Presidenten twitret for å tilbakevise kritikk den britiske journalisten hadde kommet med i en artikkel om menneskerettighetssituasjonen i Rwanda. Det utviklet seg til en lengre meningsutveksling, som fortsatte til langt på kveld og hvor også Rwandas utenriksminister Louise Mushikiwabo etter hvert meldte seg på.
Utgangspunktet var Birrells reaksjon på et intervju med Rwandas president i Financial Times, hvor Kagame sa at ingen i internasjonale medier, FN eller menneskerettighetsorganisasjoner har noen moralsk rett til å kritisere ham. Birrell reagerte rimelig heftig på det utsagnet, og sendte avgårde en twittermelding hvor han beskrev presidenten som en ”despot og selvbedrager.”
-Ikke du heller! twitret Rwandas president provosert tilbake. –Ingen moralsk rett! Du tildeler deg selv retten til å håne folk og dømme dem, som om du er den som skal bestemme…
Det skal sies at Ian Birrell, tidligere blant annet taleskriver for David Cameron, kan framstå som en nokså arrogant og sarkastisk konservativ britisk kommentator. Men spørsmålet hans - hva er bakgrunnen for at rwandiske myndigheter mener at de er hevet over kritikk fra vestlige kilder - er likevel betimelig.
Rwanda har ofte blitt berømmet for en målrettet utviklingspolitikk i perioden etter folkemordet i 1994, og spesielt etter at Paul Kagame ble president i 2000. Sterk satsing på informasjonsteknologi og en effektiv administrasjon med relativt lavt korrupsjonsnivå er noe av det som ofte trekkes fram.
Politikken for å sikre fred og stabilitet etter folkemordet får imidlertid langt mer kritisk omtale. Myndighetenes strategi for å håndtere det brennbare etnisitetsproblemet er å fornekte forskjellen mellom hutuer og tutsier. Budskapet er ”ett Rwanda, ett folk, en framtid.” Spørsmålet er likevel om ”noen er mer rwandere enn andre” – mange kommentatorer påpeker at regimet er tutsidominert, og at den offisielle historiefortellingen om folkemordet underkommuniserer at også mange hutuer ble rammet, spesielt i perioden etter folkemordet. Menneskerettsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch peker på manglende ytringsfrihet, inkludert trusler og press mot journalister og opposisjonspolitikere, samt fengsling og uoppklarte drap.
Tanken om at ingen i vesten har ”moralsk rett” til å kritisere Rwandas myndigheter bunner i kritikken om at FN, vestlige stormakter og det internasjonale samfunnet generelt kunne gjort mer for å hindre folkemordet.
Tanken om at hjemlig kritikk heller ikke er bra, er litt annerledes, men beslektet begrunnet. Det er forbudt å klassifisere folk etter etnisk tilhørighet, og det finnes strenge lovbestemmelser mot det som kalles ”divisjonisme” eller ”fornekting av folkemord.” Men disse paragrafene brukes til å ramme kritiske opposisjonelle generelt. Et resonnement som går ut på at det er ”udemokratisk å kritisere en demokratisk valgt regjering” ses ikke sjelden i regjeringsorganet The New Times.
Men kritikk, både innenfra og utenfra, kan være motivert ut fra de beste ønsker og ut fra dyp respekt for dette folket som har gjennomgått så mye. Det siste man ønsker for dette herjede landet er at det skal gå i den autokratiske fella. Utsagn av typen ”du har ingen moralsk rett til å kritisere meg” er dessverre ikke betryggende i så måte.
Artikkelen har tidligere stått i Ny Tid.