Tsjads diktator vinner presidentvalget med norsk hjelp

Alle viktige beslutninger i landet fattes av presidenten selv. Politiske motstandere lokkes for noen tusen dollar til å bli regimets medspillere, eller de blir truet til de ikke orker livet som opposisjonspolitiker lenger. De blir stoppet i politikontroller mange ganger om dagen, familiemedlemmer mister jobbene sine, de mest brysomme av dem fengsles.

Transparency International rangerer Tsjad som ett av verdens mest korrupte land. Organisasjonen FreedomHouse gir landet lavest mulig skår for politiske rettigheter, og et anerkjent konsulentselskap karakteriser Tsjad som ett av de vanskeligste landene i verden å drive business i. Samtidig er det bare noen uker siden magasinet Fortune plasserte Tsjads hovedstad N’Djamena på listen over verdens ti dyreste byer.

Hva har så Norge, Frankrike og USA med gjenvalget av president Déby Itno å gjøre?

I 2003 begynte Tsjad å produsere olje og er nå en av de viktigste oljeaktørene i Afrika. Etter inspirasjon fra Norge etablerte Tsjad et oljefond hvor 10 prosent av oljeinntektene skulle gå til kommende generasjoner. I et land hvor dagens generasjon er lutfattig er det kanskje ikke så lurt.  Med oljeinntektene økte også forventningene til befolkningen. De ønsket seg skoler og sykehus, asfalterte veier og rent vann.

Forventningene har ikke blitt innfridd. Befolkningen er fortsatt like fattig i dag som den var for 13 år siden. Alle vet at oljepenger forsvinner i lommene på presidentens familie og deres lojale støttespillere. Likevel godkjente Norge i 2014 at Tsjad skal bli fullverdig medlem av EITI (Extractive Industries Transparency Initiative), en global standard hvor medlemmene tilfredsstiller en åpenhet rundt inntekter og utgifter ved oljeutvinning. Når det internasjonale samfunnet anerkjenner et system som helt tydelig er pill råttent, bidrar vi til å øke konfliktnivået internt.

I 2015 sendte Norge soldater til den store, amerikansk ledede militærtreningsleiren Flintlock i Tsjad. Ledere og bakkesoldater i den nasjonale hæren i Tsjad får trening og utstyr som i utgangspunktet skal brukes til å bekjempe Boko Haram. Men for president Déby Itno er det ikke bare Boko Haram som defineres som terrorister; det gjør også hans politiske motstandere.

Den nasjonale hæren, støttet blant annet av Norge, USA og Frankrike, brukes aktivt av Déby Itno for å undertrykke, skremme og svekke hans motstandere. Det blir ikke bedre av at Frankrike har en stående avtale med Tsjad om å forsvare den konstitusjonelt lovlig valgte presidenten med alle midler. Frankrike reddet president Déby Itno i siste øyeblikk i 2008, da 3000 væpnede opprørere bare var noen meter fra presidentpalasset. Året etter ankom 150 norske soldater landet som del av en fredsbevarende styrke på grensen til Darfur.

Etter at Tsjad sendte soldater til Mali for å hjelpe Frankrike med å stoppe væpnede islamister fra å ta kontroll over hovedstaden Bamako i 2013, har Frankrikes president Francois Holland hyllet Déby Itno som en stor statsmann. At Déby Itno ble hyllet som en stor statsmann ble også en utilsiktet konsekvens av de 586 bombene Norge slapp over Gaddafis Libya. Da Gaddafi levde spilte han rollen som fredsgarantist i en urolig del av Afrika. Nå er det hans gamle støttespiller og nabo i sør, Idriss Déby Itno, som spiller denne rollen.

I 2015 fastslo Verdensbanken av Tsjad hadde oppfylt alle forpliktelsene landet hadde påtatt seg for å få slettet landets gjeld under det såkalte HIPC (Highly Indebted Poor Countries)-initiativet. Dermed slettet banken Tsjad sin gjeld på mer enn 1 milliard dollar.

Som medlem av Parisklubben, et uformelt internasjonalt kreditorforum, arbeider Norge for at land som tilfredsstiller HIPC skal få full gjeldsslette. I juni fikk Tsjad slettet gjeld på mer enn 60 millioner dollar til europeiske land. Det økonomiske handlingsrommet for president Déby Itno ble med ett mye større. Og valgkamp er dyrt i Tsjad, spesielt fordi både store og små gaver skal distribueres til velgerne og valgkamplovnader fra forrige periode skal ferdigstilles.

Ekstra dyrt er det blitt denne gangen, fordi velgerne har blitt biometrisk registrert for å hindre valgfusk. Problemet er bare at det var firmaet til presidentens bror som fikk oppdraget med å registrere alle velgerne. Etter omfattende internasjonale og nasjonale protester mistet broren oppdraget, men han har krevd 500 millioner kroner i kompensasjon av staten for kontraktsbrudd. På tross av at et nytt firma foretok den biometriske registreringen, har mange folk fra  opposisjonen ikke blitt registrert, og flere hundre tusen utlendinger som sympatiserer med presidenten er godkjent som velgere. Kritikere hevder at Tsjad sitt offisielle befolkningstall må økes fra 12 millioner, som det er i dag, til 20 millioner, om antallet registrerte velgere skal ha noen troverdighet.

Norsk og vestlig utenrikspolitikk styres ofte etter mål med kryssende interesser. Mange beslutninger har utilsiktede konsekvenser. Oftest kunne disse vært avdekket på forhånd med en noe mer nyansert drøfting av operasjonene, slik at sjokkene kunne blitt mildere. Sjansen for at presidentvalget i Tsjad ender med et folkelig opprør er stor. Når vi i nær fremtid da planlegger innsats og størrelse på vår humanitære bistand til Tsjad, må vi ikke glemme at vi er medskyldige i at krisen inntraff.