Mosambik: Millionene som forsvant

Den forrige regjeringen hadde godkjent grunnlovsstridige lån til delprivate firmaer med statlig garanti. Lånene ble gitt gjennom den sveitsiske banken Crédit Suisse og den russiske banken VTB. Pengene ble lånt til innkjøp av båter som skulle brukes til tunfiskeksport. I tillegg til båtene som skulle fiske tunfisken ble det brukt betydelige beløp på en sikkerhetsflåte som skulle passe på tunfiskbåtene. Den aktuelle presidenten er tidligere president Armando Guebuza. Dagens sittende president Felipe Nyusi var forsvarsminister i Guebuzas regjeringstid.  

Det var imidlertid mange forhold ved disse lånene som burde fått varsellampene til å blinke hos de internasjonale investorene. Blant annet ble det budsjettert med en tre ganger høyere salgspris på tunfisken enn Seychellene fikk for sin tunfiskeksport. Den store andelen som ble brukt på sikkerhetstiltak sto heller ikke i forhold til de rene næringsinvesteringene. Det er blitt spekulert i om sikkerhetsstyrken som ble finansiert av disse lånene i stedet ble brukt som Guebuzas private sikkerhetsstyrke. Dette vites ikke, men tunfiskbåtene ligger til kai og ruster flere år etter at innkjøpene ble foretatt.

Da selskapene ikke lenger kunne betjene lånene falt forpliktelsene tilbake til myndighetene, ettersom disse hadde gitt statlige garantier for lånene. I en revisjon foretatt av det internasjonale revisjonsselskapet Kroll i 2017 kom det fram at rundt en fjerdedel av midlene ikke kan gjøres rede for.

Mosambik sliter med å betjene gjelda, og IMF vil ikke trå til med kriselån før mer detaljert informasjon om de tapte midlene kommer på bordet. Bistandsmidler er også frosset i påvente av den manglende dokumentasjonen. Med svekket økonomisk vekst, fallende valutaverdi og uteblivende offentlige inntekter begynner den mosambikiske gjeldskrisen å få store konsekvenser for landets befolkning. På et arrangement i regi av Chatham House i april uttalte president Nyusi at det snart ikke ville være midler til medisiner mot sykdommer som tuberkulose og hiv/aids – en av flere konsekvenser av reduserte offentlige budsjetter.

Det kan se ut til at president Nyusi og Crédit Suisse (CS) har begitt seg ut på et slags blame-game. Nyusi sier at Crédit Suisse er medskyldig i den mosambikiske gjeldskrisen fordi de pushet lån på et land som åpenbart ikke var i stand til å betjene gjelden. Styreleder Marcel Rohner i Crédit Suisse kaller på sin side Nyusis uttalelser for en «karikatur». Han sier også at CS er beredt til å hjelpe Mosambik med problemene de befinner seg i, men spesifiserer ikke på hvilken måte.  

Nyusi har rett i at CS må ta deler av skylden og må stilles til ansvar. Men det er også tilfelle at Mosambik ikke har gjort nok for å legge dokumentasjon på bordet om hvor de forsvunne midlene har tatt veien. Det spekuleres i om intern lojalitet kan være motivasjonen bak en tilsynelatende manglende vilje til å stille de rette myndighetspersonene til ansvar. Den mosambikiske statsadvokaten Beatriz Buchili sier at myndighetene ikke er i stand til å legge fram ytterligere dokumentasjon på de forsvunne pengene, fordi alle spor ender i skatteparadiser og andre staters jurisdiksjoner. Ifølge Buchili har Mosambik bedt om ytterligere informasjon fra sju andre land, men kun fått respons fra ett av disse.

Crédit Suisse på sin side gjør tilsynelatende kun begrensede forsøk på å rydde opp i låneskandalen spesifikt. De har imidlertid tatt initiativ til et nytt åpenhetsinitiativ for banksektoren generelt. Et slikt åpenhetsinitiativ skal innebære at banker frivillig må oppgi hvilke lån som er gitt og til hvem. Økt åpenhet rundt låneopptak er åpenbart et gode, dersom dette vil fungere godt i praksis, men dessverre kan initiativet også tolkes som en avledning fra det faktum at CS ikke tar tak i gamle synder.

CS er nødt til å ta ansvar for pengene som ble gitt til Mosambik med manglende due diligence (nødvendig aktsomhet), ikke kun love bot og bedring for framtidige lån. Nødvendig aktsomhet betyr i denne sammenhengen at Crédit Suisse er forpliktet til å gjøre de undersøkelser som skal til for å forsikre seg om at mottaker av lånet har alle nødvendige autorisasjoner til å ta opp lånet. CS må også forvisse seg om at betalingsplanen er realistisk. I dette tilfellet hadde ikke banken forvisset seg om noen av delene. Guebuzas regjering gikk utenom de lovpålagte parlamentariske godkjenningene lånene skulle hatt i henhold til den mosambikiske grunnloven.

Statens pensjonsfond utland (SPU) er den nest største investoren i Crédit Suisse med et eierskap på 5,06 prosent. Dette utgjorde i 2017 i underkant av 19 milliarder norske kroner, som var investert i den sveitsiske storbanken. Av de 9000 selskapene de har investert i, er Oljefondet så tungt inne i kun et tosifret antall selskaper. Fondet satser altså ekstra på Crédit Suisse, til tross for at CS har et rulleblad langt som et vondt år når det kommer til rufsete etiske avgjørelser. CS ble i 2016 klaget inn for SPUs etikkråd. Siden har det vært stille fra fondet. Da finansminister Siv Jensen i fjor ble utfordret av KrFs Kjell Ingolf Ropstad på Oljefondets innblanding i låneskandalen i Mosambik, avviste Jensen problemstillingen og fraskrev seg alt ansvar.  

Nå er det på tide at Stortingets finanskomité bretter opp ermene og starter på oppryddingen i Norges rolle i den mosambikiske gjeldskrisen. Vi kan ikke sitte på sidelinjen og tjene penger på denne typen uansvarlig og uetisk atferd. CS er klaget inn for fondets etikkråd. Det gjenstår å se om dagens regelverk gir tilstrekkelig ansvar for vår rolle i denne typen uetisk atferd. Dersom dagens system ikke strekker til overfor mosambiksaken, må man se på nye muligheter. Tar Norges Banks Investment Management og finanskomiteen utfordringen og rydder opp?