De første to tredelene av Chike Frankie Edoziens bok framstår dessverre som en eneste lang beskrivelse av et jetset-liv som virker fjernt fra det livet de fleste afrikanske homofile lever. Men boka tar seg opp i den siste delen, hvor forfatteren både blir mer personlig og setter det hele inn i en politisk sammenheng som både er spennende og øyeåpnende.
Men det blir kjedelig, rett og slett, å lese i bokas første del om stadige interkontinentale reiser mellom Europa, Afrika og USA. Det er heller ikke særlig givende å jobbe seg gjennom et språk pepret med forskjønnende adjektiver som er ment å understreke hvor vellykkete, verdensvante, rike og velutdannede menneskene han beskriver er.
OK, kanskje er det et poeng fordi folk i Vesten har lært seg å tenke at afrikanere flest er fattige, uten utdanning og uten fremtid. Edozien avkrefter slike myter ettertrykkelig. Det kan bare være sunt. Men det blir likevel litt uinteressant i lengden, til tross for at flere av personene i boka, inkludert forfatteren selv, har spennende historier om kampen for å komme seg opp og frem. Interessen drukner dessverre i et hav av overfladisk vellykkethet.
En deilig og vellykket båttur
Disse beretningene går på bekostning av det politiske innholdet tittelen antyder og som forfatteren bare så vidt kommer inn på. Et sted velger han for eksempel å fortelle om en deilig og vellykket båttur fremfor en politisk demonstrasjon. Joda, han sveiper innom det politiske i denne delen av boka også, men det er nokså selvfølgelige observasjoner, for eksempel at forfølgelsen av LHBTQI-befolkningen i mange afrikanske land er motivert av regjeringenes behov for å trekke oppmerksomheten bort fra hvor mislykket deres politikk er. Det har blitt hevdet av homofiles organisasjoner, som for eksempel SMUG i Uganda, i en årrekke.
Edozien skriver også om hvordan afrikanske land tappes for menneskelige ressurser med god utdannelse på grunn av forfølgelsen fra myndighetenes side. Det har han selvsagt helt rett i, men særlig nytt er det ikke. Det er først i den tredje delen av boka at han går litt videre på dette og presenterer et spennende paradoks, nemlig hvordan afrikanske land fortsetter å tappes for ressurser og overføre disse til sine tidligere kolonialister på grunn av forfølgelsen av LHBTQI-befolkningen.
Han presenterer et spennende paradoks, nemlig hvordan afrikanske land fortsetter å tappes for ressurser og overføre disse til sine tidligere kolonialister på grunn av forfølgelsen av LHBTQI-befolkningen
Edozien forteller stort og smått om homofile afrikanske og rike menns dagligliv, deres utfordringer med å finne og holde på en livsledsager i en verden hvor alle må skjule hvem de er og hvem de elsker. Det blir mye pludder. Felles for dem er at de aller fleste har nok økonomiske og akademiske muskler til å forlate undertrykkelsen og flytte til land som er mer vennlig innstilt overfor homofile. Problemet er at man aldri føler noen nærhet til disse menneskene. De blir aldri helt virkelige personer, bare sjablonger på vellykkethet.
Utfordringen med denne delen av boka er at Edozien det meste av tiden beveger seg i det samme sosiale sjiktet og har lite eller ingenting å si om dem som ikke har noen slike muligheter, altså homofile fra middelklassen eller homofile som lever under fattigere kår. Selv om afrikanerne selv – myndigheter og andre øvrighetspersoner – forsøker å fortie det, finnes det mange av dem.
I Edoziens bok er de imidlertid temmelig usynlige. Det er synd, for boka ville tjent på å få med seg noen kapitler om det organiserte, homopolitiske arbeidet som LHBTQI-organisasjonene gjør for å avskaffe kriminaliseringen som herjer kontinentet, redusere hivsmitten som er omtrent tre ganger så stor blant homofile menn som i den generelle befolkningen, og generelt bedre levekårene for disse gruppene.
Det gjøres et stort og imponerende arbeid på dette planet og ute blant folk flest. Folk risikerer både liv og helse, sosial utstøtelse og fengselsstraff for sin homopolitiske virksomhet. Edozien nevner det ikke med et ord.
Boka ville tjent på å få med seg noen kapitler om det organiserte, homopolitiske arbeidet som LHBTQI-organisasjonene gjør for å avskaffe kriminaliseringen som herjer kontinentet
Det plager meg, når boka ellers er full av bemerkninger om hvilke fasjonable restauranter og klubber homsene i Lagos og Accra møtes på, hvor fine hjem de har og hvor vellykket de er i forretnings- og yrkeslivet. All ære til dem, men det finnes også en annen virkelighet, som Edozien overser. Den politiske kampen forblir usynlig.
Tøffe lesbiske jenter
Etter å ha lest over halvparten av boka, gjorde dette at jeg vurderte å legge den til side. Jeg skulle imidlertid anmelde den, så jeg fortsatte, og etterhvert skjedde det noe. Boka får et mer personlig preg, menneskene blir nærere og mer levende og interessante.
Det begynner med kapittelet om lesbiske og deres levekår i Nigeria. Her møter vi tøffe og ressurssterke jenter, jenter med slagkraft som våger å utfordre mennenes hegemoni og trusler om såkalt «kurativ» voldtekt ved å be om å få en natt med mennenes kvinnelige kjærester og så love dem at kjærestene aldri kommer til å vende tilbake til dem. Det fortelles om hvordan lesbiske kvinner gifter seg, men fortsetter å ha jentekjærester på si (noe selvsagt også homsene gjør i stor utstrekning, altså gifter seg og har guttekjærester på si). Edozien forteller om hvordan enkelte kvinner betaler seg til sex med andre kvinner.
God og betagende er også historien han forteller fra sitt eget liv om et platonisk kjærlighetsforhold til en mann i Ghana
I denne delen av boken er det kommet mer driv over selve teksten, forfatteren formidler rent språklig at dette er viktig, og han setter det hele inn i en politisk sammenheng som både er spennende og øyeåpnende. Han forteller for eksempel om en kvinnelig politiker som gikk inn for å stramme inn lovverket og støttet den nye loven som forbød homofile ekteskap – helt unødvendig siden homoseksuelle handlinger allerede var forbudt – men som ikke maktet å se forbindelsen mellom den undertrykkelsen LHBTQI-befolkningen ble utsatt for og den undertrykkelsen hun selv ble gjenstand for fordi hun var kvinne. Hvor er da håpet for LHBTQI-befolkningen, spør Edozien.
God og betagende er også historien han forteller fra sitt eget liv om et platonisk kjærlighetsforhold til en mann i Ghana. Her tillater Edozien seg å bli mer følelsesmessig og personlig. Han involverer leseren i et forhold som vanskeliggjøres av kulturelle tabuer, religion og familiens forventninger.
Det siste kapitelet er rett og slett storartet lesning for en som jakter på fakta. Her tar Edozien med journalistisk presisjon for seg en del av omkostningene homohatet og diskrimineringen har for afrikanske land
Ikke noe av dette klarer å skille de to. De holder fast på hverandre gjennom flere år i et tett, men platonisk kjærlighetsforhold. Det er en vakker skildring. Vi kommer mer på innsiden av Afrika i denne beretningen, ikke på grunn av det negative, men fordi forfatteren makter å formidle noe av storheten i det motet og den medmenneskeligheten som ligger i det å holde på et slikt forhold til tross for omverdenens undertrykkende verdier.
Interessante er også Edoziens skildringer av religiøse lederes dobbeltmoral, i hvert fall de homofile ledernes. De gifter seg og har mannlige elskere på si og støtter antihomofile tendenser innenfor de ulike religiøse samfunnene. Her er Edozien både skarp og spissformulert og skriver med en påtrengende kraft.
Tankevekkende poenger
Igjen er dette spennende lesning med en rekke tankevekkende poenger. Imidlertid har jeg et lite problem med denne delen av boka: Han går ikke langt nok, sier ikke klart nok at i mange afrikanske land er homofobien importert fra vesten via høyreradikale evangelister som amerikanske Scott Riley. Sistnevnte har bidratt til å skape hat, et hat som mange sørafrikanske homofile, for eksempel, sier klart og tydelig kommer fra kirken og andre trossamfunn. Religiøse ledere har stor makt, og de har brukt denne makten til å spre lidelse og død. De burde ansvarliggjøres i langt høyere grad enn Edozien makter å gjøre.
Det siste kapitelet er rett og slett storartet lesning for en som jakter på fakta. Her tar Edozien med journalistisk presisjon for seg en del av omkostningene homohatet og diskrimineringen har for afrikanske land og drister seg dessuten til å spå om fremtiden. Det er ikke bare håpløshet han ser. Boken slutter altså på en optimistisk tone. Det er godt å lese.