Kan sosiale medier styrte Mugabe?

Én av dem som har tatt opp jakten på de forsvunne diamantpengene er pastoren Evan Mawarire. Mawarire hadde fått nok av den ekstreme korrupsjonen i landet. I april i år la han ut en video på Facebook hvor han oppfordret til kritikk av ZANU PF, Mugabes parti, mens han var drapert i det zimbabwiske flagget. Pastoren forklarte at han ikke lenger var stolt av landet sitt, hvor milliarder av dollar blir borte, mens vanlige folk virkelig sliter med blant annet store helseutgifter og arbeidsløshet.

I kjølvannet av videoen startet kampanjen #Thisflag, hvor mange zimbabwere legger ut profilbilde ikledd det zimbabwiske flagget som en måte å vise motstand mot regimet på.

Snart ble det oppfordret til en nasjonal stillstand for å vise motstand mot korrupsjon og offentlige lønninger som ikke blir utbetalt. I løpet av 48 timer ble det mobilisert, via sosiale medier, der folk ble oppfordret til å ikke gå på jobb. Dette for å illustrere for myndighetene hvor avhengig de er av alle som jobber, men som ikke får betalt.

For min egen del jobbet jeg hjemmefra denne dagen – i solidaritet med aksjonen. Det var omtrent ikke et menneske å se i gatene, og
butikker og skoler var stengt. Den vanlige larmen fra biler, og overfylte minibusser, var borte. Aksjonen må kunne kalles en suksess.

Ved å bruke emneknaggen #Zimbabweshutdown sirkulerte bilder av tomme gater og stengte butikker på nettet. Ettersom mobiltjenesten WhatsApp er kryptert, hadde ikke myndighetene muligheten til å overvåke informasjonen som ble spredd. Myndighetene stengte både Internett og WhatsApp noen timer denne dagen, men da var det allerede for sent.

Kraften i sosiale medier tok president Mugabe på senga. Da pastoren, som hadde organisert demonstrasjonen, måtte i retten noen dager senere, møtte tusenvis av fredelige demonstranter opp. Hundre advokater stilte opp i solidaritet for å vise at de var villig til å ta saken hans. Han ble til slutt frikjent. Dette til tross for forsøk på å dømme ham for forsøk på forræderi, og da han kom ut fra rettssalen ble han mottatt som en helt. For første gang vant folket mot regimet.

Det virker som en evighet siden, men for bare 20 år siden var Zimbabwe et av de rikeste landene i Afrika. Landet kunne brødfø både seg selv og resten av regionen. I dag er landet avhengig av matimport, fabrikker legges ned, lærere og sykepleiere forlater landet. Veier og jernbane forfaller. Store deler av kontinentet har sett økonomisk vekst de siste årene, men i Zimbabwe er det ikke engang ei heisekran å se. Årsakene er mange, og inkluderer blant annet en mislykket landreform, økende korrupsjon og konsentrasjon av penger og makt rundt Mugabes elite.

Etter at landets valuta sank i verdi med 79,6 milliarder prosent i 2008 gikk landet over til å bruke amerikanske dollar, noe som har ført til at enorme summer blir smuglet ut av landet på grunn av en sterk dollarkurs. På grunn av den elendige økonomiske situasjonen har mange forlatt landet for å skaffe seg jobb. Tusenvis av zimbabwiske lærere, sykepleiere og leger jobber nå i Sør-Afrika. Jeg har selv møtt flere lærerstudenter som forteller at de har skaffet seg pass, slik at de er klare dersom en mulighet i nabolandet skulle dukke opp.

Zimbabwe scoret lenge høyest, rundt 97 prosent, på lese- og skriveferdigheter i Afrika, men disse tallene er nå på vei ned etter en massiv hjerneflukt. Kombinasjonen av høy arbeidsledighet og høye skolepenger gjør at mange er nødt til å ta barna sine ut av skolen. Overalt i hovedstaden Harare sitter mødre som selger grønnsaker, og ved siden av sitter barn som tigger i stedet for å lære å skrive og regne.

Samtidig som situasjonen for folk flest er blitt verre, har også det demokratiske spillerommet blitt mindre. -De som kritiserer Mugabe eller hans regjering, inkludert menneskerettighetsforkjempere, sivilsamfunnsaktivister, politiske motstandere, og kritiske gateselgere, blir trakassert, truet og utsatt for vilkårlige arrester av politiet og sikkerhetsagenter, skriver Human Rights Watch i sin årsrapport om Zimbabwe for 2015.

Jeg har selv sett politiets brutalitet på nært hold. I november i fjor var jeg sammen med en gruppe kvinnelige studenter som protesterte mot høye skolepenger på universitetene. De hadde fått polititillatelse, men likevel ble studentene møtt av tåregass, vannkanoner og batonger. Selv ikke en funksjonshemmet jente slapp unna slagene fra politiet.

–Vi demonstrerte fordi studenter ikke lenger har råd til å betale skolepenger, og fordi kvinnelige studenter er spesielt utsatt for utnytting og vold. I stedet for å prøve å banke oss slik at vi skal bli lydige bør regjeringen heller lytte til kravene våre, forteller likestillingsansvarlig i Zinasu, Joana Mamombe.

9. mars i fjor ble aktivisten og journalisten Itai Dzamara bortført av maskerte menn, etter alt å dømme på oppdrag fra regimet. Siden har
ingen sett ham: -Vi frykter det verste, ettersom andre aktivister som har blitt kidnappet senere har blitt funnet døde. Dzamara er bare en av flere tusen demokratiforkjempere som har blitt bortført av regimet, sa Morgan Tsvangirai, leder for det største opposisjonspartiet MDC, til den britiske avisen The Guardian i fjor. Mugabes regjering bruker samme type overvåkningssystem som kolonimakten gjorde tidligere, og du vet aldri om personen som sitter ved siden av deg representerer statspolitiet eller ikke.

Jeg har snart tilbrakt et år i Zimbabwe, og i denne perioden har jeg sett hvordan mennesker har våknet opp fra dvalen og nå snakker ut om alle de problemene de opplever i hverdagen.

Fellesnevneren for alle er at de er frustrert – og at de nå uttrykker det (ulovlig) via mobiltelefoner. Ny teknologi har åpnet opp for opprør mot det stadig mer undertrykkende regimet. Protestene skjer ikke bare på Internett, men nettet blir brukt som verktøy for å mobilisere til protester og demonstrasjoner. Inspirert av kampanjen #Bringbackourgirls fra Nigeria, har emneknaggen #BringItaiBack ført til oppmerksomhet om den forsvunne aktivisten fra Zimbabwe. I nabolandet Sør-Afrika klarte studenter å stoppe foreslåtte økninger i skolepenger med bruk av emneknaggen #Feesmustfall. Zimbabwe har også hatt en rekke studentprotester, og nylig ble emneknaggen #Mygown lansert for å vise arbeidsløse studenter iført kapper fra avslutningsseremonien på universitetet.

Zimbabwes innbyggere får nå en stemme som blir hørt via sosiale medier. Spesielt unge og urbane folk har vist motmakt ved å bruke mobilen til å protestere. Men er det nok til å kunne velte regimet? En stor utfordring er militæret, som fortsatt har mye makt og som støtter Mugabe.

Dersom alle de forskjellige protestaksjonene skal føre til en endring er det viktig at aktivistene blir registrert til valget i 2018, og at de bruker stemmeretten sin. Dessverre er rigging av valget allerede i gang. Sofistikerte metoder brukes for å hindre at opposisjonelle velgere blir registrert, mens tilhengere av regimet blir registrert flere ganger. Ved forrige valg var det mange avdøde tanter og onkler som fikk stemmesedler, mens unge, urbane velgere ble fjernet. Det er virkelig en bratt oppoverbakke for alle de som kjemper for forandring i Zimbabwe. Mobilen klarer imidlertid ikke regimet å ta fra dem.