Den første uka av Afrikamesterskapet i fotball, Africa Cup of Nations, har vært fylt av kontraster. På åpningsdagen 21. juni, da vertslandet Egypt spilte åpningskamp mot Zimbabwe, og også fem dager senere, da hjemmelaget møtte Kongo, var tribunene fylt til randen av folk. Begge disse kampene ble sett av minst 75.000 tilskuere på Kairos internasjonale stadion.
Men i de kampene hvor Egypt ikke deltar har det sett helt annerledes ut. På dag to, også på det internasjonale stadion i Kairo, var det neppe flere enn 500 som så Uganda vinne over Kongo. Ikke fullt så graverende, men likevel liknende, historier fortelles fra mesterskapets øvrige spillesteder i Suez, Alexandria og Ismailia, hvor tilskuertallene har ligget på noen få tusen. For høye billettpriser, en drepende varme og lag som Burundi, Tanzania og Guinea-Bissau, som ikke akkurat er trekkplastre, sies å være forklaringen.
Tross den sviktende publikumsoppslutningen har turneringens innledning budt på en rekke minneverdige opplevelser for supporterne. I gruppespillet blir to kveldskamper spilt rett etter hverandre på samme stadion, og det betyr at stadion blir fargelagt av hele fire lands supportere samtidig.
I disse ukene er 23 afrikanske delegasjoner på besøk i Egypt
I Ismailia lørdag kveld, da Kamerun mot Guinea Bissau ble etterfulgt av Ghana mot Benin, kunne gulkledde beninere, grønnkledde kamerunere og hvitkledde ghanesere danse, klappe og synge mer eller mindre side om side på den 18.000 plasser store arenaen på Suez-kanalens vestbredd. De var ikke mange, men de var sammen, og til og med lokale egyptere blandet seg med dem. Noe liknende skjedde på det egyptiske flyvåpenets stadion, 30.juni-stadion, søndag kveld, da fans fra Tanzania, Kenya, Algerie og Senegal i fellesskap sørget for å kompensere for de mange tomme setene.
Å spille to kamper etter hverandre på samme stadion er standard prosedyre under Afrikamesterskap, men nettopp i år er sammensetningen av folk på stadion spesielt interessant.
Den stemmer nemlig overens med det mange anser som en av den egyptiske president Abdel Fatah al-Sisis viktigste motivasjoner for å påta seg vertskapet for mesterskapet, etter at Kamerun måtte trekke seg på grunn av utfordringer med infrastruktur og etniske spenninger. I disse ukene er 23 afrikanske delegasjoner på besøk i Egypt: spillere, trenere, støtteapparat, forbundsfolk, supportere og journalister. I disse ukene åpner Egypt seg for kontinentet. Det samme kan det sies at landet gjør på den politiske scenen – iallfall på en måte.
Egypts diplomatiske relasjoner til det øvrige Afrika ble alvorlig svekket i 2013, da militæret avsatte landets første demokratisk valgte president, Muhammad Morsi
I februar overtok Egypt og al-Sisi formannskapet i Den afrikanske union (AU), kontinentets fellesorganisasjon med hovedsete i Addis Ababa, fra Rwandas Paul Kagame. Unionens oppgave er å fremme demokratisk utvikling på kontinentet, og menneskerettsorganisasjonen Amnesty International uttrykte allerede dagen etter al-Sisis tiltredelsestale alvorlig bekymring for despoten al-Sisis nye tittel. –I sin tid ved makten har president Abdel Fatah al-Sisi vist en sjokkerende forakt for menneskerettighetene. Under hans ledelse har landet gjennomgått en katastrofal demokratisk tilbakegang, uttalte Amnestys kampanjeleder for Nord-Afrika, Najia Bounaim.
Ut fra al-Sisis første ord som leder for AU konkluderte observatører med at det under hans tid som leder vil bli brukt mer tid på sikkerhetsspørsmål (særlig terrorbekjempelse) og mindre på noen av de administrative og finansielle reformene som Kagame forsøkte å forhandle fram. Sterkere grenser, svakere multilaterale forbindelser – paradoksalt nok, når AU nå er tenkt som en samlende kraft på tvers av 54 nasjoner.
Men samtidig kommer ganske andre signaler fra det egyptiske presidentpalasset Heliopolis. Da al-Sisi reiste for å besøke sine kolleger i Guinea, Elfenbenskysten og Senegal uttalte hans talsmann, Bassam Rady, at turen var et ledd i Egypts ambisjon om å styrke samholdet på tvers av kontinentet. Noe liknende ble sagt da presidenten et par måneder senere besøkte Zambia, Sør-Afrika, Angola og Kongo.
Egypt vil bruke turneringen til å nå fram til befolkningene i de afrikanske landene ved hjelp av fotballens magi
Egypts diplomatiske relasjoner til det øvrige Afrika ble alvorlig svekket i 2013, da militæret avsatte landets første demokratisk valgte president, Muhammad Morsi, etter bare ett år ved makten. I en periode på et knapt år var landet rett og slett utestengt fra AU. Det er trolig i lys av det man må forstå al-Sisis behov for å reposisjonere Egypt som en afrikansk stornasjon og et kontinentalt samlingspunkt. Og det er også mulig å se Egypts rolle som vertsnasjon for Afrikamesterskapet i et slikt lys.
I sin korte åpningstale før Egypts åpningskamp mot Zimbabwe – som huskes i Kairo først og fremst for en dårlig mikrofon som fikk presidenten til å høres ut som en parodi på seg selv – oppfordret al-Sisi egypterne til å ta turen til stadion også for å se andre lag enn det egyptiske. Som om han fryktet det som ble virkelighet allerede dagen etter, da kampen mellom Kongo og Uganda ble spilt foran komisk få tilskuere. Som om han har en politisk interesse av å iscenesette et Egypt som er imøtekommende mot resten av Afrika.
Det er en tolkning som den anerkjente egyptiske sportskommentatoren Hassan al-Mistikawi har fremmet i The Arab Weekly: «Mesterskapet er en veldig viktig vei inn i Afrika. Egypt vil bruke turneringen til å nå fram til befolkningene i de afrikanske landene ved hjelp av fotballens magi», uttalte han i mai.
Selve det afrikanske fotballforbundet, CAF, oppsto i forbindelse med kontinentets store avkoloniseringsbølge og var grunnleggende tuftet på panafrikanske ideer
I en slik sammenheng er det interessant å merke seg at det under kampen Kongo–Uganda ble delt ut informasjon på presseplassene som oppfordret unge afrikanske mediefolk til å delta i konkurransen om et nytt legat. Legatet var opprettet av det egyptiske Ungdoms- og idrettsdepartementet i anledning «Egypts formannskap i Den afrikanske union og arrangementet av Afrikamesterskapet.»
Hvis det er slik at det ligger skinnende blanke tanker om sportens fellesafrikanske appell bak den egyptiske viljen til å arrangere mesterskapet, er det ikke noe nytt i afrikansk fotball, som har vært påvirket av politikk helt siden idretten kom til kontinentet på slutten av 1800-tallet. Selve det afrikanske fotballforbundet, CAF, oppsto i forbindelse med kontinentets store avkoloniseringsbølge og var grunnleggende tuftet på panafrikanske ideer.
Men det er all grunn til å spørre om det virkelig er slike tanker som er bakgrunnen for Egypts og al-Sisis engasjement.
