Den siste tiden har det vært en del forslag, diskusjoner og debatter, også på høyt nivå, om å utvikle den teknologiske kapasiteten til landbrukssektoren i Afrika for å bekjempe matusikkerheten på kontinentet. Ordskiftet har vært et spektakulært utstillingsvindu for store tall – noen av dem deprimerende, andre ganske betryggende, i hvert fall ved første øyekast.
Å analysere Afrikas matusikkerhet og forestille seg løsninger innbyr til bruk av data, og det er umulig å ikke trekke inn de store tallene. For eksempel viser en rapport utført av Food and Agriculture Organization at 282 millioner mennesker i Afrika sultet i 2020. Og i april 2021 slo Det internasjonale Røde Kors alarm om at minst 100 millioner mennesker sto overfor katastrofale sultnivåer på kontinentet. Disse tallene bidrar til å føre en sterk sak for umiddelbar intervensjon. At et kontinent som har 60 prosent av verdens dyrkbare land, importerte 85 prosent av maten sin mellom 2016 og 2018, til en verdi av 35 milliarder dollar, viser sektorens lave kapasitet. Matimporten anslås dessuten å nå en enda mer skremmende prislapp på 110 milliarder dollar i året innen 2025.
Og så finnes det et annet sett med data, som fanger opp bølgen av enorme investeringer på ulike nivåer i sektorens verdikjede, hovedsakelig fra giverorganisasjoner og privat sektor. En betydelig del av investeringene har gått til å forbedre effektiviteten ved å utnytte teknologi og bruke produksjonsmidler av høy kvalitet. Oppstartsselskaper innen landbruksteknologi samlet alene inn 60 millioner dollar i 2020, ifølge Disrupt, et nettsted som publiserer data om oppstartsfinansiering.
Teknologi har med rette blitt hyllet for å forbedre produktiviteten og øke bøndenes tilgang til markeder for produktene deres. Men selv om teknologi har en betydelig rolle å spille for at kontinentet skal oppnå matsikkerhet, og derfor bør omfavnes, må man samtidig ta hensyn til Afrikas særegne sosioøkonomiske og kulturelle kontekst og realiteter. Teknologi og andre strategier som forskning og finansiering må brukes på måter som fremmer reell og varig forandring, uten å ekskludere småbønder eller opprettholde ulikheten i matsystemene.
Et deltakende matsystem, ikke bare et velfungerende et
En av realitetene er at mens kontinentet urbaniseres raskt, bor mange mennesker – omtrent halvparten av befolkningen – i landsbyer, og legger dermed press på land. Tilgangen til land er fortsatt begrenset, til tross for kontinentets mye påpekte overflod av dyrkbar jord. Småbrukere arbeider på bittesmå jordlapper, mens elitene og multinasjonale selskaper kontrollerer enorme landområder hvor de kan drive høyteknologisk og svært mekanisert landbruk. Patriarkalske og urettferdige kulturelle praksiser har ytterligere forverret de elendige kårene for kvinner, som produserer 70 prosent av Afrikas mat, og ungdom i denne skjeve ordningen.
Politikken som føres i sektoren må derfor ikke frata de sårbare gruppene ytterligere rettigheter. Staten må beskytte kvinners rett til land og eiendom, og vi må doble innsatsen for å forene menn og kvinner så vi sammen kan konfrontere patriarkatet.
Forskning og finansiering bør prioritere småbønders behov, spesielt nå som mange sliter med å komme seg etter de ødeleggende konsekvensene av koronapandemien. Nå er tiden for at statlige forskningsinstitusjoner går foran innen forskning og innovasjon, og utvikler enkle og hensiktsmessige løsninger som inkorporerer kunnskap fra urbefolkningen og erfaringer fra småbønder. Dette er en for viktig rolle til at den kan være underlagt privat sektor og markedskrefter.
Hvis kontinentets matsikkerhet bare gikk ut på å produsere nok volumer, uten hensyn til hvem som deltar i produksjonen, ville bare en håndfull store investorer klare oppgaven. Men det er mer komplekst enn som så – reell sikkerhet og bærekraft kommer med et mer åpent og deltakende matsystem, hvor både små- og storskalabøndene har lik mulighet til å blomstre.
Økt produksjon bør ikke være eneste prioritet
Et annet faktum er at røttene til Afrikas matusikkerhet handler om mer enn utilstrekkelig produksjon. Det bor millioner av mennesker i land eller områder med nok forsyninger, men de legger seg likevel sultne på grunn av lav kjøpekraft og begrensninger i matmarkedssystemene. Samtidig som stigninger og fall i matvareprisene i landlige og urbane områder i stor grad påvirkes av ytelsen på gårdene, mangler mennesker som lever i fattigdom hele tiden nok å spise, spesielt i byene, hvor levekostnadene er mye høyere. Så selv om afrikanske regjeringer desperat leter etter ressurser for å gjenopplive økonomiene sine, som har båret støyten av koronapandemien, må de prioritere sosiale sikkerhetsnett for de mest sårbare og iverksette en bred og spesifikk budsjettpolitikk som reduserer fattigdom og ulikhet.
I landsbyene sliter småbønder med å produsere mer enn de selv spiser, slik at de kan selge overskuddet og kjøpe andre matvarer for å variere sine næringskilder. Skjebnen deres kan ikke overlates i hendene på noen få eliter og multinasjonale selskaper som drar nytte av sine store investeringer i teknologi og stordriftsfordeler, og ofte kontrollerer prisene. For de som bor langs grensene, bør støtten også innebære å gjøre det enkelt å selge varer på markeder i nabolandene. Ett tiltak er å framskynde opphevingen av alle barrierer som står i veien for full implementering av Afrikas kontinentale frihandelsområde (AfCTA).
Det er avgjørende å konfrontere ulikhetene som opprettholdes i landbrukets verdikjeder, siden disse lett smitter over på andre sektorer med sterke koblinger til matsystemene, som helse og handel.
Arbeidet for et rettferdig og sikkert matsystem må starte nå
Hvorvidt Afrika vil nå målet om å eliminere sult og matusikkerhet i løpet av de neste fire tiårene, slik det er lagt opp til i Agenda 2063, avhenger av dagens handling eller mangel på handling. Og det hjelper at ideene allerede er der ute. For eksempel viser medlemslandene i Den afrikanske union, som vedtok Malabo-erklæringen i 2014, at Afrika kjenner til de konkrete tiltakene som trengs for å løse problemet med matusikkerhet. Men en annen trist afrikansk realitet – som går utover mer enn matsikkerheten – er ledernes gjennomgripende handlingslammelse overfor slike forpliktelser. Den andre biennale gjennomgangen av Comprehensive Africa Agriculture Development Program (CAADP), som vurderer framdriften til forpliktelsene i Malabo-erklæringen og ble publisert i februar 2020, viste at bare fire av 49 land var på vei til å nå de fastsatte målene innen 2025. Det er usannsynlig at statistikken vil se bedre ut i neste evaluering, som kommer i mars, på grunn av pandemiens effekt på økonomien.
Fora som forsøker å få fart i arbeidet for matsikkerhet, må gjøre mer enn å komme opp med nye eller store ideer. De må be ledere om å prioritere investeringer i landbruk selv i disse magre tider, og understreke at regjeringsledelse er sentralt for å utvikle sektoren og, framfor alt, for å se matsystemene våre ut fra et rettferdighetsperspektiv.
Direkte investeringer i matsystemene må også ledsages av aktive tiltak for å konfrontere konflikt og klimaendringer, som sammen med koronapandemien utgjør de to andre store truslene mot matsikkerhet.
Denen a
