Det er først når du forlater den viltvoksende metropolen Alger og tar deg sørover på svingene gjennom fjellkløften Chiffa, at det dukker opp et titalls provisoriske telt langs riksveien.
Disse miniatyrhusholdningene vitner om gjetingens betydning her og er karakteristiske for den algeriske steppen, en buffersone mellom den frodige Middelhavskysten i nord og Sahara-ørkenen i sør.
Steppen er en halvtørr landstrekning som historisk har vært tilholdssted for gamle arabiske nomader som Ouled Naïl-stammen. Midt i steppen ligger provinsen Djelfa, en tidligere kolonial militærpost dekket av sporadiske saltsjøer, kalt chott, og ødelagte beiteruter.I sommermånedene juni, juli og august, når sola er enerådende, er Djelfas svidde landskap en av de algeriske regionene som tydeligst bærer tyngden av klimaendringene. Temperaturstigninger, ørkenspredning og modernitetens brutale følger har kastet den sårbare befolkningen i området ut i hittil ukjente vanskeligheter. Nomadene som nylig har blitt bofaste i El Guedid, en liten landsby 70 kilometer fra Djelfa, er et perfekt eksempel.
Steppelandskapet ligger som en buffersone mellom den frodige Middelhavskysten i nord og Sahara-ørkenen i sør.
Sist Mohamed Dahmoune bega seg ut på årets to store vandringer, achaba og azzaba, var i 1984. Da var han 31 år gammel og hjalp familien sin med å gjete en stor saueflokk mens de forflyttet seg over steppen.
Achaba fant sted i vintermånedene, da nomadene beveget seg mot grensen til Sahara for bedre beitemark og et varmere klima. Azzaba var en sommervandring på jakt etter kjøligere temperaturer på den nordlige kanten av steppen:
«På min fars tid drev vi med beiteskifte», forklarer Dahmoune. «Vi pleide å reise hele veien til Marokko, men nå er det ikke det samme», sier han og tørker svetteperler fra pannen.Det lange ansiktet til Dahmoune, eller «El Hajj» som han gjerne blir kalt, minner om topografien i regionen. Det er værbitt, oppsprukket og tørt, men plutselig kan fjeset til den tidligere nomaden sprekke opp i et vennlig smil. El Hajj ruver 1,93 meter over bakken og rundt det skallede hodet har han en eggeskallfarget turban, cheche, som tilføyer noen ekstra centimeter. Tre familiegenerasjoner lever i skjønn forening i patriarkens beskjedne bolig, som ikke har rennende vann og bare noen få timer med flimrende strøm om dagen.
I dag er det eneste sporet av de mange tusen kilometrene han pleide å tilbakelegge hvert år et guitoune, et tradisjonelt telt som El Hajj har satt opp på et jordstykke han leier noen få kilometer hjemmefra. To innhegninger, med rundt 80 sauer i hver, ligger et steinkast unna. Det er mange grunner til at El Hajj har blitt presset ut av komfortsonen sin. Først og fremst ødeleggelsen av beiterutene. I århundrer har nomader systematisk vandret gjennom hele steppen, langs kjente ruter hvor rikelig med nedbør holdt liv i enger med alfagress og burot:
«Det siste året jeg kan huske at det kom nok regn var 2009», minnes El Hajj. Observasjonene hans blir bekreftet av forskere i regionen.
«Hvis vi ser på regionen de siste 30 årene, kan vi si at den har blitt spesielt rammet av sesongtørke», sier Mohamed Kanoun fra Institutt for agronomisk forskning i Algerie (INRAA), som har bodd i Djelfa siden starten av 1990-tallet. «Beiterutene i regionen har krympet med rundt 27 %, mens ørkendannelsen har økt med 11 eller 12 prosent.»
Abdelkader Dahmoune bruker en ljå til å kutte lusern. Planten som høstes hver 20. til 25. dag egner seg godt for tørre klima og gir effektive avlinger av fôr til sau.
Ifølge tall fra Algeries nasjonale kontor for meteorologi (NOM) var det i fjor 7 % nedgang i nedbørsmengden i Djelfa sammenlignet med snittet de siste tretti årene. En annen studie publisert i Journal of Climate konkluderte med at Sahara-ørkenen har vokst med rundt 10 % det siste århundret. I tillegg til uberegnelige nedbørsmønstre lider vegetasjonen i Djelfa-regionen under mekanisert landbruksdrift og utpining av det halvtørre jordsmonnet:
«Når ett jordstykke er utarmet, er et annet fruktbart», sier El Hajj, uvitende om visdommen i ordene sine: «Selv om jeg skulle ønske å la dyra beite andre steder, vil landeieren be meg om å fjerne meg fra eiendommen hans. Det er ikke det samme lenger.»:
Det er under den religiøse høytiden Eid al-Adha at Dahmoune må tjene nok til at han kan klare seg resten av året. År etter år strømmer algeriere fra alle de 58 provinsene i landet til Djelfa for å kjøpe sauer til rituell slakting. Imidlertid har 2020 vært et katastrofalt år for gjeterne.I månedene før høytiden stengte lokale myndigheter sauemarkedene på grunn av koronapandemien og innførte forbud mot å reise mellom provinsene for å begrense forurensning. Med over fire millioner sauer har Djelfa mer enn 14 % av sauebestanden, og de 18 000 husholdningene som er avhengige av gjeting for å overleve måtte konkurrere hardt om å selge buskapen og gjøre opp gjelden sin. Som mange andre i regionen driver El Hajj saueholdet på kreditt.
«Den som ikke har midler, har ingenting. Ideelt sett ville jeg ha leid noen hektar for 600 000 eller 700 000 dinarer i året (tilsvarer 42 500 eller 50 000 kroner) og deretter lastet saueflokken inn i en lastebil. Noen leier land for mye mer enn det, til og med det dobbelte.»
Mohamed Dahmoune holder sauene sine i to innhegninger noen få kilometer fra hjemmet sitt.
I stedet har El Hajj et lite stykke land ved foten av en steinete ås som han leier av en fetter for 80 000 dinarer (5700 kroner) i året. For å slippe unna byråkratiske banklån inngår gjetere og investorer i regionen uformelle quid pro quo-avtaler for å holde liv i håndverket. Finansiell kapital byttes mot den nedarvede kunnskapen til gjetere som Dahmoune, som selv må dekke kostnadene ved innkjøp, transport og forsørging av sauene. Når Eid er over blir overskuddet delt, og alle går fornøyde hver til sitt. Heldigvis for Dahmoune har han inngått et partnerskap med en framtidsrettet investor, som har utstyrt den lokale brønnen med et soldrevet pumpesystem. Solenergi-potensialet på den algeriske steppen og i Sahara-ørkenen er spesielt høyt.
Det er også et renere og billigere alternativ enn å drifte brønner med en dieselpumpe eller elektrisk pumpe. På den lille jordlappen til Dahmounes familie har de to forretningspartnerne bestemt seg for å dyrke lusern, som høstes hver 20. til 25. dag. Fôrplanten egner seg godt for et tørt klima og gir effektive avlinger av det som er en sunn energikilde for sau. Noen dager før Eid al-Adha tillot de lokale myndighetene at sauemarkedene i Djelfa åpnet, og El Hajj klarte å selge noen av sauene sine og kunne betale deler av gjelden. I en stadig omskiftelig verden er 67-åringen et bevis på at det er de tradisjonelle folkegruppene som er mest sårbare for brutale klimaendringer, som ofte er de første til å omfavne de riktige løsningene.
Dette er den første i en serie på tre artikler om effekten av klimaendringer nord for Sahara og tar for seg livet til nomadene i Algerie. Noen algeriere viderefører tradisjonen etter forfedrene sine, som var omreisende gjetere. For at dyra skal kunne beite trenger nomadene betydelige mengder vann fra innsjøer eller wadier, (elveleier som bare sjelden fører vann). På steppelandet i Djelfa er vannmangel en av mange grunner til at nomadiske grupper sakte, men sikkert går over til en mer fastboende livsstil.
Artikkelen sto først på trykk i New Frame, og er oversatt til norsk av Mira Refseth Langeland.
