Da Verdens Matvareprogram ble tildelt Nobels fredspris i oktober, ble mediefokuset igjen rettet mot det viktige arbeidet som gjøres på daglig basis for å bekjempe sult og forbedre matsikkerhet i utsatte områder. I den anledning inviterte Fellesrådet for Afrika til en digital samtale med sentrale personer som jobber i og med Vest-Afrika, for samme mål som fredsprisvinneren.
Er det én ting vi begynner å bli rimelig enige om på verdensbasis, så er det at klimaendringene påvirker oss allerede. Vi vet at tiltak må trappes opp. Mye. For noen handler tiltakene om å forhandle frem politisk enighet om veien mot målet. For deg og meg handler det om å ta hverdagslige valg som spiller på lag med klima- og miljø, og til å påvirke et system som ofte gjør dette lagspillet utfordrende. Så har vi de ekte hverdagsheltene. De som allerede er i full gang med å tilpasse seg klimaendringene i jordbruket for at alle skal ha mat på bordet. De som jobber i kulissene for å fremme rettighetene for dem som jobber i jordbruket. Alle de som jobber for å holde hjulene til verdens matsikkerhet i gang, til tross for motbakker. Urettferdige motbakker fremprovosert av dem som har bidratt mest til klimaendringene. Til tross for klimaurettferdens harde hånd, jobber hverdagsheltene hardt.
Matsikkerhet på spill i Vest-Afrika
Flere millioner mennesker på det afrikanske kontinent har allerede mistet livsgrunnlaget sitt som følge av ekstremvær, tørke, oversvømmelser og generelt uforutsette og uforutsigbare værmønstre.
– Noen mennesker blir ukomfortable når vi snakker om effektene av klimaendringer. Men vi må vise dem realiteten. Effektene er her allerede, sier Abderhamane Djire. Han jobber som Deputy Chief of Party for NCBA CLUSA, Feed the Future Seegal Kawolor project og var deltaker i panelsamtalen da Fellesrådet for Afrika arrangerte en samtale om klimaendringenes effekt på matsikkerhet i Vest-Afrika. Vest-Afrika er en av flere regioner som er sårbare for effektene vi ser av klimaendringene. Det gjør oppgavene til hverdagsheltene bak matsikkerheten, bøndene, utfordrende.
Josephine George Francis, visepresident for Vest-Afrikas bondeorganisasjon og president for Farmers Union Network of Liberia, forteller om en hverdag hvor matsikkerheten for landet er en kontinuerlig kamp. Underernæring og feilernæring tar stor plass i denne kampen, side om side med økonomisk ustabilitet og usikkerhet for husholdningene som kjemper denne kampen. Josephine forteller hvordan tørke, flom, ekstreme variasjoner i temperatur og endringer i sesongmønstre utgjør en stadig økende risiko for hverdagen som bonde, og dermed også for matsikkerheten.
– Holder vi stø kurs på utslippsfronten og mangel på tiltak og politisk vilje, så vil 2030 Agendaen for bærekraftsmålene fortsette å være en uoppnåelig drøm, sier Francis.
Hverdagsbeskrivelsene fra de andre representantene reflekterer de samme utfordringene i regionen: fra Senegal til Niger, Mali, Nigeria og Burkina Faso. Mønsteret av klimaendringens påvirkninger på jordbruket og matsikkerheten er dessverre skremmende likt.
Ifølge ILO er fortsatt 152 millioner barn utsatt for barnearbeid, med henholdsvis store mørketall. Her må det legges til grunn en bredere forståelse enn at ansvaret for disse tallene ligger hos den enkelte husholdning. Skal man få til et skifte, må det være et strukturelt skifte.
En sideeffekt som kan drukne i informasjonen om hverdagsheltenes møte med klimaendringer, er den generelle stabiliteten en husholdning trenger. Denne stabiliteten svekkes av et liv i et jordbruk som stadig må stå opp mot effektene av klimaendringene. Mangel på sikkerhet i matproduksjon fører til usikkerhet i fremtidsutsikter, deriblant økonomisk inntekt. I menneskers forsøk på å tilpasse seg situasjoner fører dette til desperasjon og drastiske tiltak for å sikre både mat på bordet og mynter i lomma.
Tewodros Aragie Kebede, seniorforsker ved Fafo Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning forteller om en sideeffekt av klimaendringer, “Child mobility”. Studier fra Senegal viser hvordan husholdninger i tørkeutsatte områder ofte sende barna sine bort.
– Vi investerer ikke nok i barna våre. Det er altfor mange barn som tas ut av skolen. Staten må skape sikkerhetsnett som både øker resiliens mot klimaendringer i jordbruket og som kan fungere som sosiale sikkerhetsnett for familiene og barna, sier Kebede.
Uvissheten om hvorvidt man kan tilby tilstrekkelig mat på bordet og utryggheten for husholdningens fremtid spiller en stor rolle for avgjørelsen til disse familiene om hvor mange som kan bo under ett tak. Her ser man hvordan konsekvensene av klimaendringer har en direkte effekt på de stabile rammene en familie trenger for å kunne oppdra et barn i trygghet. Dette utgjør en stor risiko for barna som får innskrenket sine rettigheter og valgmuligheter i livet ved å sendes bort for arbeid, fremfor å gå på skolen for å lære og utvikle seg.
Ifølge ILO er fortsatt 152 millioner barn utsatt for barnearbeid, med henholdsvis store mørketall. Her må det legges til grunn en bredere forståelse enn at ansvaret for disse tallene ligger hos den enkelte husholdning. Skal man få til et skifte, må det være et strukturelt skifte. Et skifte som muliggjør et liv i jordbruket som ikke preges av etisk umulige valg på hvorvidt man har økonomisk stabilitet og matproduksjon nok til å fø sine barn, eller til å velge hvorvidt barna skal få gå på skolen eller tjene til livets opphold.
Slike tilfeller er ikke særegne for Senegal. Josephine Francis bekrefter at dette også er tilfellet i Liberia, men også over store deler av Vest-Afrika.
- Bøndenes møte med klimaendringene har hatt en sideeffekt hvor de unge voksne ønsker seg bort fra et liv i jordbruket, en av landets viktigste arbeidsoppgaver og inntektskilde, sier hun.
De unge ser hvor hardt livet som bonde er i Liberia, hvor en tittel som hverdagshelt ikke holder i møte med klimaendringenes harde tak. Flere forskere og forskningsinstitusjoner, samt FNs klimapanel har forsøkt å estimere hvilken effekt klimaendringer vil ha på migrasjon ved ulike gradsscenarioer. Verdensbanken har anslått at 140 millioner mennesker kan bli drevet på flukt frem mot 2050, dersom konstruktive klimatiltak ikke iverksettes. Fortellingene fra Fellesrådets panelsamtale om husholdninger som sender barna sine bort vitner om at migrasjon innad i land allerede er i gang, men også at det finnes gråsoner for hva denne statistikken favner. Er det å sende barnet sitt bort for arbeid kun noe som havner i kategorien “barnearbeid” - eller regnes det faktisk som en push-faktor for migrasjon som følge av klimaendringenes harde tak? Spørsmålet er hvorvidt statistikken i dag evner å vise de faktiske tallene for hva som regnes som migrasjon og flukt med klimaendringenes effekt som push-faktor.
Hvordan jobbe i motbakke?
Til tross for tøffe tider i møte med klimaendringene i Vest-Afrika, sitter ikke hverdagsheltene på sidelinja og venter på de strukturelle endringene. I panelsamtalen fortelles det om en rekke tiltak som er iverksatt i møte med de utfordringene som er beskrevet, flere av dem som kan ha indirekte påvirkning på valget om å sende barna sine bort.
Josephine forteller om den viktige rollen i å organisere seg og jobbe med utfordringene gjennom West-African Farmers organization og Farmers Union Network of Liberia. Hun nevner at noe av det viktigste arbeidet er å styrke involvering og deltakelse i jordbruket blant kvinner og unge voksne.
– Vår rolle er å vise dem at jordbruk er «the business», sier Francis.
Gjennom disse nettverkene jobber de med å engasjere, dele kunnskap og erfaringer, samt skape et økt fokus på viktigheten av matproduksjon. Blant kunnskapen som deles er fokuset på å skape økt variasjon i avlinger. Dette nevnes også av Djire som et av de viktigste tiltakene i arbeidet med å styrke matproduksjonen i Senegal. Han understreker at dette både er viktig for å skape ernæringsmessig riktig mat, men også for å øke matproduksjonen. De jobber slik at matproduksjonen kan foregå i lokalsamfunnene i alle ledd: fra kjøp og salg av frø, til tilgang til verktøy og materialer, gjødsel og næring til jorda. På denne måten skapes det arbeidsplasser i lokalsamfunnene, som igjen kan bidra til at folk velger å bli, fremfor å dra.
Det er mye som gjøres i kulissene for å gjenskape et liv i jordbruket som attraktivt. Likevel er alle paneldeltakerne enige om en ting, strukturene må endres, politikken og økonomien må inn på banen.
Veien fremover
Migrasjon fra rurale områder til de urbane byene som en flukt fra de harde kårene som bonde i møte med klimaendringene kan tegne seg som en utfordring. Samtidig kan det gjerne anses som et symptom på et større strukturelt problem: mangel på anerkjennelse og tiltak for dem som står for matproduksjonen i landet. Representantene vi hører fra i panelsamtalen er enige om flere ting, men kanskje særlig ett punkt. Vi må løfte hodet og se på systemiske tiltak på samfunnsnivå som vil gagne både dagens hverdagshelter, de unge som forhåpentligvis skal ta over stafettpinnen, men også arbeidsplasser i jordbruket og øke matproduksjonen nasjonalt.
– Matproduksjon er hovednæringen vår i hele Vest-Afrika. Likevel er det kun en ørliten andel av økonomien som går i potten til matproduksjon. Hvorfor fokuseres dette så lite på, når utfordringene er så store, spør Francis.
I 2003 signerte en rekke afrikanske land “The Maputo Decleration”. Ifølge denne erklæringen forpliktet landene seg til å bruke 10 prosent av nasjonalbudsjettet på jordbruket. Josephine nevner Liberia er langt unna å oppnå denne prosenten, og estimerer at av landet nasjonalbudsjett går kun 0,1prosent til jordbruket. I tillegg til ulike tiltak som er i spill i et forsøk på å takle klimaendringenes påvirkning på matproduksjon, er det tydelige punkter som understrekes som nødvendigheter i veien videre: Politisk vilje- og prioritering, samt økonomisk investering.
Nøkkelen ligger i å se de store linjene ved å etablere en grunnmur av sosiale system som støtter opp om matproduksjon og dermed matsikkerhet. Statens rolle bør ligge i å skape en resiliens mot effektene av klimaendringene som muliggjør et bedre liv for småskalabønder. Det finnes store verdier av små intervensjoner som kan øke matproduksjonen for bønder – som igjen vil påvirke hele befolkningen.
Jordbruk og matsikkerhet må høyere opp på agendaen. Det må få en prioritert merkelapp på et høyere nivå for å gi tilbake til hverdagsheltenes uunnværlige innsats for et større gode: matsikkerheten.
