I Nigeria viderefører Seun Kuti arven fra sin berømte far, Fela Kuti, og utfordrer landets politiske ledere. I Burkina Faso bidro rapperne til kampen for å få kastet den forhatte presidenten Blaise Compaoré. I Afrikas nyeste nasjon, Sør-Sudan, har et nytt musiker- og kunstnerkollektiv, Ana Taban, vokst frem som en av få kritikere av landets kleptokratiske ledere.
I Tanzania måtte Sugu, den legendariske swahili-hip hopens «far», som også er representant i parlamentet, gå i fengsel, anklaget for å ha fornærmet landets stadig mer autoritære president, John Magufuli. I Uganda har artisten og parlamentsmedlemmet Bobi Wine nylig gjort seg liknende erfaringer.
«Vi er lei»
Et interessant eksempel på denne typen kunstnere er Keur Gui, ei gruppe musikere i Dakar, Senegal. Som en av de mest populære på Senegals livlige hip hop-scene markerte de seg kraftig under protestene i 2011 mot daværende president Abdoulaye Wades forsøk på å tilrane seg en tredje termin ved makten.
Thiat og Kilifeu, gruppas ledende rappere, slo seg sammen med andre musikere og journalister og dannet bevegelsen Y’en a Marre («Vi er lei») for å mobilisere mot Wade. Under kampanjen spilte Keur Gui inn sanger som ble cri de coeur (et rop fra hjertet) for den brede bevegelsen.
Thiat har, samtidig som han er klar over rollen det internasjonale samfunn har spilt for utarmingen av Senegal, alltid blikket rettet mot forsømmelsene til landets politiske elite
Sammen med andre musikeraktivister turnerte gruppa i en åpen lastebil med lydanlegg. De spilte i små byer og landsbyer og brakte sitt budskap ut til avsidesliggende steder. Dette var viktig i et land hvor gjennomsnittsalderen er bare såvidt over 18 år og hvor 70 prosent av befolkningen bor utenfor byene.
Thiat ble arrestert og fengslet etter en demonstrasjon på Dakars sentrale Place de l'Obélisque, angivelig for å ha kalt presidenten «løgner» og for å ha sagt at 85-åringen var for gammel til å styre. Aksjonen til Y’en a Marre ble avgjørende for at Wade tapte valget og ble erstattet av Macky Sall.
Neitakk til støtte fra den nye presidenten
I stedet for å hvile på sine laurbær, fortsatte Keur Gui, særlig den karismatiske Thiat, å være aktivister. Senegal er et land der politikerne tradisjonelt har forsøkt å legitimere sin makt ved å bruke populære musikere, og det nye regimet tilbød Keur Gui samarbeid og støtte. De nektet, og holdt fast på at deres visjon var mer enn bare å skifte ut valgte ledere.
I stedet fortsetter Y’en a Marre å jobbe for en visjon om demokratisk endring som går lengre enn stemmeurnen, der selve bevisstheten til de undertrykte skal endres.
Hvor er sivilsamfunnet? De har base i presidentpalasset Valgkveg på vandring Endeløs tautrekking, ikke noe brudd
Thiat er inspirert av legendariske panafrikanister som Amilcar Cabral, og han går med en type vestafrikansk enkel ullue som minner om den Cabral ble berømt for. Thiat har jobbet med å organisere og støtte andre sosiale bevegelser i Afrika drevet av kunstnere, som Balai Citoyen i Burkina Faso.
I 2014 ga Keur Gui ut et nytt album som blant annet inneholder singelen Diogoufi (Ingenting er forandret). Videoen, skutt med en estetisk sans som kan minne om en film av den kjente senegalesiske filmregissøren Ousmane Sembene , åpner med at Thiat sitter utenfor en butikk mens vanlige senegalesere forgjeves forsøker å kjøpe nødvendige dagligvarer. Oppå en sorgfull piano-loop presenterer Thiat en frustrert kommentar til de nye politiske lederne, som har sviktet når det gjelder å skape endring:
Samme valgløfter
Samme salg av vår jord
Landet er i totalt kaos
Bare to år har gått og vi er allerede lei
En gang, tilbake i 1980-årene, kunne Senegal skryte av å ha en robust og mangfoldig økonomi som viste en imponerende vekst. Men tiår med innstramminger har gjort at regjeringen er tynget av gjeld til utenlandske långivere og i stor grad ute av stand til å tilby stort av sosiale tjenester. Thiat har, samtidig som han er klar over rollen det internasjonale samfunn har spilt for utarmingen av Senegal, alltid blikket rettet tett mot forsømmelsene til landets politiske elite:
En regjering fikk makt helt tilfeldig
De gjør ikke sin plikt
Et regime av latskap
Ingen visjon
Permanent rot
Ingen løsninger
Kom dere vekk!
Hvor er sivilsamfunnet? De har base i presidentpalasset
Valgkveg på vandring
Endeløs tautrekking, ikke noe brudd
Vi er fortsatt rammet av kutt, elektrisitet og vann
Ingen endring, landet sitter fast
Helsestellet er sykt, skolene svikter
Fullførte skolen, men møter arbeidsledighet
Når skal de ta oss på alvor?
Når Kilifeu kommer inn med refrenget, slutter menneskene som er med i videoen seg til sangen. I videoen er det klippet inn scener der senegalesiske menn og kvinner synger mens de holder på med dagligdagse gjøremål.
Hvordan skal vi komme oss ut av denne situasjonen?
De bryter avtaler og selger våre eiendommer
Du går rett i fengsel hvis du tør si din mening
Kilifeu, som med sine røffe, melodiske linjer balanserer Thiats likeframme stil, følger opp hans rop om en ny visjon og nye politiske ledere i sine inntrengende soloer:
Senegal er i en kaotisk situasjon
Alle roper ut
Folk slutter ikke å klage
Fordi vi er alle i en kritisk situasjon
Lederne klamrer seg til makten
På tross av motstanden i befolkningen
Alle politikere er like
Ingen skiller seg ut
Bare brutte løfter og løgner
Vi er lei av tullpratet deres
Vi trenger virkelig en forandring
Handling er bedre enn ord...
Det internasjonale samfunn står fast på en visjon om demokratisk endring i Afrika som setter konkurranse om makten i valg foran overføring av makt til vanlige folk. Politiske eliter sirkulerer mellom politiske partier, mens de driver kyniske institusjonelle manøvrer som ytterligere styrker makten deres.
Sannheten er at vi har mislykkes i å anerkjenne de nye politiske visjonene som fremmes av unge musikere og aktivister overalt på kontinentet
Til og med der myndigheter åpenlyst bryter ethvert begrep om demokratiske prosesser, som nå i Rwanda, Kenya og Den demokratiske republikken Kongo, insisterer diplomater på at valg er ensbetydende med demokrati. De går så langt som til å be opposisjonelle om å roe seg ned og la en farseaktig demokratisk prosess gå sin gang, slik en ledende kongolesisk ungdomsaktivist fortalte meg. «Det finnes ingen annen mulighet enn valg», sier de.
Sannheten er at vi har mislykkes i å anerkjenne de nye politiske visjonene som fremmes av unge musikere og aktivister overalt på kontinentet. I stedet for å belære dem om hvordan ting burde være, er det kanskje på tide at vi rett og slett lytter til dem.
