Afrika.no Meny

Den tunisiske revolusjonens drøm er uforglemmelig.

Tharwa Boulifi var ni år under jasminerevolusjonen. FOTO: African Arguments/ Magharebia

Ti etter revolusjonen har håpet til mange tunisiere blitt knust. Men den nye generasjonen er oppvokst med verdier fra revolusjonen.

Jeg var ni år gammel da den tunisiske revolusjonen begynte, i Desember 2010. Jeg husker at vi kjørte hjem til Tunis fra vinterferie, da foreldrene mine la merke til den uvanlig høye tilstedeværelsen av politi på veiene. Bortsett fra det, så er minene mine fra selve opprøret utydelig – det varte ikke så lenge.
Innen 14. Januar 2011 hadde de enorme protestene allerede tvunget Presidenten Zine El Albadine fra makten etter 23 år som president.

Før revolusjonen kan jeg ikke huske å ha hørt noen snakke om Tunisias politikk. Da foreldrene mine en sjelden gang så på nyhetene, ble jeg begeistret da jeg så Ben Ali. Jeg erklærte "her er vår president!”. Bilder av ham var overalt- på skoler, på kontorer, og i gatene. Jeg vokste opp med å beundre mannen som alltid ble hyllet i mediene. Jeg la imidlertid merke på at foreldrene mine bare nikket sakte og sukket hver gang jeg viste entusiasme for presidenten.

Alt forandret seg etter revolusjonen, som begynte den 17. Desember 2010, da Mohammed Bouazizi, en ung gateselger i byen Sidi Bouzid, satte fyr på seg selv i protest mot myndighetene som konfiskerte boden hans. Selvmordet hans ledet til en bølge av folkelig sinne som spredte seg rask i Tunisia. Til tross for den brutale politi-responsen som fulgte, og noen innrømmelser fra regjeringen, så fortsatte folk å oversvømme gatene i protest frem til Ben Ali flyktet til Saudi Arabia.

Jeg husket entusiasmen som fulgte. Selv om vi ikke forstod omfanget av det som nettopp hadde skjedd, gjentok vi barna de ordene og uttrykkene vi hørte på TV og radio med begeistring. “Frihet .... verdighet ... Folket vil ha …”. Vi var fylt av stolthet av å være borgere av et land som startet den Arabiske våren med det som skulle bli ble kjent som jasminrevolusjonen. Vi så for oss en lys fremtid, uten å tenke på hvor sårbar en ung jasmin kan være. Det skulle heller ikke ta lang tid før begrensningene den nye tiden bød på, ble tydelig for oss.

Mens noen beskyldte regjeringen for manglende antiterrorstrategi, pekte andre på at det urettferdighet og ulikhet i samfunnet ga bevæpnende grupper oppslutning blant folket.

Til tross for at revolusjonen ble drevet fremover på grunn av lidenskapen, innsatsen og ofte livene til unge borgere, fortsatte de fleste av Tunisias ledere å være eldre menn. Ved valget i 2011, var ledere av de tre største partiene menn over 65 år. Fremveksten av Islamistisk terror kom like etter. Jeg hadde alltid følt meg trygg i mitt land, men nå i tenårene begynte Tunisia å utsettes for dødelige angrep. I 2015 var landet vitne til tre separate angrep hvor 22 mennesker ble drept på Bardo museet, 38 i turistbyen Sousse og 12 i en bussbombe i Tunis. Familien min begynte å unngå store folkemengder og turiststeder.

Mens noen beskyldte regjeringen for manglende antiterrorstrategi, pekte andre på at det urettferdighet og ulikhet i samfunnet ga bevæpnende grupper oppslutning blant folket. Noen anklaget partier som Ennahdha for å putte Islamistiske ideer inn i den nye friheten vi hadde oppnådd gjennom revolusjonen. Konservative ideer spredte seg i det Tunisiske samfunnet. Noen ganger ga de seg til utslag i form av i økt fiendtlighet mot Vesten, spesielt den tidligere kolonimakten Frankrike. Grupper, som den populistiske islamistiske al Karama - koalisjonen, har vokst, og skylder på Frankrike for Tunisias lidelser og ubegrunnede konspirasjonsteorier.

Synet på kvinners rettigheter har også endret seg. Takket være en rekker lover vedtatt under Presidenten Habib Bourguiba på 1950 - tallet, nøt kvinner i Tunisia godt av friheter som kvinner i nabolandene ikke hadde. Dette har endret seg etter 2011 da Islamistiske partier med en mer konservativ politikk har blitt en del av det politiske landskapet i Tunisia. I 2018, protesterte et kollektiv av kvinner for legalisering av polygami som et svar på den høye andelen av enslige og skilte kvinner. I fjor ble politiker Seif Eddine Makhlouf filmet mens han mishandlet og spyttet på en kvinnelig kollega. Hans kollega og radiovert Said Jaziri klaget senere over at kvinner gifter seg i 30 årene når de har vært reproduktive siden de var 14 år. Overgrep og trakassering av misogynistisk art har økt, og 89 prosent av tunisiske kvinner rapporterer trakassering på nett i 2019.

Som kvinne på 19 år, er jeg redd for å bruke kollektiv transport i frykt for å bli trakassert. Mine venninner går ikke ut alene i frykt for å bli voldtatt. På nettet kan jeg ikke være uenig med menn eller snakke om tabubelagte temaer uten at de fornærmer meg. Som niåring, i 2011, var jeg full av optimisme og drømmer om framtiden. Unge mennesker trodde at revolusjonen ville gi dem frihet. Men mens noen har fått flere rettigheter, føles det ut som om kvinner har mistet rettigheter de hadde før. Ti år etter revolusjonen er det stor arbeidsledighet, dårlig infrastruktur og sult i Tunisia. Mange drømmer tilbake til diktaturets dager, men det vil ikke løse problemene. Hvis det fortsatt er håp, er det i de samme drømmene og ambisjonene til revolusjonen som fortsatt finnes i hjertene til mange unge tunisiere inkludert meg, som var for ung til å virkelig forstå eller delta i 2011.

Disse drømmene ble vi vitne til i oktober i fjor, da unge mennesker som ble oppdratt med revolusjonens verdier, protesterte mot et lovforslag som legaliserte straffefrihet for sikkerhetsstyrker. Ti år etter ar Ben Ali ble fjernet, har Tunisia ikke oppfylt revolusjonens håp. Men kanskje ti år ikke var nok til at vår skjøre jasmin kunne blomstre.

Artikkelen er oversatt fra African Arguments.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Bokomtale: «Eg snakkar om det heile tida» av Camara Joof

– Det koster meg mer enn du aner

Dramatiker og samfunnsdebattant Camara Lundestad Joof har skrevet en sterk debut-bok om rasisme. Dette er hverken en offer-historie eller en utvidet endimensjonal kronikk.

Mormor og heilegdagsrasismen:

Historia om bunaden

Vi har ein bunad i familien, ein barnebunad. Ein nordlandsbunad....

Les Camara Lundestad Joof si gripande historie om bunaden her, og høyr samtala mellom Joof og Afrika.nos Marta Tveit under.

Foto: Naomi Morello

Nigeriansk på Sicilia:

Frigjør sine søstre fra slaveri

Osas Egbon bruker egne erfaringer til å hjelpe andre nigerianske kvinner ut av sexhandelen i Palermo. Hun frykter ingen.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.