I mars 2020, da Doreen Achiro (41) ble jaget på gaten av mannen sin etter en krangel, bestemte hun seg for å ta med seg de fire barna og forlate ham. Hun begynte å ta strøjobber i folks hager og selge frukt på et lokalt marked for å skaffe penger. Og da hun fant ut at naboen hennes solgte en tomt på ett mål i landsbyen Kinene nord i Uganda, slo hun til. Hun gikk med på å betale halve summen på forhånd og resten i avdrag innen ett år.
Achiro og de fire barna flyttet inn i sitt nye hjem, og hun begynte å dyrke. I mai tok hun opp et lån på 1,3 millioner ugandiske shilling (367 dollar) og brukte tomten sin som sikkerhet. Renten var på 20 prosent, og lånet skulle betales i ukentlige summer over ett år. Achiro klarte å unnslippe familiesituasjonen og stå på egne ben, men ett år senere sliter hun. Ugandas nedstengning på grunn av covid-19 gjorde det vanskelig for henne å selge varene sine. Hun skylder fortsatt mikrolångiveren 780 000 ugandiske shilling (220 dollar), til tross for at lånet skulle vært nedbetalt for fire måneder siden, og rentene fortsetter å løpe. Achiro klarte heller ikke å fullføre betalingen for tomten, og naboen hennes truer med å kaste henne ut.
– Han fortalte meg at jeg ikke klarte å betale i tide, og sa at han allerede hadde solgt den samme tomten til noen andre», sier hun. «Da jeg ba ham om å betale tilbake pengene mine, sa han ‘Jeg vet ikke hva du snakker om’. Jeg ble lurt til å kjøpe luft.
Achiro har ingen dokumenter som beviser eierskapet og kan knapt lese eller skrive. Hun har prøvd å rådføre seg hos ledere i landsbyen, men de sier at de ikke vil gripe inn fordi hun ikke har penger å tilby dem. «Jeg sliter med å brødfø familien min, og det jeg dyrket på tomten vil bli tatt», sier hun. «Alt vil være for ingenting.»
Achiros situasjon er langt fra unik. African Arguments har hørt fra flere mennesker på den ugandiske landsbygda som tok opp lån under pandemien men mistet eiendommen sin da de misligholdt gjelden.
Da Sharon Ayaa (37) mistet jobben hun hadde på en bensinstasjon under en statlig nedstengning i juli 2020, tok alenemoren til fire opp et lån på 3 millioner ugandiske shilling (845 dollar) og satte sin to mål store tomt som pant.
– Jeg brukte noen av pengene til å hamstre mat i huset vårt», sier hun. –Jeg brukte noen av dem til å betale sykehusregninger for moren min ... og jeg brukte noen til å starte en bedrift for å selge kaker.
Dette holdt henne gående en stund, men da hun ikke klarte å betale flere avdrag, tok långiveren beslag i eiendommen hennes.
– De kom hjem til meg veldig tidlig om morgenen og sa at ‘tiden min var ute’, sier Ayaa.
– Jeg var redd. Først ba jeg dem om å gi meg tid til å betale, men långiveren nektet å høre på meg. Jeg var redd, og ga etter.
Under pandemien har historier som Achiros og Ayaas blitt vanlige. Så vanlige at regjeringen i april 2020 midlertidig stoppet alle eiendomstransaksjoner og utkastelser for å hindre skruppelløse individer fra å dra nytte av situasjonen. Regjeringen ba også bankene om å lempe på innkrevingen av lån under nedstengningen, og Bank of Uganda innførte en ordning med avdragsreduksjon.
Imidlertid ignorerte mange mikrofinanslånere myndighetenes direktiv, ifølge Emmanuel Orach, ordfører i Nwoya-distriktet. Han har fortalt African Arguments at han vet om rundt tretti innbyggere i distriktet hans som sier at de ble lurt til å selge jorden sin, eller mistet den etter å ha misligholdt lån.
– Mange mennesker overlever på jordbruk, og når de mister jorden sin, blir situasjonen deres forverret», sier han. «Det vi har gjort så langt er å møte representanter fra de 15 låneinstitusjonene og bedt dem om å gi folk mer tid til å betale lånene sine på grunn av pandemien. Vi venter på å høre fra dem.
Uganda Microfinance Regulatory Authority (UMRA) innledet nylig en landsomfattende oppsøkende informasjonskampanje for å gi opplæring i finansiell kompetanse til folk som er spesielt utsatt for å bli utnyttet av långivere. UMRA sier også at de straffer låneinstitusjoner som har krevd ulovlig høye renter under pandemien.
– Vi har en klagebehandlingsmekanisme som samarbeider med ledere i lokalsamfunnene for å håndtere saker der folk har blitt tvunget til å betale penger i løpet av denne tiden», sier Edward Bindhe, kommunikasjonsansvarlig i UMRA. – Om vi finner ut at det er dekning for klagen, kan vi enten bøtelegge disse institusjonene eller tilbakekalle lisensen deres, avhengig av forbrytelsens karakter.
Noen långivere følger myndighetenes direktiv og prøver å støtte kundene sine gjennom denne vanskelige perioden. For eksempel sier Northern Uganda Women Development Fund at de har vært i møter med låntakere for å hjelpe dem med å lage en nedbetalingsplan i stedet for å innkreve gjelden.
«Vi har møter med låntakerne våre og ser på situasjonen til bedriften deres og gjør også en beregning av når de vil være i stand til å betale tilbake, uten å legge press på dem underveis», sier Nancy Anena, en lånerådgiver i fondet.
Enkelte andre långivere sier imidlertid at denne mer tålmodige tilnærmingen ikke er bærekraftig. Ettersom nedbetalingene har bremset opp under pandemien, har enkelte finansinstitusjoner fortalt til African Arguments at de sliter med å holde seg i virksomhet.
«Vi prøvde å være tålmodige under den første nedstengningen i fjor, men det er for mye for oss også», sier en pengeutlåner som vil være anonym. «Hvis vi venter, hva skal familiene våre spise?»
For folk som Achiro og Ayaa, som har et usikkert levebrød og har fått hjemmene sine revet bort under seg, er dette spørsmålet enda mer akutt.
«Jeg vet ikke hvordan jeg skal overleve», sier Achiro. «Bedriften min er nede og jeg er ikke sikker på når regjeringen vil oppheve nedstengningen.»
Denne artikkelen er en del av On Food Security & COVID19, en spesialserie i samarbeid med OXFAM.
