16. juni var dagen da demonstrasjonene i Khartoum og noen andre større byer i Sudan startet. Det hele begynte på Universitetet i Khartoum som er den nærmeste naboen til mitt kontor. Sju dager senere er ropingen og sirenene en vel integrert bakgrunnsstøy.

Forverringen i forholdet mellom Sudan og Sør-Sudan er bekymringsfullt. Det som fram til nylig har vært en rekke mindre trefninger og gjensidige beskyldninger, har gått over til å bli direkte kamper mellom de to landenes regjeringshærer.

Nigeria har vært gjennom noen urolige uker. ”Nyttårspresangen” fra president Goodluck Jonathan – kunngjøringen om at subsidiene på drivstoff ville bli fjernet med umiddelbar virkning – utløste et 14 dager langt opprør.

Samtidig som Ellen Johnson-Sirleaf, vinner av Nobels fredspris og president i Liberia, ble hyllet i Oslos gater, ble Norges flagg brent under en demonstrasjon i Liberias hovedstad Monrovia. Demonstrasjonen var liten, men aggressiv, og episoden har fått stor plass i liberiske medier.

Blant Afrika-forskere innen flere fagområder har en kritisk bevegelse i økende grad tatt et begynnende oppgjør med bilder av Afrika som et statisk kontinent: Et kontinent uten historie og uten utvikling, et kontinent preget av ”tradisjon.” I politisk debatt har det samme til en viss grad skjedd.

Liberias president Ellen Johnson Sirleaf er vel ansett i det internasjonale samfunn. Ser vi imidlertid bak fasaden, finner vi en rekke problemer og utfordringer knyttet til sikkerhet, korrupsjon og fortsatt konflikt mellom representanter for flere av landets 16 ulike folkegrupper.