Nettstedet Afrika.no publiserte nylig en kronikk av Sandra Fylkesnes, tidligere PhD-student ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved OsloMet. Fylkesnes skriver, med utgangspunkt i en teoretisk tradisjon kalt kritiske hvithetsstudier, om det hun omtaler som «en hvit overlegenhetsideologi». Eksemplene hun bruker er hentet fra ulike steder og gir teksten et springende og noe forvirrende preg, men hennes utgangspunkt som forsker er utdanningsfeltet og særlig norsk lærerutdanning.
Fylkesnes etterlyser økt bevissthet omkring maktforhold og majoritetsprivilegier. Dette er en betimelig etterlysning. Hennes tilnærming er imidlertid svært problematisk av minst to grunner: For det første avviser hun hvite menneskers gode intensjoner og går langt i å hevde at alle hvite i kraft av sin hudfarge alltid egentlig er rasister. For det andre har hun et ensidig fokus på hvithet som ikke fanger opp kompleksiteten i menneskers livsbetingelser.
Fylkesnes etterlyser økt bevissthet omkring maktforhold og majoritetsprivilegier. Dette er en betimelig etterlysning
Jeg er enig i at det er behov for økt bevissthet omkring maktforhold og majoritetsprivilegier i utdanningsfeltet. Dette synspunktet deles av flere, noe som gjenspeiles i at normkritiske perspektiver er i ferd med å få innpass i norsk skole og lærerutdanning. Dette er perspektiver som inviterer til kritiske undersøkelser av prosesser som skaper og opprettholder privilegier. Denne typen perspektiver søker å trene opp både lærere, elever, skoleledere og forskeres blikk til å bli oppmerksom på, og å undersøke, både egne og andres privilegier, enten disse er knyttet til kultur, religion, hudfarge, sosial bakgrunn, kjønn, funksjonalitet eller seksualitet.
Enkelt sagt handler det om å oppøve normbevissthet for å kunne være normkritisk. Den normkritiske pedagogikkens overgripende ambisjon er, slik Viktorija Kalonaityté beskriver det i boka Normkritisk pedagogik för den högre utbildningen (2014), «å skape varig bevissthet om samfunnsmessige maktrelasjoner som det går å overføre til situasjoner utenfor klasserommet» (s. 8). Denne typen perspektiver har imidlertid inntil nylig vært lite kjent og anvendt i norsk skole og lærerutdanning.
Majoritetens privilegier
Fylkesnes er grunnleggende skeptisk til hvite menneskers gode intensjoner. Selv har jeg flere ganger gjort klasseromsobservasjoner og intervjuer med lærere hvor jeg har sett eller blitt fortalt om undervisning som reproduserer stereotypier og maktforhold. Mitt hovedinntrykk er imidlertid at disse praksisene springer ut av gode intensjoner om å bidra til synliggjøring og anerkjennelse av ulike minoritetsgrupper. Jeg mener det er viktig å anerkjenne disse gode intensjonene, selv om jeg som forsker er opptatt av å peke på problematiske konsekvenser.
Min grunnleggende tilnærming er at de problematiske konsekvensene – som kan innebære å sementere maktforhold og majoritetsprivilegier framfor å utfordre dem – må forstås som uttrykk for manglende kompetanse, ikke som et resultat av iboende mangler eller egenskaper, for eksempel i kraft av å være hvit.
Fylkesnes er grunnleggende skeptisk til hvite menneskers gode intensjoner.
En god illustrasjon og parallell her er begrepet «heteronormativitet» som er sentralt innen skeiv teori. Hensikten med begrepet er ikke å kritisere heteroseksualitet i og for seg, men å diskutere og problematisere de prosesser som privilegerer heteroseksualiteten. Det er selve normsystemet som undersøkes og kritiseres, ikke enkeltmenneskers heteroseksuelle praksiser. Normkritiske og skeive perspektiver insisterer på en kontinuerlig bevisstgjøring omkring maktforhold og kritikk av majoritetsprivilegier. Den formen for iboende rasisme som Fylkesnes tilskriver hvite mennesker, er imidlertid etter mitt syn grunnleggende problematisk – og dessuten svært lite konstruktiv dersom målet er å skape forandring.
Problematisk generalisering
Fylkesnes sitt ensidige fokus på hvithet innebærer et grunnleggende problem knyttet til at alle mennesker er mer enn sin hudfarge. Strengt tatt kan vi ikke vite noe om hva det vil si «å være kvinne», «å være hvit», «å være svart», «å være same» eller «å være funksjonshemmet», uten at vi også vet mer om den det gjelder. En rekke ulike faktorer har betydning for menneskers livsbetingelser og disse faktorene kan spille sammen på ulike måter i ulike kontekster. Jeg mener selvsagt ikke at det ikke finnes strukturell rasisme i Norge. Det ville være tåpelig. Poenget mitt er at mange ulike faktorer alltid har betydning. Det innebærer blant annet at ikke alle hvite innehar den privilegert posisjonen som Fylkesnes tilskriver oss.
Hvite mennesker i Norge kan også være fattige, marginaliserte og sårbare. På tilsvarende måte kan også mennesker som ikke er hvite ha maktposisjoner og privilegier i Norge. Den form for generaliseringer som Fylkesnes skriver fram er etter mitt syn grunnleggende problematisk og feilaktig. En slik tilnærming underkjenner utsatthet blant grupper av hvite, men kan ikke minst bidra til stakkarsliggjøring og offergjøring av alle som ikke er hvite. Generaliserte framstillinger basert på hudfarge er kort og godt misvisende og evner ikke å fange opp den kompleksiteten som kjennetegner dagens norske samfunn.
