Tanzanias nye president, John Magufuli, har siden innsettelsen i november blitt hyllet for sin kamp mot korrupsjon og offentlig sløseri. Mindre kjent er innskrenkningen av ytringsfrihet og demokratiske rettigheter.

Twitter har blitt ein populær stad for samfunnsdebatt i mange afrikanske land. Og nokre tema bind heile Afrika saman. Twitter er særskild populært i land som Nigeria, Sør-Afrika, Kenya og Ghana, og i fleire land har Twitter-aktivismen vore stor i form av populære emneknaggar. 

Den 11. mars kunngjorde Angolas president José Eduardo dos Santos, nokså overraskende, at han vil trekke seg fra «aktivt politisk liv» i 2018. Kunngjøringen mottas med dyp skepsis. Og det store spørsmålet er om noen i det hele tatt kan ta over presidentmakta slik den er utformet i dag, med nesten eneveldig makt.

Det har lenge ulmet under overflaten i Zimbabwe. En økonomi i ruiner, 15 milliarder dollar som er ”forsvunnet” fra statsbudsjettet og tusener av studenter som må droppe ut av universiteter fordi de ikke har råd til å betale skyhøye skolepenger. 14. april fikk folket nok og tusener tok til gatene for å kreve Mugabes avgang.

Helt inntil nylig har enkelte Afrika-kommentatorer hevdet at Afrika ikke har noen skriftlig tradisjon. Påstanden blir gjort til skamme av stadig nye funn av flere hundre år gamle manuskripter og bøker i Timbuktu. Men det er ikke lenge siden man fryktet at alt skulle gå tapt, da det nordlige Mali ble okkupert av radikale islamister i 2012.

Når Idriss Déby Itno vinner sitt femte «demokratiske» presidentvalg i Tsjad den 10. april, er det med god hjelp fra Norge, Frankrike og USA. EITI-godkjenning av et råttent oljeforvaltningssystem, militær støtte og gjeldsslette er blant bidragene.