Det er viktig å ha patenter for å oppfordre til investeringer i vaksiner, men det må klargjøres hvor grensene skal gå. Selv om en bør være i stand til å hente tilbake det en har investert, og til en viss grad tjene på det, bør det diskuteres hvor lenge akkurat disse patentene bør vare, sier postdoktor Peter Hangoma ved Chr. Michelsens Institutt, som forsker på helse og utvikling.
Hangoma var blant deltakerne under den nyeste utgaven av seminarrekken Afrika Nå like før påske. Temaet var vaksinetilgang for afrikanske land under pandemien, og hvem som har ansvar for en rettferdig fordeling. Han fikk støtte av Messeret Shibeshi i Verdens helseorganisasjon (WHO) under panelsamtalen.
- Når patentholderne har gjort sin nødvendige fortjeneste, bør noen av patentene frigis slik at det blir lettere for de enkelte landene å produsere, pakke og distribuere vaksinene lokalt. Et sterkere innslag av medgjørlighet, i tillegg til profitthensynet, ville økt både kapasiteten og kunnskapsdelingen i pandemibekjempelsen, sa Shibeshi.
Foreløpig har fem afrikanske land muligheter til å produsere vaksiner, nemlig Sør-Afrika, Senegal, Marokko, Tunis og Egypt.
Et patent er en enerett til å benytte en oppfinnelse, og bruksrett til andre kan selges gjennom lisenser. Samtidig med den pågående vaksineringen mot koronaviruset, har det også pågått en debatt om hvilken rolle patenter skal spille i utviklingen og produksjonen av de høyt etterspurte legemidlene. WHO-sjef Tedros Adhanom Ghebreyesus har tidligere tatt til orde for at lavinntektsland bør få produsere og selge kopier av vaksiner som kommer fra større aktører.
WHO er en av partene i Covax-samarbeidet. Her jobbes det spesielt for å sikre vaksine til 20 prosent av landenes befolkning på kort sikt, fordelt på frontlinjen i helsetjenesten (3 prosent) og de mest sårbare voksne (17 prosent). For å sikre flokkimmunitet, anslås det at omlag 60 prosent av en befolkning må være vaksinert.
På det afrikanske kontinent kan målet om 60 prosent tidligst nås i slutten av neste år eller i midten av 2023, ifølge WHOs prognoser. I slutten av mars hadde 27 millioner doser, fordelt på 43 land, nådd Afrika.
Store innhogg i helsebudsjettene
Foreløpig har fem afrikanske land muligheter til å produsere vaksiner, nemlig Sør-Afrika, Senegal, Marokko, Tunis og Egypt. Mye tyder på at sørafrikanske Genlab vil stå for den første egenproduserte vaksinen på kontinentet senere i år.
Peter Hangoma pekte på at slagsiden for afrikanske land kan være enorm i kampen for vaksiner til ordinær markedspris. Zimbabwe har eksempelvis satt av 100 millioner dollar til vaksineinnkjøp, og flere land har utsatt hjerteoperasjoner og andre viktige tjenester i sitt helsetilbud for å bekjempe pandemien.
- Mange land er i en presset økonomisk situasjon. Å ta opp lån for å skaffe vaksiner legger også en tung bør på en allerede stor gjeldsbyrde, sier Hangoma, som mener afrikanske land har begrenset forhandlingsmakt når den største forskningsinnsatsen er gjort av andre.
Postdoktoren svarte også på spørsmål fra en innskriver som lurte på hvorfor afrikanske land skulle få gunstige vaksineavtaler når mange prioriterer militæret istedenfor helsevesenet i krisetider.
- Alle ønsker å forsvare seg selv, men dette handler om balanse. De aller fleste land på kontinentet har ikke høyere militærutgifter målt i BNP enn landene som står i fronten av vaksinearbeidet, mener Hangoma.
Frykter ikke Kina
I en tid der alle tjenester er velkomne, har også det såkalte «vaksinediplomatiet» fått oppmerksomhet. Kina er blant stormaktene som har gitt gratis vaksiner til lav- og middelinntektsland, deriblant til 13 stater i Afrika.
Kineserne er allerede tungt involvert i en rekke infrastruktur-prosjekter på kontinentet, og det spekuleres i hvorvidt en raushet i vaksinedonasjonen er et rent taktisk grep for å sikre seg gode avtaler i fremtiden. Forskere har samtidig advart mot å dyrke narrativet om vaksinediplomati i den pågående pandemien.
Salome Maswime, professor i global kirurgi ved Univesity of Cape Town og leder av South African Clinician Scientists Society, er blant dem som ikke frykter uheldige bivirkninger av en hjelpende hånd fra Asia.
- Selv om dette gir tilgang til markeder, er det ikke «business as usual», og heller ikke rett tidspunkt for slike bekymringer. Nå handler det om å redde liv. Da er det viktig å ta alle midler i bruk, sa hun under seminaret.
