Afrika: En middelklasse uten midler

Av dem som vektlegger økonomiske definisjoner mest (Carola Lentz, Tim Stoffel, Oluyele Akinkugbe) er det ingen som aksepterer at man kan ha en så lav inntekt som ned til 2 dollar om dagen og likevel tilhøre middelklassen. Og hvis man tar som utgangspunkt at man må tjene minst 5 dollar om dagen for å bli definert som middelklasse, blir en afrikansk middelklasse forsvinnende liten.

Dette indikerer at den økonomiske veksten kontinentet som helhet har opplevd de siste 15 årene ikke blir fordelt jevnt utover befolkningen. Snarere tvert i mot - forfatterne viser at ulikheten mellom rike og fattige øker kraftig, og at mellomsjiktet, eller den såkalte middelklassen, ikke får «sin» andel i den økonomiske velstandsøkningen.

Sirkku Hellsten bruker sitt kapittel til å vise at det ikke er noen direkte sammenheng mellom økt middelklasse og økt (krav om) demokrati i Afrika, slik mange hevder har vært tilfellet i Europa. Hun hevder at i dagens Afrika er det så mange ulike verdisystemer, blandinger av tradisjonell solidaritet og individualisme, patrimonialisme og egenrådighet, at klasseanalyser mister forklaringskraft.

Middelklassen i Afrika, i alle fall i Tanzania, som Hellsten skriver mest om, er dessuten er helt avhengig av elitens goodwill for å kunne drive entreprenørskap eller for å få en brukbar betalt jobb i staten. Det gjør at de ikke nødvendigvis er pådrivere for et sterkt demokrati. Et sterkt demokrati vil svekke elitens makt, noe som igjen vil minske middelklassens mulighet til å forbli middelklasse. Til det er de fattige for mange.

Akinkugbe og Wohlmuth er inne på det samme når de argumenterer for at middelklassen må være pådriver for at staten skal levere offentlige tjenester som sikkerhet, utdanning, helsetjenester eller infrastruktur, dersom de vil være med på å endre samfunnene de lever i. Dessverre er det ikke dette som skjer, konkluderer de: Den øverste delen av middelklassen kjøper i stedet tjenestene som det offentlige er forventet å tilby på det private markedet, fordi staten ikke gjør jobben sin. Det laveste sjiktet i middelklassen har på sin side ikke økonomisk mulighet til å kjøpe tjenestene, og heller ikke kapasitet til å presse staten til å levere tjenestene gratis eller billig. Dermed forblir det laveste middelklassesjiktet marginalisert og akterutseilt, mens den høyere middelklassen aspirerer mot å bli elite.

I tillegg til de generelle kapitlene inneholder boken også studier fra Kenya, Sør-Afrika, Nigeria, Angola og Tanzania. Slike detaljerte studier av enkelteksempler har manglet i tidligere akademiske analyser av «middelklassen» i Afrika. (Jeg må skrive «middelklassen» i anførselstegn, for jeg er enig med de forfatterne i boken som er svært skeptiske til å bruke middelklassebegrepet overhode når det gjelder Afrika.)

I sitt kapittel om Angola vil Schubert heller bruke begrepet «politisk bevisste, ikke-fattige mennesker» enn «middelklasse» om folk i Angola. Neubert forsøker å hevde at «middelklassen» i Kenya karakteriseres av å ha sterke familiebånd, være religiøse, ha en eller annen i bekjentskapskretsen som har reist fra landet og sender penger hjem, samt av å være aktive brukere av mobiltelefoni. Men, sier han, når leseren har nikket ja til dette, akkurat det samme kjennetegner også de fattige - og eliten. Likevel, «middelklassen» har mer til felles med de fattige i det at hele tiden kjenner på en usikkerhet i forhold til arbeidsløshet, sykdom og prisøkninger på basisvarer.

Neuberts forsøk på å dele den kenyanske befolkingen inn i Bourdieu-inspirerte sosiokulturelle grupper viser for øvrig at nesten alle, på en eller annen måte, kan sies å tilhøre middelklassen. Det er veldig få som vil snakke om seg selv som fattige eller som rike. Begge deler er stigmatiserende, selv om rikdom er mer akseptert enn fattigdom. Er ønskene til den afrikanske middelklassen er inspirert av den globale middelklassens liv, spør Neubert. Hvis svaret på det er ja, er det i alle fall soleklart at Afrikabankens økonomiske definisjon ikke er en god indikasjon på hvem som tilhører middelklassen. Globale middelklassegoder, som en gammel bruktbil og høyere utdanning, koster oftest mer i Afrika enn i Europa.

Redaktør Melber avslutter med å si at det vanskelig kan hevdes at middelklassebegrepet er hensiktsmessig å bruke i Afrika. Selv om klasse muligens kan ha noe for seg, påpeker han at andre identiteter og interessefellesskap som etnisitet, religion, klantilhørighet, farge (eller «pigmentation» som han politisk korrekt kaller det) spiller en mye større rolle enn klasse.

Ett kapittel i boka konkluderer med at klasseaspektet er svært relevant og middelklassen høyst eksisterende. Men dette er basert på analyser fra Sør-Afrika, og jeg vil hevde at Sør-Afrika utgjør unntaket på kontinentet. Kampen mot apartheid og stor gruvedrift er blant elementene som har gitt grobunn for en felles arbeiderklasseidentitet i Sør-Afrika, hvor enkelte, etter 1994, gradvis har utviklet seg mot en middelklasse. Når det gjelder resten av Afrika derimot, er jeg enig med de bidragsyterne som hevder at middelklasse er en lite hensiktsmessig kategori for å forstå både solidaritet og identitet blant afrikanere i dag.

The Rise of Africa’s middle class. Henning Melber (red.) London: Zed books 2016.

(Anmeldelsen sto på trykk i Ny Tid i juni 2017)