Afrika.no Meny
Debatten om hvithetsstudier: Avsluttende svarinnlegg

Nei, du er ikke rasist, men du må vite hvordan hvithet virker

Vi hvite har det privilegiet at våre kropper forblir, i motsetning til våre melaninrike medborgere, umarkerte og således mer «usynlige» og «naturlige», skriver Sandra Fylkesnes.

I min forrige tekst for Afrika.no hevder jeg ikke at hvite mennesker, i kraft av sin hudfarge, alltid egentlig er rasister. Jeg hevder at vi i den hvite gruppen gjør ting vi oppfatter som normale, hverdagslige og tilfeldige, men som likevel kan få rasistiske konsekvenser.

Nylig ble teksten jeg skrev på oppdrag for Afrika.no kritisert i et debattinnlegg skrevet av professor Åse Røthing ved OsloMet. Hun kritiserer meg i teksten hovedsakelig for 1) å avvise hvite menneskers gode intensjoner, 2) å hevde at alle hvite, i kraft av sin hudfarge, alltid egentlig er rasister, og 3) å ha et for ensidig fokus på hvithet som ikke fanger opp kompleksiteten i menneskers livsbetingelser. Videre skriver Røthing i sitt innlegg at det ikke er kritiske hvithetsteoretiske perspektiver vi behøver i lærerutdanningen, men en økt bevissthet omkring maktforhold og majoritetsprivilegier, via det hun kaller normkritiske perspektiver.

La meg begynne med det første. I min kronikk for Afrika.no avviser jeg ikke hvite menneskers gode intensjoner. Tvert imot anerkjenner jeg i høyeste grad hvite menneskers gode intensjoner. Her deler faktisk Røthing og jeg den samme opplevelsen av hvordan for eksempel læreres praksiser ofte springer ut av gode intensjoner om å bidra til synliggjøring og anerkjennelse av ulike grupper.

En diskusjon om hvorvidt enkeltindivider er rasister eller ei er i denne sammenhengen ikke bare irrelevant – det er uinteressant

Men ved å snakke om hvitheten og dens virkninger retter jeg samtidig oppmerksomheten mot hvordan de samme gode intensjonene likevel kan ha rasistiske konsekvenser. Et eksempel på slike intensjoner er hvordan elever i dagens norske skole kan oppleve å bli eksotifisert ved at de forventes å representere en gruppe den aktuelle eleven kanskje til og med ikke selv opplever å representere. Et annet og mer historisk forankret eksempel på gode intensjoner er hvordan den norske stat gjennom fornorskingspolitikken «hjalp» både samer og kvener ved å assimilere dem inn i norskheten.

Subtil rasisme

I min tekst for Afrika.no hevder jeg heller ikke at hvite mennesker, i kraft av sin hudfarge, alltid egentlig er rasister. Jeg hevder at vi i den hvite gruppen – hvis medlemmer i Norge ofte kalles «etnisk norske», fordi vi lever i et samfunn som i stor grad setter likhetstegn mellom hvithet og norskhet – gjør ting vi oppfatter som normale, hverdagslige og tilfeldige, men som likevel kan ha rasistiske konsekvenser. Begrepet «hvithet», fra et kritisk hvithetsteorietisk perspektiv, handler altså ikke om «hvit hudfarge», men om internaliserte kategoriseringspraksiser (om rase og rasisme) som favoriserer «den hvite gruppen» og som springer ut fra en felles global kolonial og imperial historie. Dette er ideer som fortsatt stadig kommuniseres til oss, både implisitt og eksplisitt, via våre samfunnsdiskurser.

En diskusjon om hvorvidt enkeltindivider er rasister eller ei er i denne sammenhengen ikke bare irrelevant – det er uinteressant. Ytterst få vil beskrive seg selv som rasister. Det som er interessant og relevant, og som jeg peker på min kronikk, er at nettopp det at vi lever i det samfunnet vi lever i, hvor hvithet er en dominerende samfunnsdiskurs, så innebærer det følgende: Så lenge vi ikke er bevisste hva denne hvitheten er, gjør vi mellombevisst små hverdagshandlinger som samlet får rasistiske konsekvenser for de av oss som er født med en melaninrik hud.

Vi hvite har det privilegiet at våre kropper forblir, i motsetning til våre melaninrike medborgere, umarkerte og således mer «usynlige» og «naturlige»

Røthings tredje påstand, om at jeg har et ensidig fokus på hvithet som ikke fanger opp kompleksiteten i menneskers livsbetingelser, er for meg en uforståelig og ikke lett angripelig påstand. Dette kan ha sammenheng med hvordan Røthing ser ut til å lese ut av min kronikk at hvithet tilsvarer «hvit hudfarge». Røthing hevder at vi strengt tatt ikke kan vite noe om hva det vil si for eksempel å bli definert inn i en konstruert samfunnskategori uten at vi vet noe mer om den individuelle personen det gjelder.

Som en hel del ulike melaninrike aktører utrettelig prøver å informere oss om i via ulike medier, så kan vi faktisk vite noe om hvordan det er å bli utdefinert av det etnisk-hvite-norske. Camara Lundestad Joof er på langt nær alene om å «snakke om det heile tida». Stadig kommer nye norske stemmer på banen. Den siste tiden har det for eksempel vært fokus på hvordan hvithetens rasisme også oppleves av melaninrike nordmenn som er adoptert.

I likhet med andre konstruerte kategorier, innehar hvitheten ulike grader, og den fungerer interseksjonelt. Joof viser oss blant annet dette når hun snakker om sine erfaringer. Nei, det er sant at ikke alle hvite har en overlegen sosial posisjon, men vi hvite har likevel det privilegiet at våre kropper forblir, i motsetning til våre melaninrike medborgere, umarkerte og således mer «usynlige» og «naturlige». Dette gjør at vi kan forflytte oss lettere mellom ulike hvithetsposisjoner.

Der hvithetens sko trykker

Kunnskap om normkritiske perspektiver om maktforhold og majoritetsprivilegier er viktig kompetanse som norsk lærerutdanning gjerne bør tilby sine studenter. Men i Norge, som mange andre steder i verden der den koloniale og imperiale historien har satt sine spor, er den dominerende normen hvithet. Å utelukke perspektiver fra kritisk hvithetsteori når man søker kunnskap om hvordan sosial urettferdighet systematisk rammer noen av oss mer enn andre, mener jeg derfor vil være et feilsteg når man ønsker å forstå hvordan den vedvarende subtile rasismen kommer til uttrykk.

Skal vi klare det vil en god start være å fokusere blikket mot det bakenforliggende området der hvithetens sko trykker: De prosessene som fører til at mange nordmenn, på tross av vår godhet, multikulturelle, interkulturelle, mangfoldige åpenhet, likevel gjør ting som utsetter melaninrike norske borgere for en subtil og nesten usynlig form for rasisme. For å innse dette er det viktig som jeg understreker i tittelen på min opprinnelige kronikk for Afrika.no: For å se rasismen, må vi hvite hvordan hvithet virker.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: sigrun@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Antonio Sempere/AFP/NTB Scanpix

Achille Mbembe:

Tanken om en verden uten grenser

Noen bevegelser blir konstruert som frihet, mens andre blir vurdert som upassende og oppfattet som trusler. Det er den dobbeltheten vi ser i klassisk liberal tenkning. Det er spøkelset som hjemsøker klassisk liberale stater, fra den gang da til i dag. Vi er ikke blitt kvitt det spøkelset.

Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

Debatt/kommentar:

Hvithet og rasisme: Gode intensjoner er ikke nok

Begrepet hvithetsstudier kan gi et misvisende inntrykk av at denne teorien dreier seg utelukkende om hudfarge. Men hvithetsteori bidrar til å kaste lys over kompleksiteten som kjennetegner den formen for hverdagsrasisme som mange nordmenn kontinuerlig blir utsatt for.

Debatt/kommentar:

Å gjenkjenne rasisten i oss selv

Hvis vi hvite ikke gjenkjenner rasisten i oss selv, vil vi gjenkjenne rasismen kun hos noen personer, og ikke som et strukturtrekk, skriver Merethe Giertsen i dette innlegget i vår debatt om hvithet og rasisme.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe