Én av fem kvinner over hele verden har en funksjonshemming. Likevel 15 år etter at 180 land vedtok FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, er vi fortsatt blant de mest marginaliserte og fattigste i samfunnet, og opplever ofte dobbel diskriminering.
Det er viktig at stemmene til kvinner med nedsatt funksjonsevne blir hørt når beslutninger tas som vil påvirke livene deres, og at de er rettferdig representert i lederstillinger i hele samfunnet. Dessverre skal det fortsatt mye til før dette er oppnådd.
Diskriminering skjer på tvers av alle livets sfærer, fra de som lever i fattigdom til de som har maktposisjoner, og i alle land. Jenter og kvinner med nedsatt funksjonsevne kan bli utsatt for opptil ti ganger mer vold enn de uten funksjonshemninger. Sjokkerende nok kan lese- og skriveferdighet for kvinner med nedsatt funksjonsevne være så lav som 1 %.
I noen deler av Afrika øker faren for å bli utsatt for seksuell vold, voldtekt og HIV av myten om at sex med en kvinne med funksjonshemming, spesielt albinisme, vil kurere AIDS. Kvinner med nedsatt funksjonsevne utgjør også flertallet av dem som er anklaget for hekseri.
Covid-19 har gjort alt verre. Forskning fra FN har vist at i nesten alle sammenhenger og over hele verden har kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne blitt etterlatt i pandemien. De har kjempet for å dekke sine grunnleggende behov, få tilgang til helsetjenester og har stått overfor uforholdsmessig stor risiko for vold.
Det som gjør det verre er at det meste av denne diskrimineringen og volden ikke blir rapportert, og forblir ustraffet. Eksisterende lover, retningslinjer og programmer om kjønnsbasert vold tar sjelden opp situasjonen til funksjonshemmede. Det er også vanskelig å finne kvalitetsdata fordelt på både kjønn og funksjonshemming, noe som gjør det vanskelig å få en nøyaktig forståelse av opplevelsene til kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne. Vi har ikke engang et nøyaktig estimat over antall kvinner med funksjonshemninger i Afrika, og derfor fortsetter vi å være usynlige for offentligheten og beslutningstakere.
En plass ved bordet
Mange av disse problemene koker ned til mangel på representasjon.
I 2011 uttalte FNs resolusjon om kvinners politiske deltakelse at «kvinner i alle deler av verden fortsetter i stor grad å være marginalisert fra den politiske sfæren». Den forklarte det som et resultat av ulike faktorer, inkludert "diskriminerende lover, praksis, holdninger og kjønnsstereotypier, lavt utdanningsnivå, mangel på tilgang til helsetjenester og den uforholdsmessige effekten av fattigdom på kvinner".
Over et tiår senere er denne uttalelsen like sann. Kvinner er fortsatt i mindretall blant beslutningstakere over hele verden, og det finnes ingen offisielle data om den politiske representasjonen av kvinner med nedsatt funksjonsevne. For oss er barrierene enda høyere, og diskrimineringen ofte doblet.
Noen fremskritt er gjort, men ikke på langt nær nok. Kvinner, og spesielt kvinner med nedsatt funksjonsevne, står fortsatt utenfor altfor mange beslutningsprosesser. Dette er grunnen til at jeg og 18 andre kvinner med nedsatt funksjonsevne i lederstillinger i 2019 signerte en erklæring som oppfordrer FNs medlemsland til å overholde sine forpliktelser overfor rettighetene til kvinner og jenter med funksjonsnedsettelser.
Så mye av problemet ligger også rundt oppfatninger om hva kvinner med nedsatt funksjonsevne er i stand til, også blant kvinner selv. Pascaline Mekati Matoko, grunnlegger av Deaf Rights Cameroon Association, har sagt at når de prøver å få kvinner til å engasjere seg i advokatvirksomhet, «er funksjonshemmede kvinner fortsatt redde for å delta som alle andre».
Vi må endre denne fortellingen og jobbe med kvinner (og menn) for å utfordre stereotypier. Jeg elsker å se endringen fra en kvinne med funksjonshemming som ikke tror hun er god til noe til å si «jeg kan».
Potensialet av representasjon
Jeg vet på egenhånd forskjellen det kan utgjøre å ha kvinner ved bordet, ut fra min erfaring med FNs komité for rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (UNCRPD). Før 2020 var det ikke likestilling i utvalget, og i 2018 var det kun én kvinne av atten medlemmer. Dette betydde at ingen av underkomiteene hadde noen kvinner involvert, og at stemmene deres ikke var representert når de holdt stater til ansvar.
Etter at vi fikk likestilling, har vi reetablert arbeidsgruppen spesifikt for kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne. Sammen med CRC-komiteen for barn har vi lansert en felles uttalelse om rettighetene til barn med nedsatt funksjonsevne. Kvinner sitter nå i alle underutvalg. Dette sikrer at når land veiledes i deres tilnærming til å sikre funksjonshemmedes rettigheter, er kvinners stemmer representert.
Det er utrolig at vi har kommet så langt, men vi må sikre at disse suksessene ikke går tapt og sørge for at vi bygger videre på dem. Jeg er en del av FN-kampanjen Equal, som krever mangfold og rettferdig representasjon på tvers av alle de ti FNs menneskerettighetsorganene, der kvinner er underrepresentert. Dette er spesielt tilfelle for kvinner fra lav- og mellominntektsland og kontinenter som Afrika, og kvinner med ulike funksjonshemninger.
For at verden virkelig skal være inkluderende, må kvinner med en rekke ulike bakgrunner være rettferdig representert i lederroller. Regjeringer må forplikte seg til å motarbeide noen av de mest gjennomgripende formene for ekskludering som kvinner opplever, spesielt kvinner med funksjonshemninger, og sikre at de er involvert i å lage politikk som påvirker deres liv. Vi har alle metoder og all kunnskap tilgjengelig for å gjøre dette; det er bare engasjementet, finansieringen og arbeidet som skal gjøres.
