Rapporten stilte ikke bare feil spørsmål i utgangspunktet om Norges deltakelse i krigen, men prøvde også på en måte å unnskylde den. Stortingsdebatten tirsdag denne uka fortsatte i samme spor.
Jeg vokste opp som amazigh, en ikke-arabisk minoritet som ble nektet grunnleggende rettigheter under Gaddafi. Jeg støttet opprøret, jeg applauderte at han ble styrtet – denne diktatoren som i over 40 år hadde tvunget oss libyere til å leve under hans brutale regime. Da han holdt sin beryktede tale i februar 2011 satt jeg klistret til tv-skjermen sammen med resten av familien og kjente på frykten.
Min beste venn ble henrettet i Gaddafis fengsel. Det var den viktigste grunnen til at jeg sluttet meg til den humanitære divisjonen av 17. februar-koalisjonen som feltsykepleier. Og det var fra det perspektivet jeg observerte krigen, ikke via overskriftene og propagandaen i all verdens nyhetsmedier. Jeg så hvordan libyere led under en krig de ikke hadde vært med på å starte, hvordan de måtte takle konsekvensene av intervensjonens meningsløse ødeleggelser.
Jeg skulle ønske det hadde vært mulig for meg å stille spørsmål i det norske Stortinget
Etterhvert som alt gikk stadig dårligere i landet og en ny borgerkrig brøt ut i 2014, begynte jeg å stille spørsmål ved intervensjonen og undersøke mer om den. Jeg fant svar, men ingen var villige til å bekrefte dem eller påta seg ansvar. Korrupsjon, våpenhandel og politisk innblanding. Alt dette er velkjent fra vestlige regimers operasjoner i regionen. Og det har alltid en bumerangeffekt i form av mer uro og konflikt og store økonomiske og sosiale kostnader.
Jeg skulle ønske det hadde vært mulig for meg å stille spørsmål i det norske Stortinget. Ett av dem ville vært: Bør ikke retten til å beskytte oss libyere fra Gaffadis mulige masseavstraffelser følges av en rett til å hjelpe oss å bygge landet opp igjen? Hvem beskytter libyere nå, når de opplever å bli forflyttet fra sine hjemsteder, at væpnede grupper går fri fra straff, og folkemord?
Rapporten, evalueringen og debatten er bare nok en sammenheng der libyere ikke har rett til å uttale seg.
Jeg synes nordmennene skulle spørre seg selv: Hvorfor ble vårt land med på dette? Var dette den riktige tingen å gjøre?
Ifølge rapporten stolte norske myndigheter på sine alliertes etterretning, og det er mulig at opplysningene de fikk ikke var nøyaktige og korrekte. Det å lene seg på og stole på sine allierte er så viktig for Norge. USAs tidligere utenriksminister, Hillary Clinton, en av de politikerne som talte sterkest for intervensjon i 2011, besøkte Oslo nylig for å feire kvinnedagen 8. mars. Som USAs utenriksminister arbeidet hun hardt for å få Gaddafi fjernet. Da hun fikk nyhetene om det grusomme mordet på Gaddafi, kommenterte hun: «Vi kom, vi så...han døde».
I dag har hun ingen kommentar.
Velvel, jeg ventet ikke akkurat i spenning på at hun skulle kommentere. Det var ikke akkurat overraskende. USA har en lang historie når det gjelder å ta null ansvar for sanseløse kriger som ødela millioner av menneskeliv.
Men jeg synes nordmennene skulle spørre seg selv: Hvorfor ble vårt land med på dette? Var dette den riktige tingen å gjøre?
