Nylig ble teksten jeg skrev på oppdrag for Afrika.no kritisert i et debattinnlegg skrevet av professor Åse Røthing ved OsloMet. Hun kritiserer meg i teksten hovedsakelig for 1) å avvise hvite menneskers gode intensjoner, 2) å hevde at alle hvite, i kraft av sin hudfarge, alltid egentlig er rasister, og 3) å ha et for ensidig fokus på hvithet som ikke fanger opp kompleksiteten i menneskers livsbetingelser. Videre skriver Røthing i sitt innlegg at det ikke er kritiske hvithetsteoretiske perspektiver vi behøver i lærerutdanningen, men en økt bevissthet omkring maktforhold og majoritetsprivilegier, via det hun kaller normkritiske perspektiver.
La meg begynne med det første. I min kronikk for Afrika.no avviser jeg ikke hvite menneskers gode intensjoner. Tvert imot anerkjenner jeg i høyeste grad hvite menneskers gode intensjoner. Her deler faktisk Røthing og jeg den samme opplevelsen av hvordan for eksempel læreres praksiser ofte springer ut av gode intensjoner om å bidra til synliggjøring og anerkjennelse av ulike grupper.
En diskusjon om hvorvidt enkeltindivider er rasister eller ei er i denne sammenhengen ikke bare irrelevant – det er uinteressant
Men ved å snakke om hvitheten og dens virkninger retter jeg samtidig oppmerksomheten mot hvordan de samme gode intensjonene likevel kan ha rasistiske konsekvenser. Et eksempel på slike intensjoner er hvordan elever i dagens norske skole kan oppleve å bli eksotifisert ved at de forventes å representere en gruppe den aktuelle eleven kanskje til og med ikke selv opplever å representere. Et annet og mer historisk forankret eksempel på gode intensjoner er hvordan den norske stat gjennom fornorskingspolitikken «hjalp» både samer og kvener ved å assimilere dem inn i norskheten.
Subtil rasisme
I min tekst for Afrika.no hevder jeg heller ikke at hvite mennesker, i kraft av sin hudfarge, alltid egentlig er rasister. Jeg hevder at vi i den hvite gruppen – hvis medlemmer i Norge ofte kalles «etnisk norske», fordi vi lever i et samfunn som i stor grad setter likhetstegn mellom hvithet og norskhet – gjør ting vi oppfatter som normale, hverdagslige og tilfeldige, men som likevel kan ha rasistiske konsekvenser. Begrepet «hvithet», fra et kritisk hvithetsteorietisk perspektiv, handler altså ikke om «hvit hudfarge», men om internaliserte kategoriseringspraksiser (om rase og rasisme) som favoriserer «den hvite gruppen» og som springer ut fra en felles global kolonial og imperial historie. Dette er ideer som fortsatt stadig kommuniseres til oss, både implisitt og eksplisitt, via våre samfunnsdiskurser.
En diskusjon om hvorvidt enkeltindivider er rasister eller ei er i denne sammenhengen ikke bare irrelevant – det er uinteressant. Ytterst få vil beskrive seg selv som rasister. Det som er interessant og relevant, og som jeg peker på min kronikk, er at nettopp det at vi lever i det samfunnet vi lever i, hvor hvithet er en dominerende samfunnsdiskurs, så innebærer det følgende: Så lenge vi ikke er bevisste hva denne hvitheten er, gjør vi mellombevisst små hverdagshandlinger som samlet får rasistiske konsekvenser for de av oss som er født med en melaninrik hud.
Vi hvite har det privilegiet at våre kropper forblir, i motsetning til våre melaninrike medborgere, umarkerte og således mer «usynlige» og «naturlige»
Røthings tredje påstand, om at jeg har et ensidig fokus på hvithet som ikke fanger opp kompleksiteten i menneskers livsbetingelser, er for meg en uforståelig og ikke lett angripelig påstand. Dette kan ha sammenheng med hvordan Røthing ser ut til å lese ut av min kronikk at hvithet tilsvarer «hvit hudfarge». Røthing hevder at vi strengt tatt ikke kan vite noe om hva det vil si for eksempel å bli definert inn i en konstruert samfunnskategori uten at vi vet noe mer om den individuelle personen det gjelder.
Som en hel del ulike melaninrike aktører utrettelig prøver å informere oss om i via ulike medier, så kan vi faktisk vite noe om hvordan det er å bli utdefinert av det etnisk-hvite-norske. Camara Lundestad Joof er på langt nær alene om å «snakke om det heile tida». Stadig kommer nye norske stemmer på banen. Den siste tiden har det for eksempel vært fokus på hvordan hvithetens rasisme også oppleves av melaninrike nordmenn som er adoptert.
I likhet med andre konstruerte kategorier, innehar hvitheten ulike grader, og den fungerer interseksjonelt. Joof viser oss blant annet dette når hun snakker om sine erfaringer. Nei, det er sant at ikke alle hvite har en overlegen sosial posisjon, men vi hvite har likevel det privilegiet at våre kropper forblir, i motsetning til våre melaninrike medborgere, umarkerte og således mer «usynlige» og «naturlige». Dette gjør at vi kan forflytte oss lettere mellom ulike hvithetsposisjoner.
Der hvithetens sko trykker
Kunnskap om normkritiske perspektiver om maktforhold og majoritetsprivilegier er viktig kompetanse som norsk lærerutdanning gjerne bør tilby sine studenter. Men i Norge, som mange andre steder i verden der den koloniale og imperiale historien har satt sine spor, er den dominerende normen hvithet. Å utelukke perspektiver fra kritisk hvithetsteori når man søker kunnskap om hvordan sosial urettferdighet systematisk rammer noen av oss mer enn andre, mener jeg derfor vil være et feilsteg når man ønsker å forstå hvordan den vedvarende subtile rasismen kommer til uttrykk.
Skal vi klare det vil en god start være å fokusere blikket mot det bakenforliggende området der hvithetens sko trykker: De prosessene som fører til at mange nordmenn, på tross av vår godhet, multikulturelle, interkulturelle, mangfoldige åpenhet, likevel gjør ting som utsetter melaninrike norske borgere for en subtil og nesten usynlig form for rasisme. For å innse dette er det viktig som jeg understreker i tittelen på min opprinnelige kronikk for Afrika.no: For å se rasismen, må vi hvite hvordan hvithet virker.
