Vi får oppleve hverdagsrasisme og mikroaggresjon fra innsiden, gjennom øynene til en ung melanin-rik kvinne i Skandinavia i dag. Vi blir med ned i dybden og får se hvordan tvil, skam, ubehag, apati, trivsel og mistrivsel herjer om hverandre. Leseren blir uforbeholdent dratt inn i et krigsrevet indre-landskap.
Det er en fysisk liten bok, men ikke la deg lure. «Eg snakkar om det heile tida» er boblende, fossende magma, krystallisert. Camara Joof er oppvokst i Sandefjord, med norsk mor og gambisk far. Fra 2018 har Camara vært hus-dramatiker på Dramatikkens Hus. Hun har reist rundt og spilt over 200 forestillinger i Skandinavia med den selvbiografiske soloforestillingen «Pavlovs Tispe». Nå er hun blant annet med og leder «Den Mangfaldige Scenen». Men i akkurat dette bokprosjektet skulle sjelen vrenges.
Tvilsomt vitnemål og kontrollert raseri
Boka ble utgitt som del av en bokserie fra Det norske Samlaget. Man sitter igjen med følelsen av at boka er nøye redigert og innholdet destillert. Hver setning, hvert ord, er valgt med omhu, levert i en avmålt, behersket tone, litt som å prate med forfatteren selv når temaet er rasisme eller andre vanskelige ting.
Likevel er dette overhodet ingen følelseskald fagbok om rasisme. Vi tilnærmer oss temaet gjennom et innblikk i hovedkarakterens indre liv. Boka er et lite jordskjelv mellom to permer; den dirrer av raseri, en livstid med raseri, som ligger tett under overflaten og hele tiden truer med å bryte gjennom. De sterke følelsene som ligger under de tilsynelatende nøytrale, dagligdagse og korte setningene er nettopp det som gjør dette til spennende lesning.
«Han seier at sidan alle svarte menn driv og overfell dei norske kvinnene våre, er det kanskje på tide at vi tar ei av deira, quid pro quo, liksom.
Dei andre ler.
Eg læst som eg ikkje høyrer dei over musikken.
Det var sikkert ein spøk. Det må vere ein spøk.
Eg lèt vere å svinge inn i Schultz’ gate, der eg bur, men held fram vidare til Majorstukrysset.»
Boka går mye dypere enn til bare å peke på rasisme som et samfunnsproblem. I stedet tar den for seg det subjektive, de psykologiske konsekvensene - den indre striden som settes i gang hos den som opplever rasisme, ubehaget som oppstår, det som ikke har noe navn eller som tilsynelatende ikke er «ille nok» til å gjøre noe ut av. Ikke minst gjelder dette når hun skriver om ‘mikro-aggresjoner’ og tvil - det uutholdelige ved å bli presset til å tvile på sin egen opplevelse av verden.
Et eksempel: Boka beskriver hvordan hovedpersonen blir slått på rompa av en forbipasserende mann mens hun står på gata og lener seg ned for å låse opp sykkelen sin en sen kveld i København (side 29). Hvorfor skjer dette med akkurat henne? Er det fordi hun er kvinne? Er det fordi hun er brun? Er det fordi hun er brun kvinne? Er det rett og slett København? Er det noe galt med denne mannen eller er det alle menn? Hva skal hun gjøre nå, blir det riktig av henne å korrigere sin egen atferd for å hindre at det skjer igjen, eller er det et tap i seg selv?
«Eg ser ned på meg sjølv, og eg står med krumma bein, svai rygg, bøygd med bekkenet pressa inn. Og eg kan ikkje hugse når eg begynte å låse sykkelen sånn. Eg hugsar ikkje når eg begynte å vri heile underkroppen vekk frå gata kvar gong eg låser sykkelen. Gjer eg dette kvar gong? Har eg gjort dette lenge? Gjer eg det med vilje? Kor lenge har eg endra kroppen, krøkt meg saman, gjort han mindre, utan at eg har lagt merke til det?»
Infiserer hverdagen
Slike tanker er kanskje gjenkjennelige, spesielt for kvinner med brun hud. Kverna går og tankene surrer, uten at man kommer noen vei eller nødvendigvis får noen svar, eller riktig forstår hvem som skal ha skylden og hvorfor. Det tar tid og energi, når man muligens egentlig heller ville «bruke denne tida på å spele xBox» (s.46).
Tvil og hukommelse er også temaer som går igjen.
«Eg ringer ei venninne.
Kalla mannen i baren meg svarting då eg ikkje ville gi han nummeret mitt? Den gongen vi hadde avtalt å drikke øl, men så drakk vi tequila i staden? Ho blir still.
Nei, han kalla deg nigger. Takk, seier eg. Tusen takk for at du hugsar.»
Det at hovedkarakteren byr så mye på seg selv, viser sårbarhet og tvil, gjør det hele intenst og personlig og nesten sensuelt, leseren blir dratt med inn i den brune kvinnekroppen mellom disse to permene. Det er en helt annen måte å snakke om rasisme på – vi får også føle det på kroppen. Det kjennes litt ut som en fortrolig samtale sent en sommerkveld over en flaske rødvin, med noen man kjenner godt men som for første gang velger å åpne seg helt om «det andre», det du ikke har fått helt tak i ved henne. Det ligger en fortrolig spenning i luften og man tør nesten ikke puste mens man leser – man er på besøk i et varmt og hemmelig rom. Det norske landskapet som man tror man kjenner så godt ser annerledes ut etterpå, alt rundt oss blir forhekset av hovedpersonens voldsomme følelser.
Dette er en bok som kan leses på mange måter, som en appell, som en kontrollert utblåsning, eller rett og slett som god litteratur av en som klart har stålkontroll på skrivekunsten og vet hvordan hun skal bruke den. Den anbefales for alle, både den som interesserer seg for tematikken og den som ikke gjør det, nettopp fordi teksten har denne empatiske tilnærmingen som kan appellere til alle. Den representerer en annen måte å lære på – å lære gjennom å tre inn i et annet menneskes kropp og å se verden gjennom hennes øyne, noe som bare menneskene kan, et sanselig, jordnært og mellommenneskelig verk som det er vanskelig å ikke la seg bevege av.
Denne skjøre, rasende, morsomme og varme boka er sommerens favoritt!
