Afrika: Historie, samtid og storhet

Et statisk bilde av Afrika lever imidlertid videre både i forskning og politikk, til dels vedlikeholdt av representanter for bistandsmiljøene. Og kanskje mer interessant: Et bilde av Afrika som et statisk hele – et noe romantisk bilde av det tradisjonelle og det ”egentlig afrikanske” - holdes levende også i andre miljøer. Dette forekommer både i miljøer som i utgangspunktet har stor sympati for Afrika, for eksempel gjennom interesse for afrikansk musikk og kultur, og blant noen av dem som ser på seg selv som talsmenn for Afrika og det afrikanske.

Kunnskapen om afrikansk historie er for lav i Norge. Stolthet over historie og historiske bedrifter er en viktig del av all identitetsbygging, også afrikansk. Men: En bevissthet om historien har sin begrensning som rettesnor i analysen av dagens politiske utvikling, spesielt hvis man bruker historiefortolking som utgangspunkt for jakt på ”egentlige” verdier.

I en spennende debatt i kjølvannet av årets Afrikan History Week introduserte historikeren Kristoffer Gaarder Dannevig begrepet ”afrosentrisme” på tendenser hvor afrikansk tradisjon, historie og kultur blir framhevet som mer humanistisk, mindre undertrykkende, og på andre måter rikere enn andre kontinenters tradisjoner. I noen tilfeller blir dette koblet til en ensidig klandring av kolonialistiske tradisjoner og den hvite mann/vestlige kultur for alt som har gått galt med afrikansk utvikling.

Afrosentrisme-begrepet er ikke ukjent i internasjonal debatt, en debatt som til dels er langt mer levende og tilspisset enn hva vi til nå har sett i Norge, og det er bra om vi også kan debattere dette her. Vi er enige med Dannevig i at i dagens globale virkelighet fungerer teorier om at en gruppes verdier og kultur er ”bedre” enn andre gruppers verdier og kultur mer destruktivt enn konstruktivt. Dessuten: Afrika trenger politisk handling, og teorier som ensidig peker på kolonialisme og globale skjevheter som årsaker til Afrikas utfordringer er ikke gode rettesnorer for handling.

Viktigere for politisk handling – og kanskje også for identitetsbygging - er de mange ressursene som stadig kommer til syne i den afrikanske debatten: De kritiske intellektuelle, de spennende forfatterne, forskerne, musikerne og filmskaperne, de brede folkebevegelsene, aktivistorganisasjonene, uenighetene, protestene, menneskerettighetsaktivistene. I takt med en utbredt økonomisk vekst, en voksende middelklasse, et stadig høyere utdanningsnivå og en sterk spredning av sosiale medier er dette noe vi ser mer og mer til i Afrika i dag. Og her er det oftest snakk om å stille både egne ledere og urettferdige internasjonale ordninger til ansvar – ikke noe enten/eller.

Hvis det er afrikanske helter og afrikansk storhet man søker, finnes det nok å ta av her.

Vi hører for lite til disse spennende, kritiske og varierte afrikanske stemmene i Norge. Vi er spesielt dårlig stilt med møteplasser som samler både afrikanske representanter, afrikanere i Norge og norske Afrika-interesserte. Vi er helt uenige med Dannevig i at Afrikan History Week bør miste økonomisk støtte fordi afrosentristiske tendenser kan ha kommet til syne i debatten der. Vi trenger flere miljøer og flere debatter, ikke færre.