Når noe avviker fra det vi er vant til, når noe uvanlig opptrer, kan vi reagere på mange måter. Jeg, for eksempel, blir stadig forundret når “nye landsmenn” dukker opp i radio eller TV og snakker dialekt. Hvorfor reagerer jeg på dette? Tja, det har vel nettopp med det tilvante å gjøre – det er etniske ( = hvite i denne sammenhengen) nordmenn som snakker dialekt. På TV blir jo praktisk talt alle ikke-hvite tekstet til bokmål (og en gang imellom til nynorsk). Derfor «lærer» vi at mørkhudede snakker en standard og i alle fall ikke dialekt. En slik forundring over en med afrikanske bakgrunn som snakker bodøværing, kan kalle på smilebåndet – også hos meg selv –, men er uttrykk for et brudd med «normaliteten», den tilstand vi er vant til.
Jeg synes også det er underlig at en mørkhudet politisk kommentator i NRK heter Lars. For Lars, mitt navn, er da erke-norsk eller i alle fall skandinavisk. Det er også underlig, men likevel ikke like underlig at en annen dyktig NRK-medarbeider med ikke-etnisk norsk bakgrunn heter Fredrik. Når det ikke er like underlig som at den mørkhudede heter Lars, er det fordi Fredrik er lys i huden. Hva forteller denne undringen meg og oss alle? At vi fortsatt lever i et samfunn hvor hvithet er normalen, det vanlige, i min og manges bevissthet. Forundringen forteller også at vi lever i et samfunn hvor min oppveksts normalitet – den overveldende hvitheten – er i ferd med å endres. Denne endringen går ganske fort og er ganske tydelig.
Det må legges til at hvithet slett ikke skal forstås bare som (hud)farge. Det handler om mer – som nettopp språk og dialekt, men også om kultur vid forstand: klær, matretter, religion og utallige væremåter. Hvithet er bare et framtredende uttrykk for et knippe elementer som inngår i den norske normaliteten. Det er selvsagt ikke noe galt i å undre seg eller stusse over brudd med en etablert eller oppfattet normalitet. Det er vel faktisk ganske normalt! Det er vel heller ikke overraskende at noen også blir urolige over endringene. Men så finnes også de som blir redde, sinte og/eller aggressive. Med andre ord: at vi reagerer er helt greit, men hvordan vi reagerer kan få mange – også uønskede – konsekvenser.
Sandra Fylkesnes: "For å se rasismen må vi vite hvordan hvithet virker"
Hvis frykt for endringer og avvik følges opp med handlinger som vil bremse eller reversere forandringene, med handlinger som vil bevare den tilvante normaliteten – dvs. hvitheten – i det norske samfunnet, da havner vi uvegerlig i rasediskriminerende konsekvenser. Noen forsøker også å forklare sin motstand mot endring med at hvite nordmenn er overlegne ikke-hvite på en eller annen måte. Da har man gitt seg selv en rasistisk begrunnelse for de rasediskriminerende posisjonene man inntar – som for eksempel nei til innvandring, «Norge for nordmenn», «Fedrelandet først» osv.
Den vanlige eller «normale» hvitheten som har kjennetegnet Norge, er ikke det samme som at hvithet er godt eller riktig i moralsk forstand. Hvite er verken bedre eller dårligere enn ikke-hvite. Endring av en historisk etablert hvithet må gjerne føre til undring og refleksjon. Om refleksjonen også omfatter respekt for alles like menneskeverd, vil vi lære oss å leve med et etnisk mangfold. Altså en ny situasjon hvor vi ikke lenger forundrer oss over at noen med mørk hudfarge eller ikke-nordiske navn snakker dialekt, eller at nettopp noen med mørk hudfarge heter Ola, Lars, Kari eller Åse. Den gamle normaliteten, basert på dominerende hvithet i vid forstand, er en kjerne i det som utgjør strukturell rasisme. Denne formen for rasisme blir usynlig for dem som tilhører den hegemoniske normaliteten. Derfor er det mulig å være med på å reprodusere strukturell rasisme uten å være rasist! Man kan til og med avvise rasistisk ideologi, hevede at man bestreber seg på å behandle alle mennesker likt, uavhengig av hudfarge, nasjonal/etnisk/kulturell/religiøs tilhørighet eller opprinnelse. Og så likevel forskjellsbehandle på negativt vis. Altså krenke noens menneskeverd og grunnleggende menneskerettigheter.
For slik diskriminering er ikke avhengig av at den som diskriminerer har en ond hensikt. Det er mer enn nok at det finner sted en «forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet: område av det offentlige liv», som det står i FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering. Rasediskriminering er altså ikke identisk med rasisme – en ideologi eller et politisk prosjekt –, men likevel er de to begrepene – og fenomenene – så nært beslektet at rasisme er et vanlig synonym for rasediskriminering. Vi kan likevel si at det finnes mer rasediskriminering enn antallet ideologiske rasister skulle tilsi.
Mange ikke-hvite forteller om ulike typer krenkende behandling, fra blant annet politiets side. Noen ganger ligger en åpenbart diskriminerende hensikt bak, andre ganger er virkningen av handlingene krenkende. Når slike negative konsekvenser er usynlige for svært mange av dem som tilhører den dominerende hvite normaliteten, henger det sammen med hvordan hvitheten har blitt en selvfølge gjennom historien. Ikke bare har normaliteten en lang historie, ofte knyttet til forestillinger om kulturell eller rasemessig overlegenhet, slaveri, kolonialisme og imperialisme. Dermed blir egen kultur og hudfarge («hvithet») ikke bare det vanlige og dominerende.
Det blir også en norm. Det er dette som gjør at man kan være motstander av rasisme, slaveri, kolonialisme og imperialisme og likevel ganske ubevisst opplever den etablerte hvitheten som det riktige og moralsk gode. I en slik forstand kan for eksempel hvithet bli sett som det beste – eksponert slik i en rekke kulturelle uttrykk (maleri, skulptur, litteratur, teater, modellbransjen, reklame …). Da kan det bli vanskelig å la være å opptre diskriminerende. Til og med ofrene for rasediskriminering kan i en slik sammenheng mene at de er mindre verdt, at diskrimineringen er moralsk riktig.
En parallell er heteroseksualitet som norm. Selvsagt er heteroseksualitet mer vanlig enn homoseksualitet, men er meningsløst å si at heterosex er moralsk bedre enn homosex. Likevel har slike moralske vurderinger blitt lagt til grunn i vurderingen av seksualitet. Derfor har mange homofile opplevd egen seksualitet som mindreverdig og moralsk forkastelig. Slike vurderinger preger også fortsatt samfunnet på mange måter, selv om homofile har oppnådd svært mye på det institusjonelle område. Fortsatt finnes det fordommer og diskriminering av homofile i vårt land, selv om Norge er blant de som har kommet lengst i å etablere likestilling mellom heterofile og homofile.
Og disse fordommene og denne diskrimineringen er alvorlig – hvilket vises i at homofile er overrepresentert på selvmordsstatistikken. På samme måte er rasediskriminering eller rasisme opplagt et alvorlig problem i Norge, rett og slett fordi slik diskriminering forekommer. Dette er et kvalitativt standpunkt, ikke et kvantitativt. Dette handler om noe annet enn tallstørrelser. Det handler om moralske absolutter: Ingen skal krenkes på grunn av «rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse». Fordi menneskeverdskrenkelser ikke handler om antallet som utsettes for slikt, men at det er fullstendig uakseptabelt. Moralsk sett er det irrelevant om Norge ligger bedre an på statistikken over konkrete diskriminerende hendelser enn for eksempel India, Kina, Israel, Egypt eller USA.
Jeg sier likevel ikke at kunnskap om omfang, institusjonell og sosiologisk «plassering» av rasismen (hvor og hvem), er irrelevant. Tvert imot. Det kan være viktig kunnskap i arbeidet med å bekjempe og forebygge fortsatt rasediskriminering og rasisme. Likevel er det fullt mulig – og ønskelig! – å bekjempe rasismen i all sin vederstyggelighet her og nå. Rett og slett fordi det er riktig. Men endringer av normalitet, slik den oppfattes i vår bevissthet, er noe som tar tid. Det sier også seg selv. Det handler om sosialisering gjennom oppdragelse, utdanning og kontinuerlige offentlige diskusjoner om menneskeverd, moral og etikk. I denne endringstiden vil derfor kampen mot rasediskriminering og rasisme være nødvendig og viktig, nettopp som del av kampen for å etablere den nye og mangfoldige normaliteten.
Artikkelen sto først på trykk hos Antirasistisk.no og er gjengitt etter avtale med skribenten.
Det blir også en norm. Det er dette som gjør at man kan være motstander av rasisme, slaveri, kolonialisme og imperialisme og likevel ganske ubevisst opplever den etablerte hvitheten som det riktige og moralsk gode.
For slik diskriminering er ikke avhengig av at den som diskriminerer har en ond hensikt. Det er mer enn nok at det finner sted en «forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet: område av det offentlige liv», som det står i FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering. Rasediskriminering er altså ikke identisk med rasisme – en ideologi eller et politisk prosjekt –, men likevel er de to begrepene – og fenomenene – så nært beslektet at rasisme er et vanlig synonym for rasediskriminering. Vi kan likevel si at det finnes mer rasediskriminering enn antallet ideologiske rasister skulle tilsi.
Mange ikke-hvite forteller om ulike typer krenkende behandling, fra blant annet politiets side. Noen ganger ligger en åpenbart diskriminerende hensikt bak, andre ganger er virkningen av handlingene krenkende. Når slike negative konsekvenser er usynlige for svært mange av dem som tilhører den dominerende hvite normaliteten, henger det sammen med hvordan hvitheten har blitt en selvfølge gjennom historien. Ikke bare har normaliteten en lang historie, ofte knyttet til forestillinger om kulturell eller rasemessig overlegenhet, slaveri, kolonialisme og imperialisme. Dermed blir egen kultur og hudfarge («hvithet») ikke bare det vanlige og dominerende.
Det blir også en norm. Det er dette som gjør at man kan være motstander av rasisme, slaveri, kolonialisme og imperialisme og likevel ganske ubevisst opplever den etablerte hvitheten som det riktige og moralsk gode. I en slik forstand kan for eksempel hvithet bli sett som det beste – eksponert slik i en rekke kulturelle uttrykk (maleri, skulptur, litteratur, teater, modellbransjen, reklame …). Da kan det bli vanskelig å la være å opptre diskriminerende. Til og med ofrene for rasediskriminering kan i en slik sammenheng mene at de er mindre verdt, at diskrimineringen er moralsk riktig.
En parallell er heteroseksualitet som norm. Selvsagt er heteroseksualitet mer vanlig enn homoseksualitet, men er meningsløst å si at heterosex er moralsk bedre enn homosex. Likevel har slike moralske vurderinger blitt lagt til grunn i vurderingen av seksualitet. Derfor har mange homofile opplevd egen seksualitet som mindreverdig og moralsk forkastelig. Slike vurderinger preger også fortsatt samfunnet på mange måter, selv om homofile har oppnådd svært mye på det institusjonelle område. Fortsatt finnes det fordommer og diskriminering av homofile i vårt land, selv om Norge er blant de som har kommet lengst i å etablere likestilling mellom heterofile og homofile.
Og disse fordommene og denne diskrimineringen er alvorlig – hvilket vises i at homofile er overrepresentert på selvmordsstatistikken. På samme måte er rasediskriminering eller rasisme opplagt et alvorlig problem i Norge, rett og slett fordi slik diskriminering forekommer. Dette er et kvalitativt standpunkt, ikke et kvantitativt. Dette handler om noe annet enn tallstørrelser. Det handler om moralske absolutter: Ingen skal krenkes på grunn av «rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse». Fordi menneskeverdskrenkelser ikke handler om antallet som utsettes for slikt, men at det er fullstendig uakseptabelt. Moralsk sett er det irrelevant om Norge ligger bedre an på statistikken over konkrete diskriminerende hendelser enn for eksempel India, Kina, Israel, Egypt eller USA.
Jeg sier likevel ikke at kunnskap om omfang, institusjonell og sosiologisk «plassering» av rasismen (hvor og hvem), er irrelevant. Tvert imot. Det kan være viktig kunnskap i arbeidet med å bekjempe og forebygge fortsatt rasediskriminering og rasisme. Likevel er det fullt mulig – og ønskelig! – å bekjempe rasismen i all sin vederstyggelighet her og nå. Rett og slett fordi det er riktig. Men endringer av normalitet, slik den oppfattes i vår bevissthet, er noe som tar tid. Det sier også seg selv. Det handler om sosialisering gjennom oppdragelse, utdanning og kontinuerlige offentlige diskusjoner om menneskeverd, moral og etikk. I denne endringstiden vil derfor kampen mot rasediskriminering og rasisme være nødvendig og viktig, nettopp som del av kampen for å etablere den nye og mangfoldige normaliteten.
Artikkelen sto først på trykk hos Antirasistisk.no og er gjengitt etter avtale med skribenten.
