nettopp lenker som brytes, sier lederen.

I 2016 gikk 11.009 nigerianske kvinner i land i Europa. International Organization for Migration (IOM) hevder at 80 prosent av kvinnene må regnes som ofre for menneskehandel.

Afrika.no har tidligere publisert artikkelen «I madammens klør» som beskriver de brutale forholdene nigerianske prostituerte lever under i Italia.

Kriminelle nettverk finansierer og organiserer den 6000 kilometer lange reisen via Libya til Europa. Tall fra Arbetaren viser at menneskehandel er en lukrativ virksomhet. Tidligere var prisen for å hente en nigeriansk jente til Europa omkring 50.000 kroner. Etter at grensene til Europa stengte, har prisen steget til det dobbelte. Pengene går til å betale smuglere, til å betale for løslatelse av jentene fra fengsel i Libya og til transport med båt over Middelhavet. Framme i Europa blir jentene tvunget til å betale tilbake et kunstig høyt beløp, gjerne det tredobbelte.

–Her ser du min siste «baby», sier Osas Egbon og peker mot et fotografi i svart-hvitt som henger på veggen bak henne.

En kvinne på 25 år smiler mot kamera. Hun har et kors rundt halsen. Hun er en av 35 jenter Egbon har hjulpet bort fra gata siden organisasjonen ble startet i 2015.

Før 25-åringen reiste fra Nigeria gikk hun gjennom en tradisjonell seremoni, kalt juju. Hun svelget et rått kyllinghjerte med gin og cola og lovet å betale tilbake til sin «maman» for reisen. Ellers ville hun dø. Hun trodde at hun skulle få jobb i Italia. I stedet ble hun truet ut på gata. Der levde hun under umenneskelige forhold. Hun ble slått og mishandlet.

–Da jenta oppsøkte meg for å be om hjelp, var hun så redd. «Det er noe galt med kroppen min, mamma», gråt hun. Jeg tok henne med til sykehuset, og de utførte alle slags tester. Da svaret kom, ringte jeg henne. Hun ropte: «Fortell meg hva som er galt! Jeg vet det! Jeg har viruset!». «Nei», svarte jeg. «Du er helt frisk». Hun kunne ikke tro det. Hun jublet, for hun var sikker på at juju hadde rammet henne hardt. Nå har hun flyttet til Tyskland sammen med mann og barn. Hun ringte meg i går. Hun var så lykkelig. Jeg sa: «Du er fri. Gud har satt deg fri», smiler Egbon.

De fleste av jentene er unge, noen ganger mindreårige, og kommer fra Benin City, hovedstaden i delstaten Edo, sør i Nigeria. Pathfinder International antar at én av tre jenter fra delstaten er offer for menneskehandel.

Egbon forteller om jenter ned i 17-års alderen som har fått barn etter kontakt med kunder i Palermo.

Noen kvinner kommer direkte til kontoret, men Egbon driver også oppsøkende arbeid. Hun snakker samme språk, kjenner kulturen og har erfart på egen kropp hva jentene gjennomlever. Egbon møter dem på markedet og forstår hvem som jobber ut ifra klærne de har på seg.

–Jentene får beskjed om å kle seg utfordrende for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Jeg spør dem: «Hvorfor er du kledd sånn?» De svarer kanskje: «Fordi jeg liker det». Og da sier jeg: «Nei, det tror jeg ikke på. Du er ikke deg selv». Dermed har vi fått kontakt. Jeg forteller dem om organisasjonen og at det er mulig å si stopp. Hvis de velger å bryte ut, tar vi dem først med til lege, for de har ofte skader som følge av mishandling fra madammen eller kjæresten hennes. Deretter forteller de historien sin til politiet, og de blir fulgt til et mottakssenter.

Men vi opplever at tilbudet der ikke er godt nok for å integrere dem i Italia. Jentene må lære italiensk. De trenger skolegang og arbeidstrening. De er unge og hjernene deres er åpne for kunnskap. De kan lære seg å leve et bedre liv, men vi må sørge for at de får røtter. Bønn er også viktig for at en jente skal bli fri, for det er ikke alle rundt dem som ønsker det, så vi trenger hjelp fra Gud.

Nigeria henter ut to millioner fat olje om dagen. Det gjør landet til nummer 13 på lista over verdens oljeprodusenter. Til tross for oljeressursene er Nigeria det landet i verden hvor høyest andel av befolkningen lever i ekstrem fattigdom.

–Styresmaktene er korrupte, sier Egbon. –Nigerianske tenåringer reiser til Europa med håp om grønnere beitemarker. De fleste tror at det er enkelt å finne arbeid og tjene penger. De vet ikke at de må streve like mye her som i Afrika. Jentene blir tvunget inn i sexhandel av kvinner som selv har vært offer for seksuell utnyttelse. Slik fortsetter slaveriet fra generasjon til generasjon.

535 nigerianere er registrert med bostedsadresse i Palermo, men antallet nigerianere uten oppholdstillatelse antas å være langt høyere. Osas forteller at det i dag er 40 såkalte «connection-house» i byen. Så mange som 20 prostituerte kan holde til i en leilighet.

–Mange jenter trekker inn fra gata fordi de ikke har dokumenter og er redde for å bli stoppet av politiet. Jentene har fortalt meg hvor noen av leilighetene ligger, men vi kan ikke bare hente dem ut. Vi må ha et trygt alternativ å tilby dem. Noen av kvinnene vi har forsøkt å hjelpe, har blitt tvunget tilbake på gata for å overleve. «Donne di Benin City» har fått et hus 30 minutter utenfor Palermo. Der har vi også et landområde hvor jentene kan dyrke mat, og vi har kontakt med bedrifter som kan gi dem arbeidstrening, men foreløpig har vi dessverre ikke penger til driften. Vi håper på hjelp fra det offentlige, sier Egbon.

Hun har opplevd fordommer og rasisme og har en melding til folk som møter nigerianere i diaspora:

–Vi kommer fra en annen kultur. Noen ganger kan det som regnes som dårlig oppførsel her, skyldes mangel på skolegang og fattigdom. For eksempel: En jente i Nigeria har råd til et måltid om dagen. Kylling spiser hun kun til jul. Når hun kommer til Europa, og oppdager at hun kan kjøpe kylling for to euro på markedet, blir hun så glad at hun roper det ut, forklarer Egbon og illustrerer seansen til latter fra de andre i rommet.

–Men husk dette: Fattigdom kan også være årsak til at folk gjør dumme ting i desperasjon.

Edo-folkets tradisjonelle leder, som Egbon kaller Kongen av Benin, innkalte i fjor alle medisinmenn som hadde utført juju-ritualer med ofre for menneskehandel, til et møte. Han ba dem ta med juju-pakkene og annullerte effekten av dem.

Noen jenter fikk mot til å bryte med bakpersonene, men den store effekten uteble. Både det kriminelle nettverket og fattige familier i hjemlandet er med på å pushe jentene til å fortsette i sexhandelen.

–Jentene som utfører disse ritualene sverger å tilbakebetale reisen hvis ikke vil juju drepe dem eller påføre dem alvorlig sykdom. Men mange dør i ørkenen på vei til Libya eller drukner i havet. Så hva slags makt har denne typen juju, når den ikke sørger for at du kommer fram? spør Egbon og tilføyer at det er riktig å tilbakebetale utgifter for reisen, men ikke gjennom slaveri og mishandling.

–Gud ønsker ikke at jenter skal gjøre denne typen arbeid, konstaterer hun.

Organisasjonen får hjelp av italienske frivillige som guider jentene gjennom det kompliserte italienske byråkratiet og fungerer som tolk fra engelsk til italiensk. Silvana Campagnolo er en av dem. Hun er opprørt over at seksuell utnyttelse av kvinner foregår åpenlyst i hjembyen.

–Noen hevder at de som kjøper seksuelle tjenester tror at jentene velger prostitusjon frivillig. De vet ikke hvilke tragedier som ligger bak. Kanskje er det tilfelle, eller så er det bare en unnskyldning for å leve videre i fred og ro. Uansett betyr det at vi må rope enda høyere for å få folk til å ta virkeligheten inn over seg. Spesielt med tanke på den siste tidens hendelser.

I begynnelsen av april ble 14 nigerianske menn, med tilknytning til den nigerianske mafiaen «Eiye» (fugl), arrestert i Palermo. De er anklaget for menneskehandel og narkotikasalg.

–Det har ført til en anspent situasjon, men akkurat som at ikke alle sicilianere er medlemmer av mafiaen, er heller ikke alle nigerianere mafiamedlemmer, sier Campagnolo.

For å understreke budskapet holdt «Donne di Benin City», sammen med den nigerianske foreningen i Palermo, en markering hvor de tok avstand fra kriminalitet blant sine landsmenn. Egbon understreker at de sier nei til alle typer mafia, narkotika og seksuell utnyttelse av kvinner.

–Vi er stolte av å leve av ærlig arbeid og ønsker å bidra til å bygge opp samfunnet slik at Palermo blir et godt sted å leve for våre barn. Jeg er glad for politiets arbeid, men det gjør meg vondt å se at så mange jenter fortsatt lider. De er mine søstre. Jeg vil gjøre alt for å hjelpe dem til å komme seg ut av dette helvete på jord.

En ny regnbyge skyller inn over Palermo, og det er tid for lunsj. Egbon pakker sammen og rister på hodet av spørsmålet om hun er redd for represalier.

–Jeg er ikke redd for noe. Ikke for madammene. Ikke for brorskapet, som de kaller den nigerianske mafiaen. Jeg kjemper for friheten til mitt folk.