Afrika.no Meny
Kommentar:

På jakt etter et rettferdig oppgjør etter Libya-krigen

-Jeg synes nordmennene skulle spørre seg selv: Hvorfor ble vårt land med på dette? skriver Asma Khalifa. Bildet viser en mann som står foran sitt ødelagte hus i Tripoli i 2011.

Som en som var vitne til og gjennomlevde Natos bombing av Libya i 2011, har jeg det siste året fulgt den norske evalueringsprosessen av intervensjonen i Libya i 2011. Jeg prøvde å ikke ha høye forventninger til resultatet. Likevel ble jeg skuffet.

Rapporten stilte ikke bare feil spørsmål i utgangspunktet om Norges deltakelse i krigen, men prøvde også på en måte å unnskylde den. Stortingsdebatten tirsdag denne uka fortsatte i samme spor.

Jeg vokste opp som amazigh, en ikke-arabisk minoritet som ble nektet grunnleggende rettigheter under Gaddafi. Jeg støttet opprøret, jeg applauderte at han ble styrtet – denne diktatoren som i over 40 år hadde tvunget oss libyere til å leve under hans brutale regime. Da han holdt sin beryktede tale i februar 2011 satt jeg klistret til tv-skjermen sammen med resten av familien og kjente på frykten.

Min beste venn ble henrettet i Gaddafis fengsel. Det var den viktigste grunnen til at jeg sluttet meg til den humanitære divisjonen av 17. februar-koalisjonen som feltsykepleier. Og det var fra det perspektivet jeg observerte krigen, ikke via overskriftene og propagandaen i all verdens nyhetsmedier. Jeg så hvordan libyere led under en krig de ikke hadde vært med på å starte, hvordan de måtte takle konsekvensene av intervensjonens meningsløse ødeleggelser.

Jeg skulle ønske det hadde vært mulig for meg å stille spørsmål i det norske Stortinget

Etterhvert som alt gikk stadig dårligere i landet og en ny borgerkrig brøt ut i 2014, begynte jeg å stille spørsmål ved intervensjonen og undersøke mer om den. Jeg fant svar, men ingen var villige til å bekrefte dem eller påta seg ansvar. Korrupsjon, våpenhandel og politisk innblanding. Alt dette er velkjent fra vestlige regimers operasjoner i regionen. Og det har alltid en bumerangeffekt i form av mer uro og konflikt og store økonomiske og sosiale kostnader.

Jeg skulle ønske det hadde vært mulig for meg å stille spørsmål i det norske Stortinget. Ett av dem ville vært: Bør ikke retten til å beskytte oss libyere fra Gaffadis mulige masseavstraffelser følges av en rett til å hjelpe oss å bygge landet opp igjen? Hvem beskytter libyere nå, når de opplever å bli forflyttet fra sine hjemsteder, at væpnede grupper går fri fra straff, og folkemord?

Rapporten, evalueringen og debatten er bare nok en sammenheng der libyere ikke har rett til å uttale seg.

Jeg synes nordmennene skulle spørre seg selv: Hvorfor ble vårt land med på dette? Var dette den riktige tingen å gjøre?

Ifølge rapporten stolte norske myndigheter på sine alliertes etterretning, og det er mulig at opplysningene de fikk ikke var nøyaktige og korrekte. Det å lene seg på og stole på sine allierte er så viktig for Norge. USAs tidligere utenriksminister, Hillary Clinton, en av de politikerne som talte sterkest for intervensjon i 2011, besøkte Oslo nylig for å feire kvinnedagen 8. mars. Som USAs utenriksminister arbeidet hun hardt for å få Gaddafi fjernet. Da hun fikk nyhetene om det grusomme mordet på Gaddafi, kommenterte hun: «Vi kom, vi så...han døde».

I dag har hun ingen kommentar.

Velvel, jeg ventet ikke akkurat i spenning på at hun skulle kommentere. Det var ikke akkurat overraskende. USA har en lang historie når det gjelder å ta null ansvar for sanseløse kriger som ødela millioner av menneskeliv.

Men jeg synes nordmennene skulle spørre seg selv: Hvorfor ble vårt land med på dette? Var dette den riktige tingen å gjøre?


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Save the Children UK

Syrisk flyktning i Etiopia:

Abyssinia - det forjettede land?

Det syriske folket er spredt for alle vinder. Noen av dem har havnet i Etiopia. Hvordan blir de syriske flyktningene tatt imot? Finnes det enda spor av det forjettede Abyssinia, de første muslimenes tilfluktssted?

Foto: Paul Higgins

Fra festival til katastrofe:

Tuareg på flukt

Reisen til musikkfestivalen i ørkenen var som et eventyr. Men to år senere var musikkanlegget knust, gitarer forbudt og min følgesvenn på flukt, som tusener andre. Og det er en forbindelse med Norge her. Den handler om Libya.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe