Økende motstand mot kjønnslemlestelse

Men kjønnslemlestelse et ikke lenger et tabubelagt tema. Det arbeides på grasrotnivå i over tusen landsbyer, og det nasjonale programmet er sterkt involvert i arbeidet. Statistikken kan tyde på at arbeidet til en viss grad lykkes: Av jenter og kvinner i alderen 15 – 49 år er hele 91 prosent blitt omskåret, mens andelen jenter i alderen 0-14 år som er omskåret 69 prosent, forteller Bagayoko.

PNLE arbeider på flere nivåer.

-Vi arbeider med politikere for å få et forbud mot kjønnslemlestelse. Det første forslaget om en nasjonal lovendring ble lagt fram i 2014. Samtidig arbeider vi med å få landsbyledere til å slutte seg til en forpliktende avtale, en offentlig konvensjon, hvor de lokale myndighetene forbyr omskjæring i sitt område. Ved utgangen av 2015 hadde 1087 landsbyer forpliktet seg til å slutte med omskjæring, forteller Bagayoko.

 - Men det tar minst to år fra landsbyen forplikter seg, til det blir slutt på praksisen, og det kan likevel foregå i det skjulte. Det er en seiglivet kamp, sier Bagayoko.

Skikken opprettholdes av begge kjønn, og den har lenge «gjemt seg» bak religiøse motiver som bygger på skam, dydighet og avholdenhet. Mange menn ser skadevirkningene, mens andre vil at skikken skal opprettholdes. Men det blir stadig vanskeligere å bruke religion som argument.

-Kjønnslemlestelse handler mye om et forsøk på å kontrollere kvinners seksualitet, sier den prisbelønte sosiologen og forfatteren Fatoumata Keita. Hun er en ledende skikkelse i kampen mot omskjæring i Mali, og har bidratt til at tabuene som omgir emnet blir svekket, blant annet gjennom romanen "Sous Fer" fra 2015. - Det er tradisjonens makt som opprettholder omskjæring av kvinner, og den kulturen står i sentrum av våre liv, sier hun.

En ung jente har ingen mulighet til å si nei dersom familien virkelig vil at hun skal gjennomgå dette, det skjer jo i så ung alder, mener Keita. Men samtidig avhenger det også av hva ektemannen ønsker, og det kan variere.  Hvis han har utdanning eller tilgang til informasjon på internett, for eksempel, kan det tenkes at  han har et annet syn enn sine foreldre.

- Men dessverre er det ofte mer fokus på tradisjon enn på barns rett til å uttale seg. Det er kulturen som må endres. God informasjon og utdanning kan endre dette på sikt.  Og solidaritet mellom kvinner i forskjellige aldersgrupper må styrkes, slik at dette bare ikke går i
arv, sier hun.

Selve inngrepet er ofte svært smertefullt, og kan føre til skader, i verste fall livstruende. Å være omskåret kan også innebære livslange smerter. Men smertene er ikke systematiske eller kontinuerlige, slik noen tror, framhever Keita.

- Det finnes kvinner som ikke opplever noen smerte, mens andre føler smerte under seksualakten. Det gjør at man kan bli redd for å ha sex – det har jeg selv opplevd, sier Fatoumata Keita. - Men en partner som lytter kan forminske smertene til et visst nivå. 

At omskårede kvinner ikke kjenner til orgasmen er ikke helt riktig, forteller hun.

- Det kan ta lenger tid, og det kan være vanskelig å oppnå for noen. Men igjen - en god partner utgjør forskjellen, og det er viktig å snakke sammen. Menn er også ofre for kulturen og det er ikke mannens skyld,  selv om det selvsagt også finnes menn som er brutale, sier Fatoumata Keita, som har fått mye oppmerksomhet både for sine fagbøker og nå for sin nye roman, som belyser kjønnslemlestelse i en sosial og kulturell kontekst.

Kjønnslemlestelse foregår i 29 land, de fleste av dem i Afrika. Skikken er forbudt i de fleste land. I Mali, som i flere andre afrikanske land, er det store regionale og etniske forskjeller.

-I Timbuktu og nordområdene praktiseres det ikke, verken blant tuareger, arabere eller sorayene, forklarer Yussuf Bagayoko fra PNLE.  Men skikken er utbredt blant bambara-folket lengst sør, og blant fulaniene og dogón-folket.