Har fred kvinneansikter fra Afrika?

Hvordan kan man bygge fred?

–Afrika et sterkt ynglested for kvinnelige ledere som baner vei for fred. Kvinner driver sosial transformasjon, fred og bærekraftig utvikling, i likhet med Wangari Maathai og Ellen Johnson Sirleaf, forklarer fredsforkjemperen Euphrasie Kouassi Yao.

Vi har både møtt og skrevet om flere som jobber for fred i Fellesrådet for Afrika. Som fredsbevegelsen Crea–Paix, den oppstod i Elfenbenskysten i 2019, som er regionalt prosjekt ni år etter krisen som eskalerte til krig i 2010. Den gang utløst av en dyp politisk og militær krise, men den er fortsatt er tilstedeværende i det nasjonale minnet. Nå ønsker kvinner i landet å forhindre at det skjer igjen.

–Fred er en aktivitet og ikke passivitet, forklarer Euphrasie Kouassi Yao, mest kjent som pioneren bak likestillingspolitikken og som fredsbygger. Hun mener at det er umulig å bygge fred uten kvinners deltakelse.

Fellesrådet for Afrika inviterte henne til Oslo august 2025 så hun kunne fortelle om sitt arbeid under arrangementet Afrika Nå, hvor fredsforskere deltok og til foredrag i PRIO, med besøk både i Norad og UD.

Den samme Euphrasie Yao, ble desember 2025 utnevnt til Global Woman Ambassador for Peace av den Kvinnelige føderasjonen for verdensfred. Utnevnelser som skjer årlig ble gitt til Yao for fredsarbeid over tid og for Crea–Paix, som er kjent i mange land.

I mars 2026 fikk Yao Harambee prisen i Madrid for sitt arbeid for afrikanske kvinners rettigheter og likestilling. En gjev pris bare en kvinne fra Afrika får hvert år.

Prisen ble dekket bredt i store spanske medier, tv og radio.

Det er en naturlig kobling mellom kvinners innflytelse og fred, og dette har blitt Yaos spesialområde: hvordan kvinner utvikler og bruker forhandlings- og forsoningskapasitet lokalt og regionalt. Nå pågår det nettkurs i forhandlingsteknikk. Nylig spilte en kvinne i nettverket en avgjørende rolle i å avslutte en seks år gammel konflikt, i en region der lokale ledere hadde kommet til kort.

Crea–Paix som betyr Skap- Fred jobber kontinuerlig med flere nettbaserte seminarer med profesjonelle forelesere innen variert fagfelt, og debatter med internasjonale deltakere, spesielt fra andre afrikanske land. For ungdommer i Kongo har fredsbevegelsen stor betydning.

Man bør skille mellom "konflikt" og "krig" av flere grunner, og definisjonen fra forskningsmiljøer som Peace Research Institute Oslo (PRIO) er at krig er en konflikt med over 1 000 kamprelaterte dødsfall i løpet av ett kalenderår. Flere av konfliktene som pågår i Afrika i dag er preget av internasjonalisering. Der utenlandske aktører og leiesoldater støtter ulike sider. Svake stater med lite tilstedeværelse i perifere områder, utnyttes av væpnede grupper som opererer på tvers av landegrenser. Situasjonene har ført over 35 millioner mennesker på flukt.

Fattigdom, kombinert med svake stater, korrupsjon, undertrykking og brudd på menneskerettigheter, gir ekstremistgrupper muligheten til å tilby alternativer, eller rette sinne mot myndighetene. Manglende utdanningstilbud, høy arbeidsledighet og økonomisk håpløshet gjør enkeltpersoner sårbare for rekruttering til terrorgrupper, spesielt hvor økonomiske motiver ofte anses som viktigere enn ideologi, ifølge Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

Med dette bakteppet burde man lære mer om hvordan det jobbes for å hindre krig. Mange undrer hvorfor fredsforhandlinger av beslutningstakere ikke gir resultater?

Et eksempel er at FNs fredsbevarende styrker som skal bidra til å løse konflikter blir til dyre forsøk på brannslukking og skademinimering. I Sahel-beltet måtte de enormt kostbare internasjonale FN - styrkene avsluttes selv med 17 000 uniformerte bare i MINUSMA-styrken. Dette ble den dødeligste FN-operasjonen noensinne, der de fleste styrkene på frontlinjen var fra Vestafrikanske land.

Presidentene i den nyere Sahel Alliansen, Burkinas Ibrahim Traore og Malis Assimi Goita, er begge fra militæret, og samarbeidet med MINUSMA. De innså sammen med nabolandet Niger at den internasjonale styrken i Sahel bidro ikke til å bygge fred.

Kortversjonen er at MINUSMA bidro lite i å nedkjempe jihadist-grupper (JNIM) og Islamic State in the Greater Sahel (ISGS) og kostet en formue. Det ble omfattende tap av soldater, som ofte gikk månedsvis uten lønninger og var dårlig utstyrt ved fronten. MINUSMA la igjen lite, det tjente verken næringsliv eller lokalbefolkningen. Den satte strenge restriksjoner for transport og ferdsel for sin egen sikkerhet. Og beveget seg i hovedstaden tungt væpnet, som illustrerte egen redsel, selv i rolige strøk.

Mange tjener på kaos i det store Sahel. Der trafikkeres våpen, narkotika og mennesker over store geografiske områder som har olje, naturgass, fosfat, jernmalm, kobber uran og store mengder gull. Disse terrorgruppene får våpen fra eksterne aktører. På toppen av det hele utspilles kappløp mellom supermaktene.

Mange kjenner ikke til annet enn konflikt, og slik mister håp om varig fred. Sudan, Sahel-regionen, DR Kongo og Afrikas Horn er blitt til katastrofer med enorm menneskelig lidelse som dessverre får lite oppmerksomhet.

Det er kvinners fredsarbeid å forsone, megle og forhandle på lokalt nivå, og slik hindre at det bryter ut til noe verre. De samler hele landsbyer, lokale ledere, og representanter fra lokalbefolkning for å snakke sammen og finne løsninger. Slik kommer man til enighet og at uenighet ikke blir til væpnet konflikt.

I noen tilfeller kan lokale Ngo-er bidra til start- finansiering til at unge menn kommer i jobb, i næringsvirksomhet. Det forebygger både fattigdom og rekruttering av unge til væpnede grupper. De lykkes med dette regionalt i Elfenbenskysten.

Det er et nettverk med kvinner som har jobbet i mange år på grasrotnivå, derav ildsjelen Euphrasie Yao blir spesielt utligning for arbeidet. Begrepet "Global Woman Ambassador for Peace" henviser til fremtredende kvinner som arbeider for å fremme fred, sikkerhet og likestilling på internasjonalt nivå, ofte i regi av FN eller andre globale organisasjoner. Kvinnenes internasjonale føderasjon for verdensfred ble grunnlagt i Sør- Korea og drives fra New York.

Politikere flest har kanskje ikke tatt innover seg at uten fred blir det ingen utvikling, eller gode samfunn. Uten kvinner blir det heller ingen utvikling, og de trenger arbeidsro mens de bygger samfunn. De fleste menn vil nok det samme, men hvor er folkets stemmer i mediene?

Positive nyheter og kvinner får svært lite synlighet i de internasjonale mediene, dette bekreftes med tall i den Globale medieindeksen for Afrika. Vestlige medier minimerer konflikter som ikke berører vestlige interesser, og våpenindustrien har makt til å sette dagsorden for det offentlige ordskiftet. Dagsorden settes og etter prioriteringer i Washington DC, og pressen blir dens talerør.

Mediene kan gi fredsinitiativer mer spalteplass. De som går i spissen for fredsbevegelser globalt eksisterer i alle land, og burde være selvsagt under samfunn og politikk. Tragisk nok blir fredsarbeid latterliggjort som håpløst naivt, eller det politiseres eller reduseres til radikal aktivisme, selv om flertallet på kloden i dag ønsker seg fred.