Kina – ein ny bistandsstormakt i Afrika?

Det kinesiske bistandsbudsjettet er rekordstort og var i perioden 2013 til 2018 heile 270,2 milliardar RMB, eller i snitt 59 milliardar norske kroner i året. Mye av denne bistanden, slik som dei kinesiske låna, kvalifiserer ikkje som bistand utifrå målestokken til bistandskomiteen i OECD – den globale normsettaren på dette området. Samtidig er det også store overføringar utanom det kinesiske bistandsbudsjettet som kan reknast som bistand. Det er uansett slik at omfanget plasserer Kina blant verdens store bistandsgivarar – rettnok langt bak USA, Japan og Storbritannia, men truleg godt framfor Norge.

Kina og det nye bistandsorganet CIDCA gir få detaljar om mottakarar og konkrete prosjekt. Men på eit overordna plan gir tala noen viktige trekk. Snautt halvparten av all kinesisk bistand (44,6 prosent) dei siste seks åra har gått til det afrikanske kontinentet mens rundt 36 prosent går til Asia. Den fordelinga har vore stabil gjennom heile veksten i kinesisk bistand det siste 10-15 åra. Sidan 2013 har halvparten av bistanden (48 prosent mot 56 prosent i perioden 2011 til 2013) gått til å subsidiere rentene på lån og kreditt frå den kinesiske Eksport-Import banken. I Afrika har dette i det vesentlege gått til å støtte utbygging av fysisk infrastruktur som vegar, jernbaner og kraftanlegg. Desse subsidierte låna er truleg berre ein liten del sett i forhold til omfattande kommersielle lån til kontinentet. Fleire av låna til Angola og DR Kongo var t.d. kommersielle og sikra mot leveransar av olje og naturressursar. Vi veit lite om kva vurderingar som ligg til grunn for at enkelte lån blir subsidierte av bistand, mens andre ikkje blir det.

Om lag fire prosent av bistanden blir gitt som avdrags- og rentefrie lån. Dei har gjennomgåande blitt konvertert til gåver når dei forfell til betaling. Jernbanen mellom Tanzania og Zambia er døme på denne type lån, men elles er nok mye av dette gitt i form av lån til bygging av større prestisjeprosjekt som idrettsstadium, presidentpalass, sjukehus og parlament (funfact: ingen andre vestlege givarar har finansiert bygging av så mange parlamentsbygningar i Afrika som Kina). 47 prosent av den kinesiske bistanden går til ulike prosjekt innan landbruk, helse, utdanning og opplæring. Nesten all bistand er kanalisert direkte frå Kina til mottakarland. Berre rundt 4 prosent av bistandsbudsjettet går gjennom multilaterale kanalar som FN.

Den kinesiske bistanden har også mange trekk vi kjenner frå vestleg bistand i tidlegare tider. Kinesarane fokuserer på prosjekt der bistanden er sterkt bunden og knytt til levering av kinesiske varer og tenester, gjerne i form av overlevering av ulike nøkkelferdige «ingeniør» produkt. Vurdering av drift og bærekraft har ofte vore neglisjert. Fleire afrikanske land har fått problem både med drift av desse prosjekta og med å betale avdrag og renter. Det har ført til at kinesarane dei siste par-tre har sett bremsene på – slik som med finansiering av jernbaneutbygginga i Kenya der Kina ikkje gjekk med på å finansiere den siste strekninga mot Uganda. Det har likevel ingen grunn til å underslå at den kinesiske bistanden har ført til å eit kraftig løft i utbygging av infrastruktur, særleg på det afrikanske kontinentet.

Prosjektbistand innan helse, landbruk og utdanning er på mange vidareføring av den tidlege kinesiske bistanden med utsending av kinesiske personell til helsestasjonar og landbrukskontor. Omfanget av dette har auka sterkt, men den store endringa ligg i finansiering av stipend for studiar og kursopphald for afrikanarar i Kina. Omfanget er formidabelt. I arbeidsplanen for samarbeidet med Afrika forpliktar Kina seg til å gi 50 000 stipend for studiar ved høgare utdanningsinstitusjonar i Kina i perioden 2019 til 2021 (opp frå 18 000 i perioden 2013 til 2015). 50 000 afrikanarar skal også inviterast til Kina for kortare kurs og studieturar (opp frå 30 000 i 2013-2015). (Interessant nok opererer det kinesiske «white paper» med langt lågare tall som nok illustrerer at dei ikkje har fullt oversyn over kva som implementert av eit mangfald av kinesiske institusjonar, men også av at mye av dette skjer utanom bistandsbudsjettet).

Desse utdanningstiltaka har til noe vore lite målretta og lite knytt til anna kinesisk bistand. Det nye «white paper» legg også opp til ein mogleg større prioritering av opplæringsentra i Afrika, samarbeid mellom afrikanske og kinesiske institusjonar og til utveksling og «folk-til-folk» samarbeid. Der er og signal om vilje til «trekant»- samarbeid med tradisjonelle vestlege donorar og internasjonale organisasjonar.

Internasjonal bistand er i endring. Det blir forsterka av Covid-19 pandemien og stadig knappare bistandsbudsjett blant dei tradisjonelle bistandsstormaktene. Det er også eit bakteppe for Kinas nye posisjon. Det er likevel ikkje primært som bistandsgivar at Kina blir viktige utviklingsaktør framover. Kina er viktige fordi dei er ein økonomisk stormakt og har ein stat som går i bresjen for satsing i Afrika. Samtidig er kinesiske selskap blitt så sterke at dei operer på eiga hand. Eit illustrerande eksempel kan vi hente frå Namibia. Her tildelte vegvesenet før jul ein stor kontrakt på bygging av ein motorvei finansiert av den tyske utviklingsbanken. 9 av 12 anbod var frå kinesiske selskap og kontrakten gjekk også til eit av desse.

Kina stiller heller ikkje politiske krav på same måte som andre vestlege stormakter. Kina tenker annleis om utvikling og bistand og stiller andre typar krav til dei som får kinesisk hjelp. Dei representerer også andre verdiar og andre prioriteringar i forhold til kva som er viktig for å skape utvikling, økonomisk vekst og redusert fattigdom. Dette viser seg ikkje minst i forhold til spørsmål om konfliktløysing, korrupsjon og styresett. Kina har har heller ikkje noe fokus på nye globale utfordringar og på internasjonalt samarbeid for å møte dette – som innan miljø og klima, helse eller for land i økonomisk krise etter Covid-19 pandemien.