Den 11. mars kunngjorde Angolas president José Eduardo dos Santos, nokså overraskende, at han vil trekke seg fra «aktivt politisk liv» i 2018. Kunngjøringen mottas med dyp skepsis. Og det store spørsmålet er om noen i det hele tatt kan ta over presidentmakta slik den er utformet i dag, med nesten eneveldig makt.

Det har lenge ulmet under overflaten i Zimbabwe. En økonomi i ruiner, 15 milliarder dollar som er ”forsvunnet” fra statsbudsjettet og tusener av studenter som må droppe ut av universiteter fordi de ikke har råd til å betale skyhøye skolepenger. 14. april fikk folket nok og tusener tok til gatene for å kreve Mugabes avgang.

Helt inntil nylig har enkelte Afrika-kommentatorer hevdet at Afrika ikke har noen skriftlig tradisjon. Påstanden blir gjort til skamme av stadig nye funn av flere hundre år gamle manuskripter og bøker i Timbuktu. Men det er ikke lenge siden man fryktet at alt skulle gå tapt, da det nordlige Mali ble okkupert av radikale islamister i 2012.

Når Idriss Déby Itno vinner sitt femte «demokratiske» presidentvalg i Tsjad den 10. april, er det med god hjelp fra Norge, Frankrike og USA. EITI-godkjenning av et råttent oljeforvaltningssystem, militær støtte og gjeldsslette er blant bidragene.

Innbyggerne i fem land og en semi-autonom region gikk til valgurnene 20. mars, valgdagen som raskt fikk navnet Afrikas Supersøndag. Valgene ga et godt bilde av stor variasjon i demokratisk utvikling på kontinentet. 

17 aktivister i Angola ble denne uka idømt fengselsstraffer på to til over åtte år. Deres forbrytelse? Å ha organisert møter hvor politikk, styresett og ikke minst et ønske om avskjed med Jose Eduardo dos Santos, Angolas president i over 37 år, ble diskutert.