Libyakrigen: Stormaktsspill på høyt nivå

Rapporten fra utenrikskomiteen i Underhuset i det britiske parlamentet fra 2016 er et eksempel på en selvstendig, fyldig og kritisk analyse. Den norske rapporten fastholder at de militære operasjonene i Libya var motivert av humanitære hensyn, av ønsket om å skåne sivilbefolkningen, først og fremst i Benghazi, fra et truende massedrap fra Gaddafis side. Den britiske rapporten hevder at denne frykten var overdrevet, til tross for Gaddafis blodtørstige retorikk. I byer som regjeringsstyrkene hadde tatt fra opprørere, hadde det ikke funnet sted noen massakre.

Konklusjonen i den britiske rapporten er at Storbritannia ble lurt med i Libyakrigen av Frankrike, som hadde konkrete økonomiske og politiske siktemål.

Når Libyakrigen fremstilles som en humanitær aksjon, er det på bakgrunn av dagens forhold i landet, som er preget av kaos og borgerkrig, lett å konkludere med at den har vært mislykket.

Dersom Libyakrigen derimot fremstilles som en geopolitisk aksjon for å sikre makt og innflytelse kan den imidlertid fortone seg som vellykket, ikke for det libyske folk, men for USA.

Gaddafis regime er blitt ryddet av veien, likeledes trusselen som hans olje og penger utgjorde mot vestlige interesser i Afrika. Frankrike og Storbritannia har ikke fått full uttelling, men USA har fått én hindring mindre i sin streben etter innflytelse i Vest-Afrika. En ledende amerikansk diplomat, Richard Haass, skrev i en åpenhjertig artikkel i august 2011 at den ‘humanitære’ intervensjonen, angivelig for å redde liv som ble antatt truet, i virkeligheten var en politisk inngripen for å skifte ut regimet, og at NATO måtte følge opp sin suksess ved en langvarig okkupasjon.

Dette er stikk i strid med den fortellingen som regjeringen Stoltenberg serverte til det norske folk. Det overses i den norske Libyarapporten, selv om det var innenfor tidsvinduet; det passer ikke inn i bildet som ønskes gitt. Men rapportens troverdighet svekkes.

Høye oljepriser gjennom mange år hadde tillatt Libya å bygge opp en stor finansiell formue. I tillegg til store valutareserver disponerte Libya ved krigens begynnelse i 2011 anslagsvis 143 tonn gull og en tilsvarende mengde sølv.[1] Planen var å bruke noe av rikdommen som grunnlag for en ny fellesafrikansk valuta, bygget på en libysk gulldinar, en trussel mot bruken av dollar og av franc CFA, en felles vestafrikansk valuta under fransk kontroll. En utbredt oppfatning i Afrika er at Gaddafi bevisst ble ryddet av veien fordi han truet viktige vestlige økonomiske interesser.[2]

[1] Christopher Davidson, Shadow Wars, London 2016, OneWorld, s. 284, og fra WikiLeaks, Department of State, ‘F-2014-20439, Doc. No. C05785522’ 2. april 2011

[2] Jean Ping, Éclipse sur l'Afrique - Fallait-il tuer Kadhafi ?, Paris 2014, Éditions Michalon, s. 22

Den 28. mai 2007, mindre enn to uker etter at han hadde overtatt makten, tok Frankrikes nybakte president Sarkozy kontakt med Libyas leder Muammar Gaddafi for å drøfte et mulig samarbeid om våpen og kjernekraft. Mindre enn to måneder senere, den 25. juli 2007, ble en avtale om samarbeid om sivil kjernekraft undertegnet av de to lands utenriksministre.

På fransk side var avtalen blitt drevet fram på rekordtid av presidentpalasset uten konsultasjoner med de industrielle og militære fagmiljøene. Vanligvis krever avtaler om atomsamarbeid omfattende og langdryge forhandlinger, men ikke i dette tilfellet. Den franske produsenten av kjernekraftverk Areva fikk deretter beskjed om å fremskynde en kommersiell avtale, men hadde forbehold. Libya hadde ingen kompetanse på området. Det var tvil om en sikkerhetsmyndighet ville kunne opptre selvstendig overfor Gaddafis regime. Areva nektet å levere kjernekraftverk til Libya, til tross for vedvarende press fra presidentembetet, siste gang våren 2010. Utenriksdepartementet og statsministerens kontor delte Arevas motforestillinger. President Sarkozy og hans stabssjef Claude Guéant hadde en annen agenda.

På dette tidspunkt var Libya så smått begynt å bli godtatt i det gode internasjonale selskap. Landet åpnet for utenlandske oljeinvesteringer. Libya ble et stort marked for konvensjonelle våpen. Gaddafi kom på god fot med Tony Blair og Nicolas Sarkozy. Stigende oljepriser styrket inntektene og selvtilliten. Oljekontrakter ble reforhandlet med sikte på en høyere andel til den libyske stat. Libya inngikk store kontrakter med Kina og Russland.

Tidlig i 2011 erklærte Libya at landet inntil videre ikke ville dele ut nye oljekonsesjoner. Libyas statlige investeringsfond begynte å selge seg ut av amerikanske og britiske tilgodehavende.[1] Fransk etterretning fikk nyss om Libyas planer for en afrikansk valuta.

[1] Christopher M. Davidson, “Why Was Muammar Qadhafi Really Removed?” Middle East Policy, Winter 2017, vol. XXIV, No. 1, ss. 91-116.

Den 15. februar 2011 brøt opprøret ut i Benghazi, inspirert av utviklingen i nabolandene Egypt og Tunisia. Det bredte seg raskt og utviklet seg til en borgerkrig. To uker senere, den 3. mars 2011, ble Det nasjonale overgangsrådet stiftet som en representant for alle opprørere mot Gaddafis regime.  En uke senere, den 10. mars 2011 ble det anerkjent av Frankrike som Libyas lovlige regjering; dette åpnet for at NATO kunne gripe inn i borgerkrigen. Den 17. og 18. mars ble flyforbudssonen vedtatt av FN. Den 19. mars startet flytoktene.

NATOs flytokter var avgjørende for utfallet. Uten støtte fra utenlandske fly ville opprørerne mest sannsynlig ha måttet gi opp etter kort tid, selv om de i deler av landet hadde bred støtte.

Krigen fikk en kort varighet. I oktober 2011 ble Gaddafi drept. Resultatet ble ikke fred. Allerede i 2012 brøt en ny borgerkrig ut. Konflikten gjenspeiler den historiske motsetningen mellom vest og øst i landet, mellom Tripolitania og Kyrenaika, mellom Tripoli og Benghazi. I flere år har Libya hatt to rivaliserende regjeringer, den ene støttet av Frankrike, den andre av Italia. De økonomiske og sosiale forholdene er sterkt forverret sammenlignet med tiden før Libyakrigen.

Investeringer fra utlandet lot ikke vente på seg. På et tidlig tidspunkt i konflikten vedtok Det nasjonale overgangsrådet å privatisere statlig eiendom i områder under opprørernes kontroll.[1] Franske og britiske forretningsmenn tok til å besøke Libya allerede i april 2011, etterfulgt av sine konkurrenter fra USA. Rivaliseringen var tydelig mellom amerikanske, britiske og franske næringsinteresser, ikke minst i forhold til landets olje.

Angivelig skal Det nasjonale overgangsrådet i april 2011 ha lovet Frankrike trettifem prosent av Libyas olje og gass som motstykke til fortsatt støtte til opprøret. Under et besøk i Libya i september 2011 oppfordret Sarkozy Det nasjonale overgangsrådet til å holde løftet om å sikre en del av sin olje- og gassindustri for franske foretak.[2]

[1] Christopher M. Davidson, “Why Was Muammar Qadhafi Really Removed, s. 110

[2] US Department of State,”C05788-2014-20439 Doc. No. C05788788”, 16. September 2011; Al-Monitor, “Emails to Hillary”

Frankrike var drivkraften bak krigen i Libya. Påfallende nok var Frankrike i krig med Libya under ett år etter at president Sarkozy en siste gang hadde forsøkt å overtale Areva til en kontrakt. En mulig forklaring på snuoperasjonen kan være skuffelser i jakten på kontrakter og penger i Libya.

Etter gjensidige statsbesøk i 2007 hersket i fransk næringsliv en optimisme om muligheter i handelen med Libya, som i ettertid viste seg overdreven. I løpet av de påfølgende årene kom lite konkret i gang, kanskje fordi Libya holdt tilbake andre kontrakter som et pressmiddel for å få en kontrakt om kjernekraft. I fransk næringsliv avtok troen på store avtaler med Libya.[1] I løpet av 2010 ble stemningen mer fiendtlig også i lys av at Libya ønsket å reforhandle tidligere oljekontrakter. Spørsmålet er om ikke Frankrike allerede sommeren 2010 begynte forberedelser for en militær inngripen i Libya.[2]

Et internt amerikansk notat til daværende utenriksminister Hillary Clinton angir fem beveggrunner for Sarkozy til å ville gå til krig for å skifte ut regimet i Libya:

• Et ønske om å få en større andel av Libyas olje
• Styrke Frankrikes innflytelse i Nord-Afrika
• Gi Frankrikes militære styrker en mulighet til å hevde sin stilling i verden
• Hindre Gaddafis langsiktige planer for at Libya skulle erstatte Frankrike som den ledende makten i det fransktalende Afrika
• Styrke sin egen politiske stilling i Frankrike[3]
  

I ettertid fortoner disse motivene seg som lite realistiske. Historiske erfaringer tilsier at det er billigere å kjøpe olje i markedet enn å krige seg til den. Det franske oljeselskapet Total hadde på forhånd konsesjoner i Libya og trengte ikke militær hjelp. Etter Libyakrigen er Frankrikes innflytelse i Nord-Afrika redusert til fordel for USA. Frankrike har ressurser til å hevde seg som en militærmakt i nærområdene, ikke på verdensbasis. Sarkozy var villig til å gå til krig for å forsvare et fransk dominert valutasystem mot trusselen fra Libyas gull og sølv. Libyakrigen svekket etter hvert Sarkozys popularitet; han ble ikke gjenvalgt i 2012.

[1] Fabrice Arfi og Karl Laske, Avec les compliments du guide, Paris 2017, Fayard, s. 231

[2] Jean-Christophe Notin, La vérité sur notre guerre en Libye, Paris 2012, Fayard, s.

[3] US Department of State, H: France’s client and Q’s gold. Sid, 2 April 2011, C05779612

Umiddelbart etter at Sarkozy hadde anerkjent Det nasjonale overgangsrådet som Libyas lovlige regjering kom svaret fra Gaddafi. Den 15. mars 2011 fortalte Muammar Gaddafi til en journalist fra avisen Le Figaro at han hadde finansiert Sarkozys valgkamp. Neste dag, den 16. mars, sto sønnen Saïf al-Islam Gaddafi frem på fjernsynskanalen Euronews og ba Sarkozy levere tilbake pengene som han hadde fått låne til valgkampen.[1] Franske journalister begynte å grave i saken. Etter hvert kom påtalemakten på banen.

I mars 2018 ble Sarkozy formelt siktet for korrupsjon, ulovlig finansiering av valgkamp, og underslag av libyske statsmidler. Sarkozy er fra før av siktet i andre korrupsjonssaker. Hans tidligere stabssjef i presidentpalasset, Claude Guéant, er også siktet i saken. Libyasaken dreier seg om et beløp på minst 50 millioner euro. Budsjettgrensen for franske valgkamper er 21 millioner euro; alle bidrag skal offentliggjøres; bidrag fra utlandet er ikke tillatt.

Siktelsen av Sarkozy og Guéant vil kanskje føre til en rettssak; den vil eventuelt kunne bli pinlig for noen og interessant for mange. En rettssak vil kanskje kunne bli fulgt opp av en fransk gransking av Libyakrigen; den ville kunne bli enda pinligere og enda mer interessant, også utenfor Frankrike, som i Norge.

[1] Fabrice Arfi og Karl Laske, Avec les compliments du guide, s.254

I ettertid fremstår USA som vinneren av Libyakrigen. USA har omfattende strategiske og økonomiske interesser i Afrika. I 2007 opprettet Pentagon, USAs forsvarsdepartement, en særskilt kommandoenhet for Afrika, AFRICOM. Hovedsetet er inntil videre i Tyskland. Gaddafi arbeidet iherdig for å hindre amerikanske militære baser på afrikansk grunn. Ett av virkemidlene var en rundhåndet stønad til land som fulgte hans råd. Libya pengestøtte bidro til å stabilisere mange naboland.

Libyakrigen og bortfallet av pengestøtten førte umiddelbart til en destabilisering av flere land i Vest-Afrika. Med Gaddafi ryddet av veien forsvant en viktig hindring for amerikansk militært nærvær. USA har i dag militært personell utplassert i nesten alle land i Afrika, selv om det i mange tilfeller dreier seg om små enheter. De er i aktiv strid i noen av Libyas naboland, blant andre Mali og Niger. Den offisielle begrunnelsen er kampen mot terrorisme og bistand til nasjonsbygging. USA søker å styrke sin politiske innflytelse i Afrika, i konkurranse med Kina som har sterkere økonomiske virkemidler til rådighet.

Spørsmålet er på hvilket tidspunkt og på hvilket stadium i konflikten beslutningen ble fattet om å fjerne Gaddafi og hans regime. Mest sannsynlig var det i Frankrike, Storbritannia og USA allerede i 2009-2010 en forståelse for at den sosiale og økonomiske situasjonen i Nord-Afrika forverret seg raskt, men det var begrenset innsikt i mulige politiske utslag. Irritasjonen over Gaddafi var sterkest i Frankrike.

Så sent som sommeren 2010 ble Libya neppe ansett som et alvorlig problem i Storbritannia eller USA, men trolig var det enighet om å holde en beredskap i forhold til landet, ved å oppdatere militære opplysninger og ved kontakter på bakken. Den franske filosofen Bernard Henri-Levy, bekjent av president Sarkozy, var bakkemannskap i Benghazi. Trolig var britiske og franske agenter i området flere uker, om ikke måneder, før opprøret brøt ut.

Opprørsbølgen, den arabiske våren, kan ha kommet uforventet, men den ga en anledning til å bli kvitt Gaddafi og hans styre. I lys av pengeoverføringene kan det synes vågalt av Sarkozy tidlig åpent å støtte opprørerne, men tankegangen kan ha vært at Gaddafi skulle elimineres, at han allerede ved opprørets begynnelse sto på en likvidasjonsliste. Dit kom han og sønnen ihvertfall etter at de hadde fortalt verden om lånet til Sarkozy. 

I ettertid er det vanskelig å betegne Libyakrigen som en humanitær aksjon. Gaddafis regime ga gode grunner til kritikk, motstand og opprør, men det er risikofylt å blande seg inn i en borgerkrig. Selv om Norge offisielt hadde edle motiver for å bombe Libya, kan dette ikke unnskylde fraværet av en selvstendig, kritisk analyse. På dette punkt er den norske Libyarapporten mindre ærlig enn sin britiske forgjenger, dessverre. Norske politikere og et enstemmig Storting slukte rått argumentene fra Frankrike, Storbritannia og USA. Derfor kunne de med entusiasme blande seg inn i en konflikt som var dem uvedkommende i et land som de ikke visste noe om. En svak rapport fra Stortinget antyder at viljen til ettertanke og selvkritikk ikke er på topp.

I denne saken har noen politikere vært kyniske, mens de fleste har vært naive. Det er vanskelig ikke å tillegge tidligere statsminister Jens Stoltenberg et stort personlig ansvar, som han i ettertid prøver å unndra seg. På spørsmål fra media svarer han at det var regjeringen og Stortinget som besluttet å delta i operasjonene i Libya, mens han underslår at det var han selv som var drivkraften og fikk regjeringen og Stortinget til å delta. Den gang nøt han stor troverdighet i vårt politiske miljø, dessverre.

Libyarapporten påpeker at kunnskapsgrunnlaget var svakt for beslutningen om å delta, men Jens Stoltenberg svarer at han visste mer enn nok og at han ville tatt den samme beslutningen om igjen. Han sier altså at han visste hva han gjorde og at han er fornøyd med resultatet. Dette kan forstås som at Jens Stoltenberg anser Libyakrigen som en vellykket geopolitisk aksjon. Hvorvidt den var en mislykket humanitær aksjon, synes ham uvedkommende.