For Diagley Kanouté, en antislaveri-aktivist i Mali, er ingen fare for stor i kampen for frigjøring. Som tidligere slave selv insisterer Kanouté på at trusselen om å bli jaget og slått, eller å miste ens trygge fellesskap og levebrød, er en risiko verdt å ta.
«Vår frihet er uvurderlig», sier han med et skjevt smil.
Kanouté leder et nettverk av aktivister i Kayes-regionen vest i Mali, nær grensen til Mauritania. Under fanen til organisasjonen Gambana («likhet» på soninke), oppfordrer de dem som er født i slaveri til å erklære uavhengighet fra sine herrer. Siden 2017 har over to tusen mennesker fulgt oppfordringen, før de ble tvunget til å flykte fra området i frykt for represalier. Flere steder i Mali er føydalsamfunn – som soninke, malinke og fulani – tradisjonelt delt inn i sosiale kaster. I dette systemet er noen født til å være eliter, høvdinger, håndverkere eller historiefortellere, kalt grioter. Andre – anslagsvis 200 000, ifølge Gambana – er født til å være slaver.
I noen soninke-landsbyer er livet til slavene sterkt begrenset. De har ikke lov til å bli ordførere, delta i landsbymøter, eie land eller gifte seg utenfor sin egen kaste. Under feiringer av bryllup eller fødsler forventes det at de henter ved og vann og slakter dyrene. Elitene kaller det tradisjon. Motstandere kaller det nedarvet slaveri. Kanouté og hans medaktivister vil bryte tabuet rundt slaveri ved å konfrontere de herskende klassene som holder slaver. De støttes av organisasjonens medlemmer i diasporaen, som utgjør størsteparten av Gambanas nettverk. Fra hovedkvarteret i Frankrike og til Nord-Amerika bruker aktivistene sosiale medier for å avsløre slavehold hos Malis politiske og forretningsmessige eliter, og ber sin utvidede familie i hjemlandet om å hevde sin frihet.
For å bistå bruker rettshjelporganisasjoner Malis domstoler til å produsere fødselsattester for dem som ikke har noen juridisk eksistens. En ung mottaker, Sambou Nomogo, sier om fødselsattesten sin: «Det er en kilde til stolthet for meg. Siden jeg ble født har jeg ikke hatt noen offisielle dokumenter, så dette er en form for selvstendighet.»
Men å erklære seg fri er ingen lett oppgave for slaver. Det kan føre til at de mister hjem, eiendom og ressurser, og blir utsatt for offentlig pryl. Det har dukket opp videoklipp av menn som har forsøkt å rømme fra slaveri og som vrir seg i støvet, med armer og ben bundet, mens skrikende ungdom sparker og spotter dem. Gambana sprer disse videoene videre som bevis på slaveriets forbrytelser. Høvdingene og støttespillerne deres benekter på sin side at det finnes slaveri og slår tilbake på Gambana-aktivister og deres slektninger. De anklager organisasjonen for å ville bringe skam og ustabilitet til Kayes, og mener den er pådriver for vestlig innblanding. Også høvdingene spredte videoene av menn som ble banket opp, men da som en advarsel til dem som vil utfordre status quo.
Slaveri ble avskaffet i Mali under det franske kolonistyret, og dagens grunnlov erklærer «alle borgere frie og likeverdige». Disse lovbestemmelsene har imidlertid ikke vist seg tilstrekkelig for å straffeforfølge slaveholdere eller gjøre mer for å få bukt med problemet. I 2016 ble ytterligere lovgivning mot slaveri foreslått i nasjonalforsamlingen, men senere trukket tilbake når ingen av de folkevalgte ville forsvare det. Det har fått noen aktivister til å håpe på internasjonalt press. De peker på at USA frøs bistanden til Mauretania i slutten av 2019 fordi landet ikke gjorde nok for å bekjempe slaveri. FNs menneskerettighetsråd har allerede gransket overgrep mot slaver og antislaveriorganisasjoner og påpekt den manglende beskyttelsen fra maliske myndigheter, men med liten virkning.
Seniorrådgivere i justisdepartementet som bidro til å utarbeide den forlatte lovgivningen, sier at det er to grunner til at dagens politiske klima fortsatt øver motstand. For det første frykter de folkevalgte tilbakeslag fra velgere og elitenettverk i Kayes. For det andre bekymrer de seg for at det kan avspore sårbare fredsforhandlinger med separatistbevegelser i nord, hvor det også praktiseres slaveri. En offentlig talsperson, Boubacar Touré, innrømmer at ofre for slaveri er fanget i et undertrykkende status quo, men sier at støtte fra staten ikke er sannsynlig for øyeblikket. Bare en grasrotbevegelse kan endre disse kreftene, mener han, og legger til: «Opprør vil sette dem i respekt.»
En annen tilnærming
Denne oppfatningen forsvarer kanskje Gambanas tilnærming, men det er ikke den eneste gruppen som kjemper mot slaveri i Mali. Også andre mobiliserer, men inntar en mindre konfronterende strategi. Noen menneskerettighetsgrupper fokuserer for eksempel på hvordan folk som holdes som slaver vil forsørge seg etter å ha blitt frigjort. «Verdighet starter med å fø familien din», sier lederen for Den maliske foreningen for kvinnelige jurister (AJM) til African Arguments.
For å bistå bruker rettshjelporganisasjoner Malis domstoler til å produsere fødselsattester for dem som ikke har noen juridisk eksistens. En ung mottaker, Sambou Nomogo, sier om fødselsattesten sin: «Det er en kilde til stolthet for meg. Siden jeg ble født har jeg ikke hatt noen offisielle dokumenter, så dette er en form for selvstendighet.» Malis eldste antislaveriorganisasjon, Temedt («solidaritet» på tuareg), hjelper nylig frigjorte familier med å bli selvforsynt. Organisasjonen tilbyr veiledning og en startpakke på to–tre geiter, grunnleggende jordbruksutstyr og tilgang til land, eller et lite lager av husholdningsvarer å selge.
I stedet for å navngi og skjemme ut lokale eliter med bånd til slaveri, organiserer Temedt og andre grupper lokale høringer for å styrke forståelsen hos alle parter. Presentert som en «samfunnsdialog» blir lokale embetsmenn, eldre fra stammene og religiøse ledere invitert til å dele synspunkter om slaveri og vold uten fornærmelser eller trusler. Målet er å bevare et sosialt samhold tross motstridende interesser. Disse offentlige høringene er ikke immune mot ladede ytringer, men gjennomføres på fredelig vis. En annen lokal aktør, organisasjonen Omsyn for utsatte samfunnslag (ARCV), framhever sin nøytralitet. Som mekler henvender den seg til ordførere og prefekter (i denne sammenheng fylkesleder. Red. Anm) også når disse er alliert med slaveholdere. Gambana, med sin «nulltoleranse»-politikk, mener ARCV er for mild mot slaverielitene.
Enkelte mener at mange av slavene foretrekker en mindre konfronterende strategi. En advokatassistent i Malisk koalisjon for menneskerettsforsvarere (COMADDH) sier at deres strategi med tettere samarbeid gjør at slavene «føler seg hørt og som del av noe større» og forhindrer fiendtlighet. «Slavene har begynt å se på Gambana som provokatører, som er uinteresserte i deres perspektiver og prioriteringer. Så de har begynt å unngå dem», legger aktivisten til. Gjennom arbeidet til Temedt, ARCV, AJM og andre har nesten hundre tidligere slaver blitt frigjort gjennom forhandlinger de siste 18 månedene. I byen Diéma viste det seg å være produktivt med tredjepartsmekling fra den lokale prefekten, som kunne kontrollere utbruddene til slaveholdere som ble voldelige.
Utrydding av slaveriet
Organisasjonenes innsats har vært effektiv for en liten gruppe tidligere slaver, men hvis Mali skal bekjempe større undertrykkende strukturer, må mye mer gjøres. Uten offisiell vedkjennelse, lovgivning og håndhevelse, vil slaveriet fortsette. Å straffeforfølge voldelige slaveholdere er en mulig tilnærming, selv om Malis svake rettsvesen og økende uroligheter sør i landet har ført til at det er få tilgjengelige advokater og mange lokale domstoler har stengt. Imens er fornektelseskulturen sterk på mange områder. Man hører ofte oppfatningen om at «vi har ikke noe problem, det er aktivistene som skaper problemene».
Enten det er gjennom Gambanas konfrontasjoner eller kollegaenes mer forsonende tilnærming, vil det trengs mange år med grasrotaktivisme for å utrydde slaveri i Mali.
Artikkelen ble først publisert på nettsiden African Arguments, og er oversatt til norsk av Mira Langeland.
