Avkriminalisering av abort i Afrika: En menneskerettighetskamp som kan vinnes

Disse dødsfallene og skadene kunne vært forebygd. De skyldes strenge abortlover, og de skyldes mangel på trygge lovlige tjenester, også der loven tillater abort. I løpet av det siste tiåret har WHO og andre vel ansette forskningsinstitusjoner lagt fram klare bevis på at tilgang til trygge aborter redder liv. De har dessuten kunnet slå fast at strenge lover ikke hindrer kvinner i å ta abort, men heller tvinger dem til å benytte utrygge metoder som resulterer i død og funksjonshemninger.

Abort har blitt praktisert av kvinner i afrikanske lokalsamfunn i uminnelige tider. Sannsynligvis var det ikke alltid trygt, men det var lovlig.

Kriminalisering av abort kom med europeernes kolonisering av kontinentet - både Storbritannia, Frankrike, Portugal, Belgia og Spania hadde med seg restriktive abortlover i den koloniale bagasjen. Dermed gikk abort fra å være et privat kvinneanliggende til å bli noe kriminelt og straffbart. Abort ble tvunget under jorda og ble utrygt og sterkt stigmatisert.

De fleste afrikanske landene har fortsatt disse gammeldagse lovene, mens de tidligere kolonimaktene har endret sine lover av hensyn til folkehelsen og i anerkjennelse av kvinners rettigheter.

Denne triste situasjonen får fortsette fordi politikere og beslutningstakere holdes i sjakk, hovedsakelig av religiøse ledere, som ved hjelp av press og trusler hindrer dem fra å vedta de lovene og bygge ut de tjenestene som trengs for å redde kvinners liv. Kenyas grunnlovsdebatt i 2010 holdt nesten på å ende i en fastlåst situasjon på grunn av innvendinger mot bestemmelsene om trygg abort. Innvendingene kom fra religiøse ledere, og spesielt fra de katolske. De veldig minimale bestemmelsene som ble vedtatt er dessverre fortsatt ikke satt ut i livet, fordi kirkens ledere fortsetter å blande seg inn i prosessen.

Liknende situasjoner finner vi i de fleste afrikanske landene.

Det rådende konservative synet på og motstanden mot abort, og til og med mot prevensjon, er del av den patriarkalske kontrollen over kvinners formeringsevne, støttet av falske eller feilaktige tolkninger av Bibelen og Koranen, utført av prester og ledere som i all hovedsak er menn. Religiøse ledere, både muslimske og kristne, og særlig de fra den katolske kirken, har til gode å lytte til kvinner og anerkjenne deres kompetanse til å ta moralske beslutninger om sin egen reproduktive helse.

Mens religion har negativ innvirkning på politikkutforming på nasjonalt nivå, dominerer den ikke i tilsvarende grad i de afrikanske regionale politiske organene. Den afrikanske union (AU) og unionens organer har gitt god juridisk og politisk veiledning om abort. Det afrikanske charteret om menneskerettigheter og folks rettigheter har en egen protokoll om kvinners rettigheter, populært omtalt som Maputo-protokollen, og den er til nå ratifisert av 37 av de 54 medlemsstatene i AU.

Dette er den eneste avtalen i sitt slag i verden som eksplisitt anerkjenner tilgang til abort som en rettighet og forplikter medlemsstatene til å gjøre abort tilgjengelig for kvinner og jenter. For å gjøre det mulig for medlemsstatene å sette dette ut i livet, lagde Den afrikanske kommisjonen for menneskerettigheter og folks rettigheter (ACHPR) i 2014 et tillegg (Generell kommentar nr. 2) til Maputo-protokollen, som gir ytterligere bakgrunnsinformasjon om seksuelle og reproduktive rettigheter, samt veiledning om lovreformer og gjennomføring. Dette tillegget fungerer også som et viktig referansepunkt for myndigheter og organisasjoner fra sivilsamfunnet som rapporterer til ACHPR. Maputo-handlingsplanen for perioden 2016-2030, som også er gjennomgått av AU-kommisjonen, gir politisk veiledning for medlemsstater som ønsker å gjøre noe med tilgangen til trygge aborttjenester.

Til tross for denne progressive politiske veiledningen på AU-nivå, er det bare en håndfull afrikanske land som har avkriminalisert abort og gitt kvinner selvbestemmelse. Blant disse landene er Tunisia, Kapp Verde, Sør-Afrika og Mosambik. Noen få andre land har forholdsvis liberale abortbestemmelser i straffeloven: Zambia, Ghana, Etiopia. I nesten alle de andre landene er abort forbudt og fortsetter å være veldig begrenset, til tross for at disse landene har ratifisert Maputo-protokollen, signert Maputo-handlingsplanen og vedtatt andre relevante internasjonale og regionale avtaler.

De tragisk høye tallene på dødsfall og varige skader etter utrygg abort, kombinert med det faktum at regional politikk og internasjonale FN-standarder ikke overholdes, var bakgrunnen for  at ACHPR valgte å starte et kontinentalt program for å fremme gjennomføringen av Maputo-protokollen. På bakgrunn av dette lanserte Spesialrapportøren for kvinners rettigheter i Afrika (SRRWA) en kontinental kampanje for å avkriminalisere abort. Kampanjen ble lansert i forbindelse med AU-toppmøtet i Addis Ababa i januar 2016. Ved lanseringen pekte Spesialrapportøren, Lucy Asuagbor, blant annet på at lovene som kriminaliserer abort spesielt blir anvendt overfor fattige unge kvinner og jenter fra landsbygda. Det er de som oftest risikerer å bli straffeforfulgt og fengslet etter en abort. Tilgang til trygg abort er derfor også et spørsmål om sosial rettferdighet, påpekte hun.

Målet med kampanjen er å påvirke de afrikanske statene til å oppfylle sine forpliktelser ifølge Maputoprotokollen. Spesialrapportøren ber også medlemsland som ikke har ratifisert protokollen om å gjøre det. De som har ratifisert protokollen blir bedt om å fjerne hindringer for gjennomføringen, for eksempel lover som gjør abort kriminelt. De blir også bedt om å gjøre tjenestene tilgjengelige, for eksempel gjennom opplæring og utarbeiding av retningslinjer.

Spesialrapportøren og ACHPR har gjennomført holdningsskapende aktiviteter både regionalt og globalt, og har blant annet bidratt aktivt til kampanjen for å få FNs generalforsamling til å erklære 28.september som den internasjonale dagen for trygg abort. På regionalt nivå har flere sivilsamfunnsorganisasjoner samlet seg under paraplyen Den afrikanske koalisjonen for trygg abort.

Kampanjen er et vendepunkt i påvirkningsarbeidet for å sikre abortrettighetene Afrika, og har skapt engasjement og entusiasme blant forkjempere for seksuell og reproduktiv helse og menneskerettigheter på kontinentet. Dette fører også til ekstremt høye forventninger til at spesialrapportøren lykkes. Det er et stort håp om at kampanjen kan bane vei for mer konstruktivt engasjement hos AUs medlemsland, som kan føre til mer progressive juridiske og politiske rammeverk og fremme tilgangen til trygge aborttjenester for alle afrikanske kvinner som trenger det.