Bare ti år senere presenterte den samme publikasjonen en helt annerledes forside om Afrika, som nå ble beskrevet som et håpefullt kontinent på rask vei opp, presentert under den etterhvert berømte tittelen Africa Rising.
Hvordan kunne de ha tatt så feil den første gangen?
Johannesburgs ukentlige businessmagasin, Financial Mail, påpekte i forbindelse med The Hopeless Continent-utgaven i 2000 at The Economist bare tre år tidligere, i 1997, hadde skrevet at «tilstanden i Afrika sør for Sahara er bedre enn den har vært på en generasjon.» Financial Times fulgte opp med spørsmålet: Har redaktørene av The Economist en karakterbrist som gjør dem ute av stand til å dømme konsekvent?
«Milliarden på bunnen»
The Economist er bare et nyhetsmagasin, så man burde kanskje ikke bli så veldig overrasket over at dømmekraften varierer og følger med strømmen. Og i år 2000 så redaktørene tilbake på to tiår med nyheter fra Afrika som fokuserte på sultkatastrofer, borgerkriger og fiasko.
Når det gjelder økonomer derimot, bør man kunne forvente vurderinger basert på historie og langsiktige mønstre - med andre ord vurderinger som kan stå seg over tid. Men økonomene fortsetter å ta feil om Afrika. Hvor feil – og hvorfor de misforstår den økonomiske veksten i Afrika – er temaet for min bok Africa: Why Economists Get It Wrong.
De fleste økonomiene Collier beskrev som kroniske fiaskoer hadde vokst i over ti år
Siden 90-tallet har nesten alle økonomiske studier av Afrika fokusert på å forklare hvorfor det har skjedd en «kronisk feilslått vekst» på kontinentet. Så sent som i 2007 identifiserte Paul Collier «milliarden på bunnen» eller The Bottom Billion. Ifølge Collier er dette den delen av verdensbefolkningen som bor i land som ikke opplever økonomisk vekst. Han pekte ut knapt 60 slike land, og kalte dem Afrika+.
I ettertid ser man at det mest påfallende ved denne påstanden er at den kom rett etter en periode med rask økonomisk vekst fra midten av 90-tallet - i nettopp de økonomiene Collier snakket om. Majoriteten av økonomiene Collier beskrev som kroniske fiaskoer hadde vokst i over ti år. Mange land opplevde vekst før, etter og til og med samtidig som Collier skrev sin bok.
Så mitt spørsmål er: Hvordan kunne økonomene rundt årtusenskiftet overse tiår med vekst?
Svaret er feilslåtte modeller og bevis. Den fundamentale feilen i modellene var at de fokuserte utelukkende på å forklare den gjennomsnittlige mangelen på vekst i Afrika. Resultatet ble at den registrerte nedgangen på 80-tallet og stagnasjonen på 90-tallet fullstendig overskygget inntjeningen på 60- og 70-tallet.
Forestillingen om «de sju raskeste»
De siste årene har det på den annen side stadig blitt gjentatt at «sju av de ti raskest voksende økonomiene i verden er i Afrika». I virkeligheten er dette en langt mindre korrekt og imponerende statistikk enn det høres ut som. Fortellingene om afrikansk økonomisk utvikling har i det hele tatt en tendens til å være løst knyttet til fakta og i stedet bli drevet av overdrevne og oppblåste forventninger.
Forestillingen om «sju av ti» kommer fra en databeregning gjort i 2011 av The Economist. Beregningen utelukket land med befolkning under 10 millioner, samt etterkrigslandene Irak og Afganistan. Med det sto 81 land tilbake, 28 av dem i Afrika (mer enn 3 av 10). Tar du ut OECD-landene av utvalget (det er usannsynlig at disse har en vekst på over 7 prosent årlig) vil du stå igjen med et utvalg hvor annenhver økonomi er i Afrika.
Det gir kanskje ikke den samme retoriske effekten å si «i gjennomsnitt er noen afrikanske økonomier forventet å vokse litt raskere enn andre ikke-OECD land.» Men det ville vært mer nøyaktig.
Det meste av tiden vet vi rett og slett ikke nok til å slå fast nøyaktige vekstrater
På lista over de raskest voksende økonomiene var land som Nigeria, Ghana og Etiopia. Både Ghanas og Nigerias BNP ble doblet etter introduksjonen av nye basisår for beregning av vekst i BNP i henholdsvis 2010 og 2014. Dette burde illustrere at disse vekstestimatene er alt annet enn nøyaktige.
Etiopia, på sin side, har gjort seg bemerket med langvarige uenigheter med Det internasjonale pengefondet (IMF) angående landets vekstrate. Mens de offisielle tallene har vist tosifrede tall det siste tiåret, har en grundig analyse lagt den reelle vekstraten til rundt 5-6 prosent årlig.
En studie brukte satellittbilder av lys nattestid til å kalkulere alternative vekstrater, og fant ut at autoritære regimer overdriver rapporterte vekstrater med 0,5 til 1,5 prosentpoeng. En annen nylig gjennomført studie argumenterer for at inflasjon er systematisk underrapportert i afrikanske land – noe som innebærer at både vekst og fattigdomsreduksjon er overdrevet.
Det meste av tiden vet vi rett og slett ikke nok til å slå fast nøyaktige vekstrater.
Et sted mellom «mirakel» og «tragedie»
Det er særlig frustrerende at fortellingene om afrikansk økonomisk utvikling skifter så raskt fra en ekstrem tilstand til en annen. Dette står i veien for objektiv evaluering. Sannheten ligger et sted mellom «mirakler» og «tragedier». Det er intet mindre enn imponerende at i løpet av tre-fire år har den mest kjente frasen knyttet til afrikanske økonomier endret seg fra the bottom billion til Africa Rising.
På grunn av en manglende bevissthet om historiske data for økonomisk vekst ble det lenge påstått at Afrika lider av «en kronisk vekstsvikt». Men vekst er ikke noe nytt for afrikanske økonomier – den har kommet og gått. Det er ikke tvil om at det er flere varer som forlater og ankommer det afrikanske kontinentet i dag enn for 15 år siden. Flere veier og hoteller bygges, og mer kapital flyter inn og ut av det afrikanske kontinentet enn før. Men hva er den reelle farten på den økonomiske veksten? Vil økningen i volumet på transaksjoner resultere i en vedvarende økning i levestandard? Foreløpig har vi ikke belegg for si noe om dette. Men det er forskernes oppgave å gi oss balanserte vurderinger som navigerer mellom fantasi og det vi normalt ser på som troverdige bevis.
