Da protester brøt ut i Sudan i desember 2018, var internasjonale medier raske med å omtale dem som spontane opprør. Men da protestene ledet til Omar al-Bashir sin avgang i april 2019, ble det tydelig at protestene var en del av en organisert grasrotbevegelse, fundert i Sudans opposisjon. Og bevegelsen var ikke den eneste på kontinentet. Bare dager tidligere tvang demonstrasjoner i Algerie fram president Abdelaziz Boutefilikas avgang. Innen det samme tiåret har sosial mobilisering ført til maktovergang i Niger, Tunisia, Egypt, Libya, Senegal, Burkina Faso, Gambia, Etiopia, og DRC. Ifølge Armed Conflict Location & Event Data Project, har hyppigheten av i Afrikanske massemønstringer blitt mer enn syv-doblet i løpet av det siste tiåret. Nyere forskning viser dessuten at ikke-voldelige protester har lykkes bedre med å oppnå sine mål her, enn noe annet sted i verden.
Men fortellingen om demonstrantene er ikke bare rosenrød. Protestbevegelser er ofte et resultat av misnøye med mangelfull styring, og fører ikke alltid til endring eller mer demokrati. Likevel står den ekstraordinære fremveksten og resultatene av massemobilisering i Afrika i kontrast til den dalende effektiviteten til bevegelser i Vesten.
Hvordan forklarer man den afrikanske suksessraten? Hva kan andre bevegelser i verden lære av dem? Vi trekker frem tre viktige lærdommer.
Skap inkluderende bevegelser
Et viktig prinsipp når det kommer til sosial bevegelsesteori, er at man må inkludere brede lag av befolkningen og kultivere støtte på tvers av klasse, etnisitet, regionale - og religiøse forskjeller. Likevel innsnevrer mange protestbevegelser sitt grunnlag for støtte fordi de kommuniserer forbi motstridende sider, og portretterer meningsmotstandere som truende ”fiender”. Heller enn å strebe etter ideologisk samstemthet, eller skape oss og dem dikotomier, har demokratibevegelser i Afrika bygget koalisjoner på tvers av ulike grupper. Et eksempel er Sudanese Professionals Association, som samlet folk fra helsevesen, utdanning og juridisk sektor under en bred, ikke-ideologisk fane.
I Zimbabwe mobiliserte pastor Evan Mawarire fagfolk, unge mennesker, lavinntektsarbeidere og veteraner som kjempet side om side med Robert Mugabe under uavhengighetskampene på 1970-tallet. I Nigeria, et land med dype regionale og religiøse skillelinjer kommuniserte #EndSARS-bevegelsen både til kristne i sør, og muslimer i nord. Gjennom å appellere til mennesker på tross av menings- og trosforskjeller, har bevegelsene lykkes i å oppnådd innrømmelser fra eliter, at ansatte i sikkerhetstjenesten har trukket seg, og få internasjonal støtte.
Mens store, men flyktige, demonstrasjoner viser seg egnet til å velte autokrater, krever det å opprettholde demokrati over lengre tid at protestene varig forankret i sivilsamfunnet. Protester som har blitt til som et resultat av engasjement i sosiale medier er muligens enklere både å lansere og få til å vokse, men mangler tilknytningen til tradisjonelle sivilsamfunnsorganisasjoner, som kirker, fagforeninger, studentforeninger og NGO-er, er det sjelden slik at demonstrantene lykkes i å beholde overtaket overtaket mot regjeringer og deres tvangsmetoder.
Engasjementet i de mest suksessrike bevegelsene skyldes delvis taktisk bruk av sosiale medier, men også sivilsamfunnenes lange erfaring med protester. #EndSARS-demonstrasjonene i Nigeria er den nyeste eksempelet på noe som startet som en bevegelse for ti år siden, og har vokst seg stor ved hjelp av organisasjoner som samler inn penger, koordinerer kommunikasjon, og tilbyr juridisk hjelp til demonstranter. I Sør Afrika ble de vellykkede #ZumaMustFall demonstrasjonene i 2017 delvis organisert gjennom fagforeninger, opposisjonspartier, trossamfunn, og andre sivilsamfunnsorganisasjoner.
I andre tilfeller har nyetablerte organisasjoner lært underveis. Burkina Fasos Balai Citoyen var så vidt et år gammel i 2014 da initiativtakerne nærmest ble tvunget inn i søkelyset som talspersoner mot daværende president Blaise Compaorés forsøk på en tredje periode. Etter Compaorés avgang opprettholdt gruppen presset på regjeringen gjennom å koordinere med mer dypt forankrede samfunnsgrupper og etablere et nettverk med aktivistorganisasjoner andre steder i regionen.
I boken Unarmed Insurrections skriver sosiolog Kurt Shrok at vellykkede protestbevegelser har en tendens til å utfordre staten gjennom å aksjonere både gjennom institusjonelle og ikke-institusjonelle kanaler. Bevegelser som kun opererer gjennom juridiske institusjonelle mekanismer, som valg, er lettere å overse. Bevegelser som fokuserer på mobilisering på grasrotnivå- som occupy-bevegelsen eller gule vester protestene har vanskeligheter med å opprettholde presset på lang sikt, og vinne over eliter. I Afrika har mange reformatorer bevisst dyrket sine forhold med politiske partier, karrierebyråkrater, økonomiske eliter, og sikkerhetstjenester. Dette har tillatt dem å institusjonalisere suksessen de har oppnådd.
I Senegal har Y’en a Marre vært påpasselig med å forbli apolitisk, samtidig som han tar i bruk hip-hop for å engasjere senegalesisk ungdom og organisere møter mellom lokale ledere og lokalbefolkningen for å holde lederne ansvarlige. I Sudan har medlemmer i Forces of Freedom og Change alliance gått inn for å appellere til landets militærets ansvar for å beskytte sivile. I Malawi bygget sivilsamfunnsgrupper på den offentlige misnøyen med det omstridte valget i 2019, og utviklet en koordinert kampanje for legge press på landets forfatningsdomstol som til slutt innledet en opposisjonsseier. Ved å jobbe gjennom- ikke mot- politiske, sikkerhets- og valgmessige strukturer, har disse bevegelsene banet vei for varig institusjonell endring.
Gule vester-demonstrasjonene i Frankrike, Womens March i USA, og anti-Brexit demonstrasjoner i Storbrittania er alle bevis på at «de globale gatene» blir mer og mer rastløs. Men uten inkluderende organiseringer for å kanalisere misnøye og vilje til politisk endring, er sjansen stor for at bevegelsene er forbigående. Suksessen til protestbevegelser i Afrika, som i stor grad er bygget på inkludering, dype røtter i det sivile samfunnet og strategier for å jobbe gjennom institusjonelle mekanismer er en god oppskrift for andre å følge.
Artikkelen ble først publisert på African Arguments.
