Kan Etiopia bygge et velfungerende demokrati basert på etnisk føderalisme?

Først og fremst kan man se den etniske politikken som en konsekvens av opprettelsen av en etnisk basert føderalisme, innført av koalisjonspartiet Ethiopian People's Revolutionary Democratic Front (EPRDF), som har regjert i Etiopia siden 1991.

EPRDF sprang ut av flere tiår med borgerkrig hvor etnisk baserte opprørsgrupper utfordret sentralmakten. Partiet er et resultat av en koalisjon av flere av disse gruppene. Gruppen Tigrayan Peoples' Liberation Front (TPLF) grunnla koalisjonen, og har historisk vært den mest toneangivende aktøren i EPRDF. TPLF ble stiftet i 1974 og samlet seg i opposisjon til det etiopiske monarkiet og marginaliseringen av etniske tigrayer, noe som la grunnlaget for tigrayenes rettighetskamp.

EPRDF ble altså i utgangspunktet stiftet som en koalisjon av ulike etnisk baserte grupper. Da EPRDF kom til makten bidro det til at etnisitet ble den mest sentrale dimensjonen i det politiske landskapet i Etiopia, noe som i stor grad har formet det etiopiske politiske systemet.

I en artikkel i Foreign Affairs knytter Harry Verhoeven, professor ved Georgetown University, oppblussingen av etnisk vold i Etiopia i dag til det han beskriver som det fundamentale spørsmålet i hjertet av etiopisk politikk i det 20. og det 21. århundre: Hvordan omforme et tidligere multietnisk imperium konstruert ved hjelp av voldsutøvelse til en moderne nasjonalstat? Svaret, skriver han, har for EPRDF blant annet bestått i å gi en stor grad av regionalt selvstyre til Etiopias forskjellige etniske grupper. I stedet for å motarbeide en etnisk basert regional identitet, gjorde EPRDF det til selve hjørnesteinen i staten.

Allerede under etableringen av det politiske systemet på starten av 90-tallet var det individer og organisasjoner som tok til orde mot denne typen politikk som en hindring på veien mot et velfungerende demokrati. Mange så det som en institusjonalisering av konfliktene mellom regionene. Allikevel har EPRDF og TPLF i løpet av 27 år ved makten fortsatt å fremme etnisk basert politikk, og arbeidet hardt for en «etnifisering» av unge.

Vektleggingen av etnisitet er heller ikke begrenset til det regjerende EPRDF. Over 70 prosent av landets politiske partier driver i dag politikk etter etniske skillelinjer og representerer en etnisk gruppe. Etnifiseringen blomstrer og har vokst seg gradvis sterkere i hele landet. I en periode med bred entusiasme knyttet til statsminister Abiy Ahmeds reformvillighet, og løfter om en bedring av demokratiets kår i Etiopia, har de grunnleggende utfordringene knyttet til landets etnisk baserte føderalisme i stadig økende grad blitt fremtredende.

Utviklingen etter valget av den nye reformvillige statsministeren Abiy Ahmed understreker hvor vanskelig det kan være å kombinere demokrati og etnisk føderalisme. Helt siden han tok fatt på en politisk løpebane har Abiy fremmet enhet og like muligheter for alle, basert på demokratiske prinsipper. Under Abiy Ahmed har Etiopia opplevd en rask politisk og økonomisk liberalisering. Ytringsfriheten har blitt styrket, politiske fanger har blitt satt fri, og Abiy har lovet å ta et oppgjør med det som de facto fortoner seg som en ettpartistat ved å organisere det «første frie og rettferdige» demokratiske valget i Etiopia i 2020.

Som en følge av dette har det etablert seg forventninger og håp om en mer forsonende tone og et mer forent land. Til tross for dette later utviklingen til å ha gått motsatt vei. Etiopia har kanskje aldri vært så splittet, og volden brer om seg i store deler av landet. Spørsmålene melder seg: Er det reformene som er problemet? Er det den utvidede friheten som leder til konflikt?

Dette er ikke en utvikling som er historisk unik; Florian Bieber, professor ved Universitetet i Graz og tidligere gjesteprofessor ved Universitetet i Addis Abeba, og Wondemagen Goshu, universitetslektor ved Universitetet i Addis Abeba, skrev i Foreign Policy tidligere i år at utviklingen i Etiopia har store likheter med utviklingen i det tidligere Jugoslavia.

For det første har det etiopiske politiske systemet klare paralleller til det politiske systemet i Jugoslavia. I likhet med Jugoslavia er Etiopia en føderal stat bestående av regionale enheter organisert etter etniske skillelinjer. Videre ble Jugoslavia dominert av det multinasjonale Jugoslavias kommunistforbund, mens i Etiopia har den multietniske koalisjonen EPRDF regjert siden 1991. Jugoslavia opplevde politiske endringer og økt åpenhet sent på 80-tallet, slik Etiopia gjennomgår politiske endringer og økt åpenhet i dag.

Uavhengig av politisk system bringer politiske endringer med seg nye maktkamper. Disse potensielt eksplosive maktkampene har lett for å ta form av etnisk rivalisering i et system basert på etnisitet. Problemet og kilden til konflikt er selve det politiske systemet, og politiske entreprenørers misbruk av det for egen maktoppnåelse. Ved å love å fremme én eller noen utvalgte etniske gruppers interesser forsøker politikere, aktivister og politiske partier å utnytte den etniske rivaliseringen for egen vinning. Grunnlaget for den voldelige oppløsningen av Jugoslavia ble lagt i de foregående årene da politiske eliter forsøkte å vinne makt ved å utnytte den etnisk føderale strukturen i landet; noe som minner om utviklingen i Etiopia i dag. Bieber og Goshu gir følgende advarsel til Etiopia basert på erfaringene fra Jugoslavia: I tider med politisk liberalisering er etnisk føderale systemer særlig sårbare.

Vi står sannsynligvis overfor et avgjørende øyeblikk i etiopisk historie. Landet har nå muligheten til å gå frem som et samlet land, med like og fulle rettigheter for alle innbyggerne under beskyttelse av loven. Landets politiske system virker spesielt sårbart for kynisk maktspill og etnisk splittende politikk basert på frykt, noe som i verste fall kan få store konflikter og tap av liv som konsekvens. Grunnleggende demokratiske rettigheter er det første offeret i slike situasjoner. Hvem som undertrykker hvem kan kanskje endre seg over tid – men det vil aldri bli et system som kan fungere for alle. Det er ingen grunn til å være naive og tro at Etiopia ikke kan gå en lignende skjebne i møte som det tidligere Jugoslavia, eller andre forferdelige eksempler på stater som har desintegrert langs etniske linjer.

Abiy Ahmed later til å ha tatt fatt på den vanskelige veien i retning av et politisk system som i mindre grad tar hensyn til etnisitet i Etiopia. I beste fall vil en slik endring tvinge individer fra forskjellige etniske grupper til å samarbeide og kompromisse for å skape og promotere ideer som kan komme hele landet til gode. På den måten kan tribalisme gradvis bli dyttet til side, og de som hisser til vold under påskudd av å kjempe for én enkelt etnisk gruppes behov vil gradvis miste sin appell. I verste fall vil den økte friheten i første rekke gagne de mest høylytte og ihuga politiske entreprenørene og forkjemperne for enkeltgruppers særinteresser, og på den måten ytterligere undergrave den sårbare tilliten mellom de etniske gruppene i Etiopia.

Veien til et fritt, velfungerende demokrati i Etiopia vil ikke være enkel. Historien viser oss at slike prosesser sjelden går smertefritt. Allikevel er alternativet verre. Hvis ikke etnisk politikk trekkes opp med roten, vil den fortsette å produsere de samme uheldige resultatene som før.

Tiden er moden for at det etiopiske folk begynner å trekke i samme retning. Samfunnsdiskursen må forankres i en mentalitet som sier: Etiopier i første rekke, etnisk gruppe i andre. Etiopia kan innen få år for alvor markere seg som en afrikansk stormakt, og gi innbyggerne sine muligheten til å leve i fred og med alle muligheter for en lys fremtid. For å nå det målet må de la historien høre fortiden til, og ta fatt på fremtiden som én nasjon.