Det er anslått at mer enn 15 000 barn blir lurt til Europa hvert år med falske forhåpninger om å bli profesjonelle fotballspillere. Bare i Storbritannia skal mer enn 2000 mindreårige ha blitt hentet til landet under dekke av å skulle spille fotball. Det reelle tallet er antakelig enda høyere.
Svindlere, som utgjør seg for å være fotballagenter, peker seg ut unge utenlandske spillere, og lokker dem til Europa med løfter om å få prøvespille for europeiske toppklubber. Disse unge guttene drar fra venner og familie og bruker store summer på visum, pass og flybillett for å følge drømmene sine. I virkeligheten er det ofte ingen klubb som venter på spillerne i utlandet, og de blir enten forlatt ved ankomst, eller tvunget til slaveri, prostitusjon, eller narkotikahandel. Noen blir også utsatt for seksuelt misbruk. Denne typen menneskehandel er ikke den eneste som finner sted innenfor fotballen. En mer «legitim» form for menneskehandel er når en agent signerer en spiller til en klubb, men begrenser spillerens bevegelsesfrihet og tjener penger på en slavekontrakt. Kontraktene er bindende og vanskelig å flykte fra, og lar store deler av spillerens lønn gå i lomma på agenten.
Jakten på talent
Flertallet av ofrene kommer fra Afrika og Sør-Amerika. Forskere har vist hvordan flere EU-klubber (ofte gjennom skruppelløse agenter) henter inn afrikanske mindreårige, og betaler dem luselønn for å spille profesjonelt. Min pågående ph.d.-forskning tar for seg menneskehandel med mindreårige fotballspillere fra Vest-Afrika, som er ekstra sårbare på grunn av arbeidsløshet i hjemlandene og håpet om at fotball vil gi dem økonomisk suksess. Spillerne fra regionen er svært ettertraktet for sin «overlegne genetikk, miljøpåvirkning og mentalitet», ifølge en idrettsforsker. Men fotballen tilbyr begrenset beskyttelse mot den vedvarende utnyttingen. I 2009 beskrev en studie fra EU-kommisjonen hvordan økt bruk av det afrikanske og det søramerikanske overgangsmarkedet hadde skapt en «moderne slavehandel». Dette var på grunn av rekrutteringsstrategiene til EU-klubbene som lot kyniske «agenter» utnytte fotballspillere systematisk, noe de har fortsatt å gjøre – også under VM i 2018.
Dagens situasjon har fått utvikle seg som et resultat av EU-domstolens avgjørelse i en rettssak i 1995.
Dagens situasjon har fått utvikle seg som et resultat av EU-domstolens avgjørelse i en rettssak i 1995. Saken førte til nye fotballregler som avskaffet betaling av overgangsgebyr for europeiske fotballspillere som spiller innenfor EU, og går over til et annet EU-lag når kontrakten deres løper ut. Reglene ble endret fordi man mente de tidligere forskriftene begrenset EU-borgeres rett til fri bevegelse. For flere EU-klubber resulterte denne endringen i tap av inntekter fra overgangsgebyrene de tidligere ville fått for spillere uten kontrakt, som nå fikk gå fritt til andre EU-klubber. Klubbene begynte da å se på overgangsmarkedet som det beste middelet for å tjene tilbake spillerinvesteringene sine. Særlig hvis de klarte å kjøpe spillere til nedsatt pris og selge dem videre med fortjeneste, før spillerens kontrakt gikk ut.
De nye reglene bidro til å øke overføringsgebyrene for spillere som fremdeles var under kontrakt. Økningen medførte at EU-klubbene hadde to alternativer for å oppnå langsiktig fortjeneste. Enten kunne de sette i gang et mer avansert ungdoms- og grasrotprogram for å utvikle talentfulle spillere til førstelaget. Eller de kunne skaffe seg nye talenter fra klubber utenfor EU med dårligere økonomi enn dem. De fleste valgte det siste.
Forskjellsbehandling
En annen utfordring er den vedvarende utnyttingen som skyldes et hull i regelverket. Når en europeisk fotballspiller som blir overført fra en EU-klubb til en annen er mindreårig, finnes det ekstra forpliktelser om fotballutdanning, skolegang og levestandard. Disse pålegges kjøperlaget, og er i tråd med FIFAs overgangsreglement. Forpliktelsene sikrer at spilleren får en utdannelse og skaper en bevissthet som skal forhindre at de blir utnyttet. De tilbyr også en «plan B» og en alternativ karriere for mindreårige europeere som ikke lykkes som profesjonelle fotballspillere. Men FIFAs regelverk pålegger ikke EU-klubber lignende krav når de kjøper en mindreårig spiller fra Afrika eller andre verdensdeler. Hullet i regelverket gjør at klubber og agenter kan behandle afrikanske mindreårige uten langsiktige hensyn til deres velferd, og uten å beskytte dem mot farlige situasjoner og utbytting i et fremmed land.
Tetting av hullet
Fotballklubbene er medskyldige i menneskehandelen når de ikke undersøker opprinnelsen til en spiller som kommer for prøvespill, eller forholdet mellom en spiller og en agent. Storbritannias Modern Slavery Act, vedtatt i 2015, retter søkelys mot menneskehandelen, men er til syvende og sist et svakt regelverk. Loven gjør at fotballklubbene ikke trenger å anse spillerne som en del av sine forsyningskjeder, og pålegger dem kun å gi en årlig uttalelse om at de overholder bestemmelsene. Loven krever heller ikke at klubbene tar betydelige skritt for å forhindre rekruttering av spillere som er utsatt for menneskehandel eller tvangsarbeid.
I min forskning ser jeg på en mer helhetlig tilnærming for å få bukt med menneskehandel innenfor fotballen. Den bør inkludere mål om å forbedre kvaliteten på afrikanske lag – og dermed gjøre spillerne mindre utsatt for triksene til hensynsløse agenter. Det må også innføres bedre sikkerhetstiltak for mindreårige utenfor EU. Begge disse grepene vil bidra til at fotball brukes som et verktøy for å utvikle afrikanske samfunn – og vil motvirke agentenes velbrukte metoder for å utnytte sårbare mindreårige.
