Første januar trådte den afrikanske frihandelsavtalen i kraft. Avtalen er et resultat av mange års arbeid for en større politisk og økonomisk integrasjon av kontinentet og den har blitt omtalt som både banebrytende og med potensiale til å løfte 30 millioner mennesker ut av ekstrem fattigdom – ifølge Verdensbanken.
Samlingen av 54 land under en handelssone med fri flyt av varer og tjenester gjør den til den største frihandelssonen i verden. Det nye fellesmarkedet er ment å revolusjonere Afrikas handelsmodell som til nå har vært dominert av eksport ut av kontinentet. Avtalen vil begynne med å redusere 90 prosent av tollkostnader fra 2020 til 100 prosent innen 2030, og samtidig foreta drastiske reduksjoner i andre ikke-tollbaserte kostnader. Til nå har selgere ofte måtte betale høyere tollavgifter til sine naboland enn for eksempel til EU og USA, som har vært et stort hinder for handel innad i kontinentet.
I 2018 utgjorde intra-afrikansk eksport kun 18 prosent av afrikanske lands totale eksport, mens Europa var oppe i 69 prosent i samme tidsperiode. FN’s økonomiske kommisjon estimerer at handelsavtalen kan øke dette tallet til 52 prosent innen 2022. Handelsavtalen vil være med på bringe stabilitet, reform og integrasjon over lengre tid, spesielt med tanke på uvisshetene som har reist seg som konsekvens av koronapandemien.
Et viktig steg i drømmen om et selvforsynt Afrika er tatt. Høye ambisjoner om inkludering av kvinner og unge – som representerer bortimot 85 prosent av kontinentets arbeidskraft, er blitt stadfestet. Et av de generelle målene i Artikkel 3(e) i handelsavtalen er å ”fremme og oppnå bærekraftig og inkluderende sosioøkonomisk utvikling, likestilling og strukturell transformasjon” noe som eksplisitt refererer til å forbedre formelle og uformelle tjenesteleverandører med fokus på kvinner og unge. Implementeringen av avtalen er blant annet estimert å øke sysselsettingen og lønnsaspektene til såkalte ”unskilled workers” og bidra til å redusere lønnsforskjeller basert på kjønn.
I følge FN’s økonomiske kommisjon for Afrika er kvinner blant annet overrepresentert innenfor uformelle handelsvirksomheter og blir uforholdsmessig påvirket av høyere tollkostnader, konfiskering av varer og misinformasjon. Det vil kreve forsettlig innsats fra de ulike landenes myndigheter for å ta tak i de vidt forskjellige måtene kvinner og unge er påvirket av eksisterende handelsreglement, skjev økonomisk representasjon og sosial ulikhet.
Utfordringene til kvinner i Informal cross-border trade
En av gruppene som til nå har vært hardest rammet av fraværet av et formalisert rammeverk for handel, er kvinner i uformell sektor, som driver handel over landegrenser. Et eksempel på denne gruppen, er kvinner som selger jordbruksvarer som mais fra et land til et annet, uten en formell organisasjon bak seg. Kvinner i Informal cross-border trade (ICBT) har et vesentlig bidrag til sosioøkonomisk vekst på kontinentet, men er en svært sårbar sektor som har lidd av strukturelle forsømmelser fra myndighetenes side. De største utfordringene er høye transaksjonskostnader, manglende infrastruktur, korrupsjon, usikkerhet og kjønnsbasert trakassering.
På tross av at kvinner utgjør omlag 70 prosent av denne sektoren, har deres økonomiske bidrag ofte blitt undervurdert som en del av landets nasjonalprodukt. Tall fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk estimerer at handel blant kvinner utgjør 40 til 60 prosent av nasjonalproduktet i land i Vest og Sentral Afrika. Fordi disse kvinnene opererer uformelt, og fordi deres økonomiske bidrag i liten grad blir registrert, har behovene deres lenge blitt neglisjert både i formelle handelsbestemmelser og hos politiske beslutningstakere. Fraværet av kjønnsspesifikke data i denne sektoren, har ført til at politiske tiltak ofte ikke har strukket til for å ta tak i de spesifikke utfordringene de møter. Dermed blir gode kjønnsspesifikke data og analyser viktig for målrettet og effektiv politikkutforming av handelsavtalen.
I tillegg har forholdet mellom grensekontrollører og kvinner i denne sektoren vært dominert av mistillit, og uklarhet i rettigheter og lover på begge sider. Innkreving av ulovlige betalinger for å krysse grenser eller at selgere selv bestikker grensevakter for å unngå skatter og dokumentasjon for å krysse grenser, er utbredt. Ofte ser kvinner i denne sektoren på det som den eneste måten å beholde fortjenesten, uten å bli utsatt for urettferdige tollsatser, konfiskering av varer eller nødvendig dokumentasjon.
Et av de viktigste tiltakene den nye handelsavtalen representerer for denne gruppen, vil være formaliseringen av et klart og tydelig rammeverk for tollbestemmelser og åpne grenser for handlere. I følge East Africa Trade Union Confederation bør det neste fokuset i implementeringsfasen være på å oppnå sterkere regionale handelssoner og fri bevegelser av personer, ikke bare varer og tjenester, innenfor disse sonene. For å levere på avtalens potensiale blir det viktig at statene ser på deres nåværende innvandringslover og hvordan det påvirker økonomien. Hvis, for eksempel, det øst-afrikanske fellesmarkedet fullt implementerer et felles tollområdet, vil man ha seks land som er foran planen når det gjelder å oppnå AfCFTA.
– Uansett hvor mye vi prater om AfCFTA, hvis disse informal cross-boarder kvinnene ikke kan få deres varer levert fra Dar-Es-Salam i Tanzania til Lusaka i Zambia, er det ingen reell cross-boarder trade, sier Khamati Mugalla, generalsekretær i EATUC.
Denne avtalen vil være med på bringe stabilitet, reform og integrasjon over lengre tid, spesielt med tanke på uvisshetene som har reist seg som konsekvens av koronapandemien.
Tidligere erfaringer fra regionale handelssoner som det øst-afrikanske fellesmarkedet, understreker viktigheten av å gjøre informasjonen tilgjengelige for handlere og lokale myndigheter og samtidig kunne tilby oppdaterte relevant handelsinformasjon. Tilgang til digitale informasjonskanaler og infrastruktur vil nesten være vel så viktig som det nye regelverket. Selskaper som Sauti Africa tilbyr oppdaterte informasjon om handelsmuligheter, handelsreguleringer, pris- og markedsoppdateringer digitalt i Kenya, Uganda og Rwanda. Dette er informasjon som er kritisk for mennesker i ICBT.
– Det er definitivt utfordringer når det gjelder kommunikasjonstjenester. Det skulle vært ønskelig med en samkjøring av priser over landegrenser når det gjelder databruk og andre mobile tjenester. Ofte blir de møtt med usikre telefonlinjer og kostbare mobildatapriser. Samtidig er det behov for lettere tilgjengelig informasjon og felles regelverk over landegrenser, så vi ser på handelsavtalen som velkommen i forhold til det, sier David Orega i Sauti Africa.
Behovet for å dekke de grunnleggende utfordringene med flyt av mennesker er spesielt relevant for kvinner i uformell sektor. I 2018 vedtok den Afrikanske Union en kontinentomfattende protokoll om fri bevegelse som så langt er ratifisert av fire nasjoner. Fri flyt av mennesker er et av målene til AU, og blir sett på som et essensielt resultat av avtalen.
– For de som driver med småskala-handel er fri flyt av personer et essensielt mål. Vil det bli visumfri bevegelse mellom landene? Kenya, Rwanda og Uganda har en visumfri avtale hvor deres borgere kun trenger å vise nasjonalt identitetskort for å komme inn i landet. Dette kommer til å bli viktig å utvide til flere land i regionen, sier Orega, men understreker at de møter handelsavtalen med noen forbehold da det allerede eksisterer handelsregioner. Han stiller spørsmål ved hvorvidt den nye handelsavtalen vil føre til endringer i utfordringer for mennesker involvert i småskala-handel. Så langt har det ikke blitt gjort mye for å kommunisere avtalen til denne gruppen, hva den går ut på, og hvordan den vil bidra positivt inn i ICBT. Per nå kan det se ut til at avtalen i første omgang vil gagne de store handelsvirksomhetene.
Det er ingen tvil om at dette er en ambisiøs avtale med langsiktige mål, hvor det viktigste arbeid med implementeringen gjenstår mange år fremover. For kvinner i uformelle sektorer vil et formelt, kontinentalt regelverk gi dem en trygghet til å drive handel over landegrenser. Åpne grenser, samkjøring av kommunikasjonstjenester, tilgang til digital informasjon, og ikke minst større beskyttelse fra trakassering vil være avgjørende for deres vekst. Hvis disse og andre kjønnsspesifikke utfordringer innen ICBT håndteres effektivt, vil det være med på å gi et betydelig løft til hele kontinentet, bidra til økt matsikkerhet og løfte millioner ut av fattigdom.
