Samtidig som Ellen Johnson-Sirleaf, vinner av Nobels fredspris og president i Liberia, ble hyllet i Oslos gater, ble Norges flagg brent under en demonstrasjon i Liberias hovedstad Monrovia. Demonstrasjonen var liten, men aggressiv, og episoden har fått stor plass i liberiske medier.

Blant Afrika-forskere innen flere fagområder har en kritisk bevegelse i økende grad tatt et begynnende oppgjør med bilder av Afrika som et statisk kontinent: Et kontinent uten historie og uten utvikling, et kontinent preget av ”tradisjon.” I politisk debatt har det samme til en viss grad skjedd.

Liberias president Ellen Johnson Sirleaf er vel ansett i det internasjonale samfunn. Ser vi imidlertid bak fasaden, finner vi en rekke problemer og utfordringer knyttet til sikkerhet, korrupsjon og fortsatt konflikt mellom representanter for flere av landets 16 ulike folkegrupper.

Tahrir-plassen, Kairo, lørdag 5. mars: Noen prikker oss (temmelig uærbødig) i ryggen. Vi snur oss. Der står en skolegutt, en kanskje 13 år gammel egypter med verdens bredeste smil, komplett med tannregulering: ”Velkommen til det nye Egypt!”

Den britiske journalisten og kommentatoren Ian Birrell fikk seg en liten overraskelse i sommer, da han sjekket twitter og fant en melding fra Rwandas president Paul Kagame. 

Under kampen mot apartheid på 1980-tallet foregikk mye av motstanden på gatenivå i Sør-Afrikas byer, og en del av slagordene og kravene som det folkelige opprøret samlet seg om, ga klart uttrykk for at det ikke bare var en ny nasjon man drømte om, men også en radikal, ny bypolitikk.