Sekulære ideer, kvinners likestilling og skriveråd i det gamle Egypt

Kort sagt: Kemet, Det gamle Egypt, var en klar afrikansk sivilisasjon. Nyere DNA-analyser viser da også at den senere faraoen Ramses IIIs (f. 1217) tilhører haplogruppe E1b1a (E-M329), som har et tyngdepunkt rundt Afrikas Horn og i Afrika sør for Sahara.*

De siste års forskning på Egypt står slik i kontrast til de uvitenskapelige forsøkene fra en del europeere forskere på 1800- og 1900-tallet, som forsøkte å fremstille også Kemet som noe «ikke-afrikansk», «hvitt» og «europeisk». De siste tiårene har hundrevis av tekster fra antikkens Egypt gradvis blitt avdekket og tilgjengeliggjort. Manuskriptene stammer både fra Det gamle riket (2543–2120 før vår tidsregning), fra Det midtre riket (1980–1760 fvt.) og fra Det nye riket (1550–1069 fvt.). Disse tekstene er for det meste skrevet på hieratisk – en håndskrift som var en kursivert versjon av hieroglyfene. Skribentene skrev tekstene på papyrus med en sivpenn, mens skriften ble lest fra høyre mot venstre. De hieratiske tegnene fra Egypt er grunnlaget for fønikisk og gresk – og egyptisk og afrikansk skrift er dermed roten til de latinske bokstaver som du leser i denne teksten, på norsk.

«Vær en skrivende»-teksten er nå publisert i en engelsk oversettelse i en lett tilgjengelig Penguin-bok, Writings from Ancient Egypt (2016). Det 3200 år gamle manuskriptet lister opp en rekke av det antikke Egypts viktigste forfattere, som Hordedef, Imhotep, Neferti og Khety. Denne teksten fra Kemet, skrevet av Irsesh**, gir oss et tidløst budskap som er aktuelt også på 2020-tallet: Tenking er viktigere enn religion. Skrivning er viktigere enn materialisme. Og – enda mer kontroversielt – å nedtegne ord er viktigere ens egen familie. Eller som det står i teksten:

Et menneske vil forgå, liket bli til støv, alle hans slektninger blir til jord. Men tekster gjør at han blir husket i leserens munn. En bok er mer effektiv enn et velbygget hus eller et gravkapell, bedre enn en veldrevet villa eller en stele i tempelet!

Kort sagt: Det er verken gravplassen, huset eller slektningene som gjør at man huskes i det lange løp, men det man nedtegner for ettertiden. Noe å tenke på neste gang man skriver noe på Facebook eller Twitter?

«Vær en skrivende»-teksten er skrevet på et ark med 20 horisontale linjer, påpeker egyptolog og oversetter Toby Wilkinson i den nye Penguin-oversettelsen. Dette papyrusdokumentet, fra den berømte Ramses-perioden under Egypts 19.–20. dynasti rundt år 1200 fvt., er den eldste og mest autoritative unnskyldningen man i dag har for å prioritere lesning og skrivning fremfor å få barn eller å respektere prester. For, som det står:

«Den skrivende bestemmer». Minnet om nedtegnede skribenter er for evig. De siste tiårene har originalen til «Vær en skrivende», offisielt navngitt som «Chester Beatty IV» (EA 10684 verso), vært lagret i British Museum i London. I 1997 sluttet museet å stille manuskriptet ut for allmennheten. Men nye oversettelser fra hieratisk har gjort denne afrikanske teksten tilgjengelig for folk flest. Likevel: Både «Vær en skrivende» og tusenvis av andre av Kemets tekster venter stadig på å bli gransket nøyere av verdens litterater, filosofer og andre fagfolk.

Teksten til Irsesh er typisk nok skrevet etter perioden under den revolusjonære farao Akhenaten (regjerte ca. 1352–1336 fvt.) og konen Nefertiti (1370–1330). Disse to lederne, fra det 18. dynasti i Det nye riket, vendte ryggen til Egypts tradisjonelle polyteistiske religion. Isteden introduserte de en monoteistisk dyrking av solskiven, Aten. Atenismen er religionshistoriens første kjente eksempel på monoteisme, og vi kan se paralleller mellom Akhenatens «Den store atenhymnen» og Det gamle testamentets salme 104 i Salmenes bok.

Kort etter Nefertitis død vendte de nye herskerne seg vekk fra atenismens soldyrkelse og tilbake til polyteismen, men det gamle Kemet var endret for alltid. Akhenatens ideologiske omveltninger fikk nye idéer og ny filosofi til å blomstre i Egypt: Et skeptisk syn på livet etter døden uttrykkes på Akhenatens tid i gravkapellet til Paatenemheb i Sakkara, like ved dagens Kairo. Denne livsbejaende teksten, som ble fremført av harpespillere, framstår ganske så hedonistisk, hele tusen år før greske Epikur. Det står at «ingen kommer tilbake» etter døden. Og følgelig:

«Så vær glad. Uvitenhet er en velsignelse (So be happy! Ignorance is bliss!) Følg hjertet så lenge du lever!» … Samle deg gleder. La ikke hjertet bli utslitt, men følg ditt hjerte og din lykke. Gjør slikt som hjertet befaler mens du er her på jorden.»

Et par tiår etter Akhenaten kan vi i graven til den religiøse lederen Neferhotep (ca. 1300 fvt.) lese hele tre ulike perspektiver på døden, slik det kommer frem i teksten «Harpespillerens sang» – som bevart også i en papyruskopi. Her påpekes det at det har vært vanlig i tidligere graver å uttrykke skepsis til livet etter døden. Vi kan legge merke til formuleringen om at livet er en drøm, som minner oss på formuleringene til den kinesiske filosofen Zhuangzi ett tusen år senere:

«Jeg har hørt sangene i de gamle gravene – det de sier for å forstørre livet på jorden og minske de dødes land. Hvorfor blir dette gjort mot evighetens land? (…) Når det gjelder tiden på jorden, så er det en drøm.»

Perioden mellom de to århundrene fra Akhenaten og Nefertiti midt på 1300-tallet og til den økonomiske og politiske nedgangen fra midten av 1100-tallet, var en av de mest begivenhetsrike epokene i egyptisk historie. Dette var Kemets siste «gullalder». Vi kan se denne utviklingen i kjærlighetsdiktningen i middelklasselandsbyen Deir El-Medina. Ut fra lesning av dikt skrevet av vanlige kvinner og menn konkluderer forskeren Renate Fellinger med at den «ganske likt fordelte friheten til å ytre seg, handle og flytte på seg – slik det gjenspeiles i diktene – kan tyde på at kjønnsrollene ble ansett som likestilte». Tross alt eide Kemets kvinner egen eiendom, de kunne kjøpe land og de var likestilt med menn i rettssalene. Ett bevis på dette er testamentet etter kvinnen Naunakht. I dette testamentet – datert til november 1147 før vår tidsregning – skriver hun:

«Når det gjelder meg, så er jeg en fri kvinne i Faraoens land.»

Naunakht eide et imponerende papyrusbibliotek, som omfattet Drømmeboken, verdens eldste drømmetolkninger. I Naunakhts testamente, presentert for en domstol med 14 vitner, gjør hun tre av sine voksne barn arveløse fordi de ikke hadde tatt seg godt nok av henne. En av de arveløse var sønnen hennes, som var håndverker. Hun fastslo at hun heller ikke ville gi ham noe eiendom etter sin første ektemann. En av de mektigste herskerne i Egypts historie var den kvinnelige faraoen Hatshepsut (1507–1458 fvt.) i det 18. dynasti. Mens det 19. dynastis siste hersker var den kvinnelige faraoen Tausret (d. 1189 fvt.), slik Kara Cooney omtaler seks egyptiske dronninger i sin siste bok When Women Ruled the World: Six Queens of Egypt (2018). Historikeren Herodot var fra en by i Anatolia, i dagens Tyrkia, som var alliert med det store persiske riket. Da han besøkte Egypt på 400-tallet fvt., fortalte han forundret om hvordan det var kvinnene som styrte handelen i byene. Dette som kontrast til kvinners underordnede posisjon i de generelt patriarkalske, greske bystatene.

I Kemet kunne kvinnene være leger, som den navngitte legen Peseshet (ca. 2500 år fvt.), mens ekteskapsinngåelsene var ikke-religiøse. Det blir slik ikke tilfeldig at den egyptiske dronningen Nefertari (d. 1255 fvt.) er kjent for sine diplomatiske brev til hettitt-kongen og hans kone i det nordlige Tyrkia. Den egyptiske beskytteren for all visdom, kunnskap og skrivning var da også den kvinnelige gudinnen Seshat – som vist på tronestatuen av Ramses II i Amun-tempelet i Luxor. Når det gjelder skrivning i Kemet, er de mangfoldige egyptiske tekstene, som Wilkinson framhever, «ofte bevisst intellektuelle, med omfattende bruk av ordspill i form av homofoner og homonymer (ord som har samme skrivemåte eller uttale, men forskjellig betydning), som egyptisk språk er særlig rikt på». Metaforer, idiomatiske (typiske) vendinger og tilspissede tekster med satirisk brodd er andre språklige virkemidler som brukes.

Dermed burde det ikke være overraskende at ikke bare de eldste, men også noen av de mest originale antikke filosofiske tekstene som er skrevet, kommer fra Kemet og Afrika. Et liknende poeng ble understreket av de fremste greske filosofene:

I teksten Busiris fastslår Isokrates (f. 436 fvt.) at «alle mennesker er enige om at egypterne er de sunneste og lengstlevende av mennesker. Og for sjelen introduserte de opplæring i filosofi …» Isokrates var 16 år eldre enn Platon og en grunnlegger av retorikkskolen i Athen. Han skrev i samme tekst at greske forfattere reiste til Egypt for å søke kunnskap. En av dem var den fønikiskættede Pytagoras av Samos, som «var den første som ga grekerne all filosofi».

Disse antikke greske beskrivelsene av det antikke Kemet ble avvist av en rekke europeere på 18- og 1900-tallet. Men det 21. århundrets forskning har åpnet for en enda mer radikal mulighet: Som Ian Rutherford påpekte i 2016, har den ledende egyptologen Joachim Quack ved Heidelberg-universitetet vist at det pytagoreiske begrepet akousmata (regel) står i gjeld til egyptiske begreper, samt at «selv den greske termen ‘philosophos’ er basert på egyptisk». Altså: Selve det greske grunnordet for å være en «filosof», philosophos, en som «elsker visdom», er i seg selv lånt og oversatt fra det egyptiske begrepet mer-rekh (mr-rh).

På gammelegyptisk betyr nemlig «mer» å «elske», mens «rekh» betyr kunnskap eller «visdom». Slik blir «mer-rekh» «en som elsker visdom», altså en «filosof» (Begrepet «meret-rekh» vil da bety «filosofi», opplyser Quack i en epost til undertegnede, samtidig som han påpeker at dette ordet ennå ikke er funnet i de egyptiske tekstene).

I 2005 ble den klassiske Tots bok omsider samlet og oversatt fra demotisk (den egyptiske skriftformen som utviklet seg fra hieratisk) til engelsk. Denne teksten, om den mannlige guden for visdom, stammer delvis fra 1100-tallet fvt., slik Quack har påpekt. Og i denne boken er «den-som-elsker-kunnskap» (mer-rekh) en sentral skikkelse. Filosofen (mer-rekh) er den lærde som ønsker å kjenne visdommen til Tot, forfatteren av bøker. Oversetterne av Tot-boken, Richard Jasnow og Karl-Theodor Zauzich, noterer seg ordet mer-rekh og dets «slående egyptiske parallell til gresk Philosophos».

Den greske respekten for den egyptiske kjærligheten til visdom, filosofi, gir en viktig kontekst som kan forklare Platons utsagn i Faidros om at egyptiske Tot «oppfant tall og aritmetikk … og, aller viktigst, bokstaver». Dette gjør det også lettere å forstå Sokrates, som i Platons dialog Timaios siterer gamle egyptiske vismenn når lovgiveren Solon drar til Egypt for å lære: «Å, Solon, Solon, dere grekere er alltid bare barn.»

Også Aristoteles antyder at Egypt er visdommens land, som når han i klassikeren Politikk opplyser: «Det sies at egypterne er den eldste nasjonen, men de har alltid hatt lover og et politisk system.»

For tiden pågår det prosjekter hvor flere av antikkens egyptiske tekster blir oversatt for første gang. Men vi har allerede et bredt utvalg av sjangre å velge mellom når det gjelder å studere skriftene fra et filosofisk perspektiv, før vi nedenfor skal se mer på «Vær en skrivende»-teksten. Andre viktige tekster fra Kemet er for eksempel:

Mesterverket «Den livstrettes samtale med sin Ba» (1800-tallet fvt.) – hvor en mann beklager seg over «livets sorger» mens hans ba (personlighet/sjel) svarer at livet er godt, at han heller bør «reflektere over livet», siden det er begravelser som er sørgelige (Denne teksten ble nylig diskutert av Peter Adamson og Chike Jeffers i podkast-serien «Africana Philosophy»).

De mange læresetningene i «Ptahhoteps lære», det eldste bevarte skriftet til den høytstående rådgiveren Ptahhotep i det femte dynasti (1800-tallet fvt.), hvor han også forfekter at man bør «følge hjertet».

«Satiren over yrkene» av Kheti (ca 1300 fvt.), som prøver å overtale sønnen Pepi til å «elske bøker høyere enn din mor» – siden ingenting «på jorden» er som å være en skrivende.

«Anis lære» (1200-tallet fvt.), nedtegnet av den ydmyke skriveren Ani fra middelklassen, der han gir råd til den vanlige mannen og kvinnen i gaten. Eller vi kan lese Amennakht (aktiv 1170–1140 fvt.), den fremste intellektuelle i skriverbyen Deir El-Medina og den som skal ha ført tidligere nevnte Naunakhts testamente i pennen.

I en prolog med råd til sine studenter ber han dem om å «gjøre ens hjerte til en mektig dam, som vannmassene kan slå imot». Vi kan i denne teksten høre et ekko fra den tidligere Irsesh-teksten «Vær en skrivende» når Amennahkt avslutter slik:

«Vær en skribent, besøk ofte ‘Livets hus’ («Per-Ankh», et hus med bøker, en inspirasjon for det senere biblioteket i Alexandria, red.anm.). Bli som en kasse med bøker!»

Det er i denne konteksten vi kan forstå teksten til Irsesh, «Vær en skrivende», funnet i skriver-landsbyen til Amennakht og skrevet i tiden etter Akhenaten. Vi kan her gjenfinne hyllesten til skrivning også hos Kheti, eller i Anis påstand om at en skrivers «omgangskrets er hans interesser». Teksten til Irsesh er særpreget, men det er også mange av de andre ulike egyptiske tekstene som nå gradvis blir oversatt og gjenoppdaget.

Irsesh begynner sitt resonnement med å hevde at man bør være øvet i å skrive. Deretter fortsetter han med å vise til «vise skrivende fra tiden etter gudene», en antydning om at gudene ikke er blant oss etter at jorden ble skapt. Irsesh sier at navnene til disse forbilledlige skrivende «er blitt udødelige, selv om de har forlatt dette livet og alle deres slektninger er glemt». Følgelig skriver Irsesh:

«De laget seg ikke pyramideformede mausoleer av kobber, med gravsteiner av jern. De tenkte ikke på å etterlate seg arvinger, barn som kunne forkynne deres navn. Isteden laget de arvinger av skrifter, av læresetningene de hadde formulert.»

Tilfeldigvis gjenspeiles disse setningene hos den romerske dikteren Horats rundt 1200 år senere, idet han starter sin siste ode (30) i bok tre slik:

«Jeg bygget et monument mer varig enn bronse og høyere enn de kongelige pyramider ... Jeg skal ikke dø fullt ut.» (Exegi monumentum aere perenniusregalique situ pyramidum Altius).

Men Irseh fra Kemet tar resonnementet noe lengre enn Horats. Ikke bare vil tekstene og bøkene gi forfatteren evig liv – de er også så viktige at store skribenter ser på dem som minst like viktige, om ikke viktigere, enn ens fysiske døtre og sønner:

«De ga seg selv en bok som sin leseprest, en skrivetavle som sin pliktoppfyllende sønn. Læresetninger er deres mausoleer, sivpennen deres barn, poleringssteinen deres kone. Både lite og stort gis dem som deres barn, for den skrivende bestemmer.»

Den skrivendes beste arvinger er altså de som leser og husker ham etter hans død. Pennen er hans barn, papirmaker-steinen hans partner. Skrivning er alt. Alt annet er intet.

For 3200 år siden lanserte Irsesh slik et evig filosofisk dilemma: Hva er viktigst – å gjøre godt for fremtidige mennesker, eller å gjøre godt i livet her og nå?

Han fortsetter som følger om fortidens store skrivende:

«Deres porter og herskapshus er ødelagt, begravelsesprestene deres er borte, gravsteinene deres er dekket av jord, gravene deres er glemt. Men navnene deres forkynnes på grunn av bøker de skapte da de levde. Minnet om forfatterne deres er godt: Det er for evig og alltid.»

Legg merke til hvordan begravelsesprestene latterliggjøres. For hverken prester eller graver vedvarer, det gjør bare minnet skapt av stor skrivning. Følgelig har Irsesh en tydelig anbefaling:

«Vær en skrivende. Legg deg dette på hjertet, så vil det gå slik med ditt navn også. En bok er mer effektiv enn en utskåret gravstein eller et varig gravkammer. Bøkene virker som kapeller eller mausoleer i sinnet til den som uttaler deres navn.»

Selv om Irsesh avviser materialisme, familie og religion – og er skeptisk og åpen når det gjelder hva som skjer etter døden – er det én setning som tyder på at han ikke er ateist som sådan. For etter det siste utdraget tilføyer han, litt paradoksalt: «Et navn i folkets munn vil utvilsomt være virksomt i livet etter dette!»

Irsesh later altså til å ha respekt for usikkerheten knyttet til hva som skjer etter døden, slik vi så i sitatet vi ga i begynnelsen av herværende tekst: «En mann vil forgå, liket bli til støv, alle hans slektninger blir til jord (…) En bok er mer effektiv enn et gravkapell … eller en stele i tempelet!»

Så følger et annet bemerkelsesverdig avsnitt: Irsesh navngir åtte av de kjente, klassiske egyptiske forfatterne. Følgende kunne kalles Kanonen for det første årtusen med egyptisk litteratur, datidens Dante og Cervantes, som beskrevet av en intellektuell rundt år 1200 fvt:

«Er det noen her som Hordjedef? Finnes det en annen som Imhotep? Ingen av vårt slag er som Neferti eller Kheti, lederen deres. Får jeg minne dere om Ptahemdjehuti og Khakheperraseneb! Finnes det en annen som Ptahhotep, eller en likemann til Kairsu?»

Hordjedef var en legendarisk skrivende fra det femte dynasti, ca 2500 fvt. Imhotep er regnet som arkitekten bak Kemets første pyramide, steppepyramiden til farao Djoser rundt år 2600 fvt. Tekstene til Kheti og Ptahhotep er nevnt over. Ptahmdjehuti, Khakheperraseneb, Ptahhotep og Kairsu er andre berømte skrivende.

Som en sann elsker av visdom, en mer-rekh, en filosof, konkluderer Irsesh slik i sin udødelige tekst:

«Disse vise skrivende som forutsa hva som ville skje: Det de sa, det fant sted. Man finner det som en læresetning, skrevet i bøkene deres. Andres barn vil bli deres arvinger, som om de var deres egne barn. De skjulte sine krefter for verden, men de kan leses ut fra deres læresetninger. De er borte, navnene deres glemt, men tekstene deres gjør at de blir husket.»

Vi kan merke oss Irsesh’ påstand om at hvis vi leser og husker teksten til en tidligere skrivende, blir vi hans eller hennes arvinger, som om vi var «deres egne barn». Og i den forstand har vi vel selv blitt Irsesh’ sine barn – gjennom å lese ordene hans?

For alle Irsesh sine fysiske barn og barnebarn er døde, og ingen kjødelig etterkommer i verden vet lenger hvem han er. Men på grunn av teksten hans kjenner vi nå noe av hans sinn og hans ba, personlighet. Vi kan lese ordene hans. Og vi kan diskutere de filosofiske problemstillingene i «Vær en skrivende», 3200 år senere.

Dermed, i dette øyeblikk, når du leser og husker disse ordene, har Irsesh blitt en av forfedrene dine. Ved å lese dette har du endelig bevist hans poeng om den skrivende: «Tekster gjør at man blir husket.» Vi er dem Irsesh ventet på. Og Kemets og Afrikas litteratur og filosofi kan, muligens, se frem mot en ny demring i det 21. århundre.

* I 2017 ble det spredt påstander i spesielt europeisk presse om at befolkningen i antikkens Egypt ikke hadde DNA fra folk sør for Sahara – noe som også er blitt gjengitt av Forskning.no – og at de gamle egyptere sto nærmere dagens folk i Levanten og Europa. Det ble da vist til en tysk studie av bl.a. Johannes Krause. Men denne studien undersøkte kun mumier som befinner seg i Tyskland og som er tatt fra Abusir, like ved Kairo, og som tilfeldigvis er menneskelevninger fra graver preget av greske og romerske innvandrere til Egypt. Nesten alle de 151 levningene studert er fra 800-tallet f.v.t. og frem til 400-tallet etter Kristus (Lenke til Excel-ark). Kun tre graver var fra perioden rett før 1000 fvt., som er 2000 år etter det første dynastiet og 1500 år etter at pyramidene ble bygget. Studien sier slik intet om befolkningen i Det gamle Egypt, tross alle påstander om det motsatte.

** Navnet på forfatteren av «Vær en skrivende» er ikke kjent. I samarbeid med egyptologene Andrea G. McDowell og Joachim Quack blir det her foreslått å kalle forfatteren Irsesh, en oversettelse av tekstens originale ord ir sS (imperativform av den opprinnelige infinitivformen irt sS), som betyr «vær en skrivende».

*** Oversettelsen av «Vær en skrivende» følger Toby Wilkinsons «Be a Writer» i Writings from Ancient Egypt (Penguin 2016, s. 284–287). Noen justeringer er foretatt for å gjøre teksten tydeligere, som å bruke den mer bokstavelige oversettelsen (gitt i notene).

**** Takk til professor Joachim Quack ved Universitetet i Heidelberg, Tyskland, for kvalitetskontroll av den engelske versjonen av denne teksten.