Afrika.no Meny

Sør-Sudans andre (og mer håpefulle) fredsprosess

Lokale samtaler som en del av den nasjonale dialogen i nordlige Bahr El Ghazal i 2017. FOTO: South Sudan National Dialogue.

I et land der folk ofte blir sett på som passive observatører til det som skjer, ga den nasjonale dialogen vanlige borgere kontroll over sin egen skjebne.

Helt siden borgerkrigen brøt ut i desember 2013, har Sør-Sudan vært låst i en endeløs fredsprosess. I løpet av denne tiden har landet vært vitne til et titalls betydningsfulle håndtrykk og flere antatte milepæler på veien mot å få slutt på en konflikt som har drept hundretusener, fordrevet 3,8 millioner mennesker og bidratt til at 8,3 millioner har behov for humanitær hjelp. Men til tross for – eller på grunn av – disse samtalene, ser det ut til at nasjonens dysfunksjonelle politikk bare har fått et enda sterkere feste.

Den første fredsavtalen, undertegnet i august 2015, varte i mindre enn ett år før regjeringen og Sudan People's Liberation Movement-in-Opposition (SPLM-IO) tok til våpen igjen. Den andre, signert i september 2018, har møtt motstand og forsinkelser helt fra start. Avtalen har æren for at kampene mellom underskriverne i stor grad har avtatt. Imidlertid fortsetter sporadiske sammenstøt med aktørene som ikke har underskrevet, mens volden – som delvis er drevet av politisk maktkamp – øker i flere regioner.

Sør-Sudans regionalt ledede fredsprosesser, som har satt de stridende partene i front og sentrum, har åpenbart vært mangelfulle. Men interessant nok har landet også eksperimentert med andre initiativer. En nylig avsluttet nasjonal dialog, som vektla synspunktene til vanlige borgere, åpner for en alternativ tilnærming.

Uansett hvor mangelfull prosessen kan ha vært, så fort det ble åpnet rom hvor folk kunne uttrykke sine synspunkter, deltok de med en åpenhet som overrasket selv den nasjonale dialogens representanter.


En rose sprunget ut av betong?

Ideen om en nasjonal dialog ble kunngjort i desember 2016, da situasjonen i Sør-Sudan var på sitt desidert verste. Tre år inn i krigen hadde kamphandlinger igjen tynget ned hele landet, og FN advarte om et mulig folkemord, og forestående hungersnød. Fredsavtalen fra 2015 lå stort sett brakk på dette tidspunktet, selv om den fortsatte å bli godkjent av naboregjeringer, den såkalte troikaen (USA, Storbritannia og Norge), EU, Den afrikanske union og FN. Det var i denne sammenheng at president Salva Kiir kunngjorde intensjonen om å starte en nasjonal dialog for å «redde landet fra oppløsning og innlede en ny æra med fred, stabilitet og velstand». Initiativet skulle ha tre etapper. Den første ville være rådføring med grasrota, den neste regionale konferanser, før dialogen skulle kulminere i en nasjonal konferanse. Prosessen ville bli overvåket av en politisk erfaren ledergruppe, et sekretariat, inkludert noen fra tenketanker og forskningsinstitusjoner, og en styringskomité på nesten hundre medlemmer. Presidenten skulle opprinnelig være dialogens «beskytter», men trakk seg tidlig tilbake.

Kanskje ikke så overraskende splittet kunngjøringen av den nasjonale dialogen opinionen. Tilhengerne så det som et sårt tiltrengt alternativ til en regional fredsprosess som syntes mest opptatt av å imøtekomme elitens interesser, og som virket ute av stand til å ta opp konfliktens grunnårsaker. De så håp i en lokalt utformet nedenfra-og-opp-tilnærming til fredsbygging, som ville sette synspunktene og ambisjonene til vanlige sørsudanere i sentrum. På den andre siden hevdet skeptikere at enhver meningsfull dialog ville være umulig før et minimum av sikkerhet og stabilitet var etablert. Noen gikk lengre og stemplet det som en «monolog», etter at sentrale opposisjonspartier nektet å delta i det de så som et bevisst forsøk fra regjeringen på å undergrave den allerede eksisterende fredsprosessen.

Et ubesvart krav om å bli hørt


Når alt kom til alt fanget ingen av disse holdningene essensen av det som fulgte. Uansett hvor mangelfull prosessen kan ha vært, så fort det ble åpnet rom hvor folk kunne uttrykke sine synspunkter, deltok de med en åpenhet som overrasket selv den nasjonale dialogens representanter. Mens den regionale meklingen konsentrerte seg om maktdeling og sikkerhetsordninger under overgangen, hadde deltakerne i den nasjonale dialogen mer velbegrunnede syn på konflikten. Grupper i vestre Bahr-el-Ghazal, for eksempel, reiste bekymring om administrative splittelser, sosial uro og drap på fredelige demonstranter kort tid etter uavhengigheten, som de mente var en fortsatt kilde til spenning i området. Deltakere i Øvre Nilen diskuterte hvordan tvister om land og opptegning av administrative grenser oppildnet til vold mellom padang dinka- og shilluk-samfunn. Dette var den typen spørsmål de bredere fredssamtalene verken hadde gitt plass til å undersøke eller lovet å ta opp.

I likhet med fredssamtalene møtte den nasjonale dialogen utfordringer med manglende finansiering, logistiske begrensninger og utbruddet av koronapandemien. Dialogen trakk ut i over tre år, og mange deltakere begynte å miste håpet om at synspunktene de delte noen gang ville se dagens lys. Det var først i november 2020 at den avsluttende etappen ble innledet da 518 delegater fra alle Sør-Sudans 80 fylker samlet seg i Juba for to uker med diskusjoner. Fra starten var det klart at den etterlengtede nasjonale konferansen ville bli politisk turbulent. Med henvisning til synspunktene som ble samlet inn fra grasrota, fremmet ledergruppen noen dristige resolusjoner som at landet burde vedta «et blandet føderalt system [som gir] fulle politiske, administrative og økonomiske makter til statene», og at land burde være «eid av lokalsamfunnene og ... administrert av ulike myndighetsnivåer i samsvar med loven».

Ledergruppens mest kontroversielle utspill var imidlertid å gi det regjerende partiet den direkte skylden for konflikten og oppfordre president Kiir og hans fem visepresidenter til å holde seg unna valget som er planlagt i desember 2022. De anbefalte at FN, AU og den regionale blokken Intergovernmental Authority on Development (IGAD) påtok seg ansvaret for gjennomføringen av valget. Denne holdningen skapte furore blant elitene i Juba. Flere medlemmer av styringskomiteen og sekretariatet avviste anbefalingen og sa at den ikke representerte synet til prosessen som helhet.

Fra passiv til aktiv

Ledelsen for den nasjonale dialogen har nå formelt overlevert deres følgebrev og rapporter til presidenten, som har forsikret om at resolusjonene vil bli implementert. Det er god grunn til å nære skepsis til at dette vil skje, eller at prosessen vil lykkes der hvor den regionale fredsprosessen ser ut til å mislykkes. Men uansett gir den nasjonale dialogen viktig lærdom om kraften i deltakende tilnærminger til fred i Sør-Sudan. I et land der folk så ofte blir fremstilt som passive observatører til intervensjoner utenfra – fra konflikter startet av eliter, via humanitær nødhjelp fra internasjonale organisasjoner, til fredsprosesser drevet av regionale maktmeglere – representerer ideen om å sette vanlige borgere i kontroll over sin egen skjebne et paradigmeskifte. Ettersom fredsprosessen ser ut til å vakle igjen og konflikten fortsetter i deler av landet, er mer innovative tilnærminger til fredsbygging som disse for lengst på sin plass.

Lokal rådføring som en del av den nasjonale dialogen i nordlige Bahr El Ghazal i 2017. Foto: South-Sudan National Dialogue.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.