I en kommentar i Nettmagasinet Afrika.no kritiserer professor Åse Røthing førsteamanuensis Sandra Fylkesnes blant annet for å tilskrive hvite mennesker «en iboende rasisme». Røthing mener Fylkesnes i sin kronikk tidligere på samme nettsted ikke tar høyde for majoritetsbefolkningens gode intensjoner.
Jeg er overrasket over professorens kritikk og språkbruk, først og fremst fordi min lesning og forståelse av kritiske hvithetsstudier, og den måten Fylkesnes presenterer dette på, ikke handler om en «iboende rasisme». Hvithetens rasisme dreier seg om ideer og praksiser og om at noen grupper antas å være overlegne andre.
Hvithetens struktur minner litt om patriarkalske kjønnsstrukturer. I likhet med paternalismens plassering av kjønnet mann og dets kjønnede maskulinitet, plasserer hvithetens grupperingsstruktur den hvite gruppen og dens kulturelle hvithet på toppen av et sosialt konstruert grupperingshierarki. Strukturelt handler begge deler om definisjonsmakt.
Rasisme i dette perspektivet er ikke et individuelt anliggende og betyr heller ikke at alle hvite mennesker er rasister i kraft av sin hudfarge. Det er en avsporing av diskusjonen
Ikke utelukkende hudfarge
Jeg kan være enig i at kritisk hvithetsteori, i likhet med de fleste andre teoretiske perspektiver, kan ha sine svakheter. Begrepet hvithet kan gi et misvisende inntrykk av at teorien dreier seg utelukkende om hudfarge, og på denne måten kan teorien fremstå som om den dekker over andre former for etnisk diskriminering. Jeg mener imidlertid at hvithetsteorien, slik den presenteres av Fylkesnes, bidrar til å kaste lys over kompleksiteten som kjennetegner den formen for hverdagsrasisme som mange nordmenn kontinuerlig blir utsatt for i Norge – som i mange tilfeller nettopp handler om hudfarge.
Dette innebærer ikke at også faktorer som religion, kjønn, seksuell orientering, funksjonshemning og sosial og økonomisk klasse spiller en viktig rolle. Som forskning viser, overlapper (interseksjonaliserer) ofte ulike sosiale kategorier hverandre. Her er det nok Røthing som ikke tar inn over seg at også hudfarge ofte spiller en sentral rolle i diskrimineringen av minoriteter, noe som er viktig å sette fokus på, og som blant annet er tydelig ved diskriminering av barn av innvandrere og adopterte.
Paradokset i Norge
Røthing kritiserer også Fylkesnes for ikke å ta hensyn til de gode intensjonene til dem som utøver rasisme. Men Fylkesnes benekter ikke folks gode intensjoner. Dette handler om at det vi gjør kan promotere hvithetsidealer på tross av at vi i utgangspunktet har gode intensjoner. Og det er dette som dels kan forklare paradokset at i Norge i dag er det mange mennesker som opplever rasisme, men få som vil se på seg selv som rasister eller som noen som har hatt til hensikt å utøve rasisme. Rasisme i dette perspektivet er ikke et individuelt anliggende og betyr heller ikke at alle hvite mennesker er rasister i kraft av sin hudfarge. Dette er en avsporing av diskusjonen.
I Norge i dag er det mange mennesker som opplever rasisme, men få som vil se på seg selv som rasister eller som noen som har hatt til hensikt å utøve rasisme
Jeg er enig med Røthing i at ikke alle hvite mennesker innehar den samme økonomiske eller sosialt privilegerte posisjonen, men det betyr ikke at hvite mennesker ikke generelt sitter med definisjonsmakten i det norske samfunnet. Bare se på sammensetningen av den norske regjeringen. Selvfølgelig er det slik at hvite mennesker i Norge kan være fattige, marginaliserte og sårbare – og det er heller ikke det jeg opplever at Fylkesnes benekter. Jeg mener imidlertid at hvite mennesker i Norge, på grunn av sin hvithet, ikke blir stilt overfor visse utfordringer.
Videre er det også ganske ofte slik at ikke-hvite mennesker som tilsynelatende sitter i en maktposisjon (for eksempel i akademia og politikken) avfeies og ikke tas på alvor. Reagerer man på språkbruk og subtile former for rasisme, blir man fortalt hva man skal føle og når man skal føle det. Dette mener jeg kan føres tilbake til den typen hvithetsrasisme som Fylkesnes skisserer. Jeg frykter at Røthing med sitt debattinnlegg, uten å ha det til hensikt, bidrar til å bagatellisere en samfunnsutfordring som er reell og som det er nødvendig å undersøke ut fra ulike perspektiver.
