Afrika.no Meny
Analyse

Kongo: En lite demokratisk republikk

Foto: Government ZA

Demokratiet halter stygt i Den demokratiske republikken Kongo, og Joseph Kabila kan bli sittende lenge som president. Foto: Government ZA

Først skulle det være valg i oktober. Så ble det flyttet til desember. Men det eneste man nå kan si med sikkerhet om det turbulente politiske landskapet i Kongo er at det ihvertfall ikke vil bli avholdt frie og demokratiske valg i løpet av 2016.

Det er mange grunner til at Kongo er i den politiske situasjonen landet befinner seg i nå. For det første, og kanskje ikke så overraskende, har hverken befolkningen eller myndighetene lang erfaring med demokratiske valg. Tross landets offisielle navn – Den demokratiske republikken Kongo – har det kun vært avholdt to (delvis) demokratiske valg; ett i 2006 og ett i 2011, og sistnevnte var omdiskutert.

Sittende president Joseph Kabila har hatt makten siden 2001, og opposisjonen er splittet. Det har ikke vært lokalvalg siden 2006, og sittende fylkesrepresentanter er gjerne utvalgte regimevenner av de sentrale myndighetene. Likevel er det både grunnlovsfestet og innarbeidet som en forventning hos mange kongolesere, internasjonale givere og myndigheter at nasjonalvalg skal skje hvert femte år. Valget som skulle vært holdt i oktober 2016 er nettopp basert på en slik avtale og forventning.

Uenighet om grunnlovsparagraf

For det andre: Det er uenighet om tolkningen av Kongos grunnlov, og det skaper splittelse. Erfaring fra tidligere diktaturer har ført til at grunnloven presiserer at en president ikke kan bli valgt mer enn to ganger, på samme måte som for eksempel i USA. Men mens den aktuelle paragrafen, paragraf 70, på den ene siden presiserer at en president er valgt for fem år i maks to perioder, sier den samme paragrafen at presidenten skal bli sittende til en ny, folkevalgt president kommer inn.

Så lenge det ikke holdes valg, kan presidenten bli sittende.

Opposisjonen tolker selvsagt dette til at president Kabila må gå av i
desember 2016. Kabila og hans støtteapparat mener derimot at det først må avholdes valg, og at presidenten så skal gå av. Så lenge det ikke holdes valg, kan altså presidenten bli sittende. 

Begge parter har på mange måter rett, men det er liten stemning for å
inngå kompromisser i den offentlige debatten. I tillegg har regjeringen ønsket å endre grunnloven slik at en president kan sitte i flere perioder, noe som skapte voldsomme protester i de store byene i januar 2015.

Kabila kan bli sittende - lenge

En rekke tekniske utfordringer og økonomiske midler er nødvendig for å makte å holde et demokratisk valg, og FN og andre politiske eksperter har uttalt at det vil ta minimum åtte måneder å få dette på plass. Det er dermed urealistisk at et demokratisk nasjonalvalg kan holdes i 2016. Regjeringen har i tillegg trenert helt nødvendige reformer av den nasjonale valgkommisjonen CENI.

Et mulig utfall av grunnlovsstriden er at sittende regjering ledet av Kabila kan bli værende i maktposisjon i lang tid framover, så lenge frie og rettferdige valg er ansett som umulige. Et slikt scenario kan skape mye politisk uro i flere samfunnslag i Kongo. Faren for voldelige konfrontasjoner mellom demonstranter og myndigheter og ulovlige arrestasjoner er stor.

Foto: NTB-Scanpix/AFP

Kongo har en aktiv opposisjon, men ledelsen er splittet og svak. Foto: NTB-Scanpix/AFP

Svakt internasjonalt press

Det internasjonale samfunnet og regionale partnere er splittet i sitt syn på krisen i Kongo. Av internasjonale givere er det kun Verdensbanken og USA som har satt i gang tiltak som å holde igjen bistand for å få fortgang i valgprosessen. Sentrale land som Sør-Afrika, som blant annet har spilt en sentral diplomatisk rolle i fredsprosesser i Kongo tidligere og som har stor innflytelse på regjeringen, har ikke kommet med noen klare uttalelser eller utøvd noen form for politisk press. Det samme gjelder nabolandet Angola, som har store økonomiske interesser knyttet til sittende regjering.

Kommentatorer og vanlige folk omtaler ofte valgkrisen som "glissement", det vil si at demokratiske prosesser sklir ut

President Kabila har forsøkt å holde en såkalt nasjonal dialog for å samle opposisjon og regjeringspartier for å finne løsninger som kan hindre politiske kaos. FN, Den afrikanske union (AU) og EU, samt den katolske kirken, som er en mektig institusjon i Kongo, har forsiktig prøvd å støtte en slik dialog i håp om å hindre voldelige aksjoner. AU har sendt en offisiell mekler, Edem Kodjo, som imidlertid stadig blir kritisert av opposisjonen for å favorisere regjeringen. Kodjo og hans team befinner seg uansett i en vanskelig prosess, der målet er å tilrettelegge for en ufullkommen dialog samtidig som de må forhindre at regjeringen blir sittende i en evigvarende overgangsregjering uten klare løsninger.

Opposisjonsledere i Belgia

Den sentrale aktøren Moïse Katumbi, tidligere guvernør, suksessfull
fotballklubbeier og forretningsmann og ansett som den sterkeste
presidentkandidaten i koalisjonen som kaller seg G7, har avvist å delta i en slik dialog. Han fikk nylig utstedt en arrestordre på seg, flyktet fra landet 20. mai 2016 og er for tiden i eksil i Belgia. Denne rikeste og sterkeste opponenten til Kabila er dermed utestengt fra dialog, og vil sannsynligvis bli arrestert om han kommer tilbake.  

Den andre prominente opposisjonslederen, 83 år gamle Etienne
Tshisekedi som er leder for opposisjonspartiet UDPS, har delvis sittet i husarrest etter at han kom på andreplass i valget i 2011. Han har også tilbrakt de siste to årene i Belgia av helsemessige årsaker. Han har vært fram og tilbake på om han skulle delta i dialogen, og hans
deltakelse er avgjørende for troverdigheten til en slik dialog. Onde
tunger vil ha det til at Tshisekedis lommebok er slunken, og at hans
eventuelle forhandlinger med Kabila i hovedsak vil handle om personlige økonomiske fordeler, ikke om nasjonal dialog.

Veien videre: «Glissement» og politisk teater

Kommentatorer og vanlige folk omtaler ofte valgkrisen som glissement, det vil si at demokratiske prosesser sklir ut, slik at nye problemer oppstår, og det hele ender med at politikere foreslår private løsninger som ikke gagner folk flest. Nasjonal dialog blir ansett som et politisk teater, mens de virkelige forhandlingene skjer på helt andre premisser og bak kulissene.

Glissement er uten tvil en strategisk politikk brukt av sittende regjering for å utsette og trenere valgkommisjonens nødvendige reformer. Men det er også en taktikk brukt av opposisjonen i G7 og UDPS, for eksempel når de nekter å godta Kodjo som mekler og krever at noen andre blir sendt, selv om det ikke er noen tegn på at dette vil skje. Dette politiske teateret er i virkeligheten en maktkamp om økonomiske fordeler og posisjoner, mens borgeres daglige kamp for mat, arbeid og bedre levekår kommer i skyggen.

Veien videre er i beste fall at opposisjonen samles og at viktige kompromisser inngås, som fastsetting av en dato for valg i 2017. I verste utfall vil glissement-taktikken føre til at Kabilas regime blir sittende på ubestemt tid, noe som med stor sannsynlighet kan gi flere voldelige konfrontasjoner i Kongos gater.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: UN Photo/ilyas Ahmed/Flickr

Kommentar:

Optimistisk skifte i Somalia

Valget i Somalia ser ut til å være en fortsettelse av bølgen av politiske overraskelser som mange land har opplevd den siste tida. 8. februar ble Mohamed Abdullahi Farmaajo valgt til president - noe ingen somaliske politiske analytikere hadde spådd.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe