Klima-angsten skaper et behov. Et behov for å bearbeide det som skjer nå, og det vi frykter vil skje i fremtiden. Science-fiction er derfor en spennende sjanger, fordi den lar oss utforske nifse og mulige fremtider i trygge laboratorium-aktige omgivelser. Derfor er det ikke overraskende at det har vokst frem en ny sub-genre innenfor science fiction. Vi snakker om «cli-fi» – climate fiction.
Tekster som kan kalles cli-fi har vært skrevet siden 1800-tallet minst, men populariteten har økt kraftig i vår tid. En viktig grunn kan være at klimafiksjon kan analysere tekniske konsepter gjennom tilgjengelig språk og fengslende historier, noe som gjør det lettere for publikum å delta i samtidens «tekniske» klimadiskurs. I dag er sjangeren gjort mainstream av store internasjonale navn som Margaret Atwood, Ian McEwan og Barbara Kingsolver.
I Norge er det også flere som har vært innom sub-sjangeren. Maja Lunde skriver for eksempel om Kina i år 2098 (Bienes historie), en verden der bier har forsvunnet og en av hovedkarakterene, Tao, jobber med å pollinere planter for hånd.
Det er ingen hemmelighet at de som kommer til å lide mest under klima-endringene er de som allerede har minst, både nå og i framtiden. Skrives det cli-fi på det afrikanske kontinentet? I så fall, ser den forestilte fremtiden annerledes ut for disse skaperne, enn for europeiske og amerikanske?
Skrives det cli-fi på det afrikanske kontinentet?
For å si noe om afrikansk klimafiksjon må man først si noe om den rike tradisjonen den er en del av - afrikansk spekulativ skjønnlitteratur. I førkrigstiden var de engelske tekstene som jeg har klart å oppdrive skrevet av hvite sør-afrikanere. De handler for det meste om hva i all verden som kom til å skje om apartheid noensinne skulle ta slutt. Etter uavhengigheten, fra 1960 av, kommer det masse av det som kan kalles postkolonial sci-fi, som Buchi Emecheta’s The rape of Shavi (1983) eller Kojo Laing sin Woman of the aeroplanes (1988, Ghana). I nyere tid produseres det mest i Nigeria og Sør Afrika, og strømningene mellom afro-amerika og Afrika er så tette og flyter så fort at det er vanskelig å få oversikt over hvor noe oppsto eller hvem som påvirket hva.
Afrofuturisme har uten tvil påvirket science fiction på det afrikanske kontinentet og omvendt, også gjennom diasporaen og flerkulturelle forfattere. Denne strømningen kobler tradisjon og spiritualitet som har oppstått på kontinentet med moderne og futuristiske teknologier og livsstiler, og må sies å være politisk.
Den løfter frem en visjon om det oppreiste, selvstendige svarte mennesket, rotfestet i en gjenoppbygd fortid (en fortid som for mange afro-amerikanere forsvant i bølgene over Atlanteren) som med selvsikkerhet går inn i en gyllen framtid.
Mer kjente stemmer som Doris Lessing, Ngũgĩ wa Thiong'o og Ben Okri har også vært innom sci-fi sjangeren. Kenyanske Thiong'o slapp Wizard of the Crows i 2006, som tar for seg korrupsjon i fantasilandet Abruria.
I en del av boka følger vi en minister som i et politisk spill setter i gang å bygge verdens høyeste bygning. Så høy faktisk, at Abruria må utvikle et romprogram for å få presidenten, i rakett, opp til hans penthouse-leilighet.
De fleste av tekstene jeg har lest om ser ut til å ha en ting til felles, og her er kanskje en forskjell mellom den afrikanske og anglo-amerikanske tradisjonen: Der europeisk sci-fi ofte har et fabel-aktig budskap er de afrikanske tekstene mer opptatt av å bruke genren som et verktøy for å få ny innsikt i noe konkret som allerede foregår (korrupsjon, arbeidsløshet, kolonitidens etterlatenskaper, den arabiske våren). Dette gjelder også for klimafiksjon.
Forholdet mellom menneske og natur kan nesten sies å være fast inventar i alt av afrikansk spekulativ litteratur, spesielt magisk realisme. De tekstene som går mer konkret på klimaendringene behandler dem, mener jeg, som «enda en utfordring» mer enn «den Store Fare» som er tendensen i Europa. Det er ikke så rart egentlig. I et intervju hevder den nigeriansk-amerikanske sci-fi forfatteren Tochi Onyebuchi at konseptet dystopi vanligvis rammes rundt hvite erfaringer, nettopp fordi «dystopia allerede er virkeligheten til svarte».
Forholdet mellom menneske og natur kan sies å være fast inventar i alt av afrikansk spekulativ litteratur, spesielt magisk realisme.
Det er kanskje noe i det. Den prisvinnende Sundance-filmen Pumzi, finner sted i Maitu-samfunnet i det østafrikanske territoriet tretti-fem år etter tredje verdenskrig — Vannkrigen. Regissøren Wanuri Kahiu har kommentert at filmen delvis var inspirert av hennes irritasjon over prisen på flaskevann i Kenya. Vann-mangel er allerede et stort problem i Kenya, hvor kun 58 prosent har tilgang til rent drikkevann.
Når Maja Lunde eller Kingsolver skriver om bier eller sommerfugler så leser jeg i større grad sub-teksten som en melankolsk advarsel, at vi må passe oss. I den afrikanske cli-fien handler det mer om en skummel virkelighet som allerede er her (satt på spissen), og inspirasjon til det som kreves for å håndtere den.
Vann-mangel er allerede et stort problem i Kenya, hvor kun 58 prosent har tilgang til rent drikkevann.
Noe spennende ved sør-afrikansk klimafiksjon er at flere forfattere trekker en linje mellom klimaendringer og livet under apartheid. Jenny Robson fra Sør-Afrika har skrevet en verden der «Homosaps» bor i reservater slik at kontinentets fauna og flora kan komme seg etter den antropogene øko-katastrofen. Hovedpersonen, tenåringen Savannah, har en gen-kjæreste - mennesker som er genetisk fremstilte slik at organene deres, når de blir 18, kan høstes for truede dyrearter.
Robsons tekst er spennende fordi den ser både fremover og bakover. Den minner om den geografiske segregeringen under apartheid, under The Natives Act på landet og visse områder som Soweto i Johannesburg eller District 6 i Capetown, der mennesker ble stuet sammen på ufruktbar jord eller alt for lite plass. Samtidig ser hun fremover; en advarsel om hva klimakrisen kan gjøre med demokratiet, at den kan skape en endeløs unntakstilstand som gir dem med makt løyve til å stramme inn. Teksten sier: «husk hva som skjedde sist gang de få hadde makt i Sør Afrika og handlet "for det felles beste"». Dette virker også relevant nå, under Covid 19-krisen. I Nariobi rapporteres det at flere så langt har dødd av politivold for å ha brutt karantenen enn av den faktiske sykdommen.
Tradisjonelt har afrikansk sci-fi også vært opptatt av kolonisering og makt-ubalanse, kanskje ikke overraskende (les for eksempel «Why Sci-Fi Keeps Imagining the Subjugation of White People», The Atlantic 2014). Også i cli-fi blir klimaendringene fort koblet til makt ubalanse, ulikheter og urettferdighet. De mer generelle ideene om ‘climate justice’ har kanskje også funnet veien inn i litteraturen.
Okorafors Who fears death (2010) er satt i et post-apokalyptisk Afrika hvor magi og høy-teknologi blander seg sømløst. Tittelfiguren Onyesonwu, hvis navn betyr «Hvem frykter døden», vokser inn i sine egne magiske krefter i en utslettet verden, mens hun forsøker å finne ut av kreftene som prøver å ødelegge henne. Den er mørk, men den handler også om seighet og motstandskraft.
Der vår klimafiksjon kan sies å bære preg av melankoli så bærer de afrikanske tekstene oftere en annen energi. De er indignert over urett, og er samtidig en feiring av "afrikansk seighet". I disse er det umulig å skille klimakrisen fra maktmisbruk, kapitalistisk grådighet og (teknologisk) ulikhet, kilden til de fleste av Afrikas problemer i utgangspunktet.
Lokalprodusert cli-fi har en ekstra viktig rolle for det afrikanske kontinentet. Romaner og filmer om klima kan inspirere afrikanere til å se for seg fremtiden med fornyet handlekraft, og kanskje bøte noe på følelsen av avmakt.
Men sjangeren fortjener mer oppmerksomhet også i resten av verden. Ikke som et fattig søskenbarn til anglo-amerikansk klimafiksjon, men i sin egen rett, og som en ny vinkel å betrakte klimakrisen fra. Siden de med minst skal lide mest er det kanskje denne vinkelen vi bør være aller mest oppmerksom på.
Teksten sto først på trykk i Morgenbladet.
